Redigerer Den greske antikkens litteratur (avsnitt)

=== Lyrisk poesi ===
[[Fil:Sappho_and_Alcaeus.jpg|thumb|300px|''Sapfo og Alkaeos av Mytilene'', ved [[Lawrence Alma-Tadema]] (1881).]]
Den formen for gresk [[poesi]] som ble kalt for ''lyrisk'' har sitt navn fra at den opprinnelig ble sunget av en sanger eller et kor akkompagnert på strengeinstrumentet [[lyre]]n og siden av en [[fløyte]]. Hva som skiller den antikke litteraturen fra dagens moderne litteratur er formidlingen. Den antikke lyrikk ble ikke formidlet som visuell lesning, men som en forestilling for tilhørere, enten disse besto av en person eller en forsamling. Diktningens funksjon var grunnleggende [[Didaktikk|didaktisk]], og mest eksplisitt når den fungerte i drikkelag, som for eksempel Alkaios' eller Theognis' diktning ved mannlige ''komoi'' eller vennelag, og [[Alkman]]s og [[Sapfo]]s diktning kan synes knyttet til kvinners sammenkomster, nær tilknyttet til innvielsesritene før [[ekteskap]]et.<ref>Gentili, Bruno: «Muntlighet og skriftbruk i Hellas» i: Vegetti, Mario (red.) (1997): ''Nytt lys på antikkens litteratur''. Oversatt av Elling Valen. Cappelen. ISBN 82-456-0135-7. Side 29</ref>

Fra 600-tallet f.Kr. finnes den eldste bevarte greske poesien, fra øyene i [[Egeerhavet]]. Versemål og sjangre hører sammen; [[jambe]]r ble benyttet for [[satire]]r og [[elegi]]er til klageviser. Den egentlige sanglyrikken kunne bli skrevet på ulike [[Metrikk|versemål]]. Poetene synes å ha tilhørt adelige kretser, og til forskjell fra eposet er sanglyrikken ikke heroisk. Den første av de lyriske poetene var antagelig [[Arkhilokhos]] fra [[Paros]] fra en gang rundt 700 f.Kr. Kun fragmenter gjenstår fra hans verker, noe som også er tilfelle de fleste andre poeter fra oldtiden Hellas. Det som man har kunne lese seg fra de bevarte tekstene antyder at han var en forbitret eventyrer som hadde et meget turbulent liv. Til de tidlige greske poetene hører foruten Arkhilokhos også [[Sapfo]], [[Anakreon]] og [[Alkaios]].

Sang ble benyttet under de fleste viktige faser av livet, til religiøse seremonier, bryllup og begravelser, og til arbeidet. På øya [[Lesbos]] gjorde sangen musikalsk framskritt og ble utviklet til kunst ved at man fikk faste melodier, og det kvantitative verset med avvekslende korte og lange stavelser var velegnet for et musikalsk system med hele og halve toner.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1'', Gyldendal. ISBN 82-05-11663-6. Side 26.</ref> Den kvinnelige dikteren Sapfo er omgitt av uklare [[legende]]r, men mange av hennes dikt er bevart og de taler for seg selv, og noen av dem tilhører de mest verdifulle fra den greske litterære arven. Hennes språklige myke musikalitet og forfinelse, og hennes nære evne til å gi personlig uttrykk for smerte og lykke, avskjed og samvær, ble beundret i antikken og i århundrene etter inntil hennes aioliske dialekt gjorde hennes dikt vanskeligere tilgjengelig. 

På 400-tallet oppsto [[korlyrikk]]en i [[Sparta]], i sin grunnform en vekselspill mellom en korleder og et kor, en utvikling av arbeidsviser og danser. Korlyrikken hadde større publikum enn lyrikken og ble framført på større festivaler. Til sangen danset koret. Den første poeten man kjenner til er [[Alkman]], andre sentrale navn er [[Pindar]]os, [[Simonides]] og [[Bakchylides]]. Korlyrikken var polykoral (se [[antifon]], «motlydende») og ble skrevet i satser av [[strofe]]r, motstrofer og etterstrofer. Selv om de ble framført på festivaler kunne de inneholde sterke sublime lyriske stykker, som eksempelvis Alkmans naturlyrikk. Pindaros er kjent for siner [[ode]]r, [[dityrambe]]r, [[Paean|paeaner]], [[threnoi]], og [[Epinikion|epinikier]]. Dette er framfor alt en poesi for å hylle helter, idrettsmenn og guder. Fra korlyrikken utviklet etter hvert det antikke greske dramaet seg.

[[Fabel]]diktningen var utbredt under klassisk tid. Det finnes dog intet bevart av den mest berømte av fabeldikterne, Aisopos eller [[Æsop]] fra antagelig 500-tallet f.Kr.