Redigerer Claudio Monteverdi (avsnitt)

== Musikken ==
=== Madrigaler ===
Fram til han var førti år arbeidet Monteverdi hovedsakelig med [[madrigal]]er, og han ga ut totalt ni madrigalbøker. De første åtte viser en enorm utvikling fra renessansemusikk til typisk monodisk barokkmusikk.

;Den femte Madrigalboken 
''Quinto Libro'' (femte bok), publisert i 1605, viser overgangen fra renessanse- til barokkstil.<ref>Ringer, Mark.  ''Opera's First Master:  The Musical Dramas of Claudio Monteverdi''.  Canada:  Amadeus Press, 2006.</ref> Boken var kjernen i kontroversen mellom Monteverdi og [[Giovanni Artusi|Artusi]]. Monteverdi svarte på kritikken i forordet til den femte boken hvor han foreslo å dele musikken i to retninger, den gamle renessansestilen som han kalte ''prima prattica'' og den nye barokkstilen ''seconda prattica''. ''Prima prattica'' beskrev han som forgjengernes [[Polyfoni|polyfone]] ideal fra 1500-tallet med strengt [[kontrapunkt]], forberedte [[dissonans]]er og jevnbyrdighet mellom stemmene. ''Seconda prattica'' anvendte et mye friere kontrapunkt med en tiltakende hierarki mellom stemmene med vekt på [[sopran]] og [[bass (stemme)|bass]]. I ''Prima Prattica'' skulle harmoniene kontrollere ordene, i ''Seconda prattica'' skulle ordene kontrollere harmoniene.<ref>Schrade, Leo. ''Monteverdi:  Creator of Modern Music''.  New York:  W. W. Norton and Company, 1950.</ref> Dette representerer et skritt mot den nye [[monodi]]ske stilen. Mange av de nye madrigalene tok i bruk den svært moderne [[basso continuo|generalbass]]-teknikken. I tillegg viste den femte boken begynnelsen på en bevisst funksjonell tonalitet (dvs [[dur]]-[[moll]]-tonalitet i motsetning til [[Modal skala|modal]] tonalitet).

;Den åttende madrigalboken 
''Ottavo Libro'' (åttende bok), publisert i 1638, inkluderer de såkalte ''Madrigali dei guerrieri ed amorosi'' (dvs «Madrigaler om krig og kjærlighet»), som mange anser for å være madrigalformens høydepunkt.

Mens han var i Venezia fullførte Monteverdi sin sjette, syvende og åttende madrigalbok. Den åttende er den største og inneholder verk skrevet over en trettiårsperiode. Volumet inneholder bl.a. en dramatisk scene i ''Tancredi e Clorinda'' (1624) hvor orkester og stemmer danner to separate grupper som spiller mot hverandre. Sannsynligvis ble Monteverdi inspirert av Markuskirkens to motstående balkonger til å forsøke dette oppsettet. Et annet trekk ved komposisjonen er at det er første gang [[Liste_over_musikkterminologi#T|tremolo]] og [[pizzicato]] brukes på strengeinstrumenter for å oppnå spesielle effekter i dramatiske scener.

[[Fil:Frontispiece of L'Orfeo.jpg|thumb|Omslagsside av Monteverdis opera ''[[L'Orfeo]]'', Venezia 1609.]]
;Den niende madrigalboken
Den niende boken ble utgitt posthumt i 1651 og inneholder lettere stykker som [[Canzonetta|canzonetter]] i begge stilartene.

=== Operaer ===
Florentineren [[Jacopo Peri]] skrev rundt århundreskiftet de første verkene innenfor det man i dag kaller opera og skapte dermed operaformen. Kort tid etter, i 1607, skrev Monteverdi ''L'Orfeo'', den første operaen som utnytter genrens fulle potensial. Handlingen beskrives i levende musikalske bilder og melodiene er lineære og klare. Monteverdi skapte med ''L'Orfeo'' en helt ny musikkstil, ''[[Opera seria|dramma per la musica]]''. Monteverdis andre opera, ''[[L'Arianna]]'', ble uroppført i Mantova i 1608, og er den mest innflytelsesrike og berømte av de tidlige barokkoperaene. Handlingen dreier seg om den gamle greske legenden om [[Ariadne]] og [[Thesevs]].

Monteverdi komponerte i alt minst 18 operaer, men bare ''L'Orfeo'', ''[[L'incoronazione di Poppea]]'', ''[[Il ritorno d'Ulisse in patria]]'' og den berømte [[arie]]n «Ariadnes klage» fra hans andre opera ''[[L'Arianna]]'' er bevart. De siste årene av sitt liv var Monteverdi mye syk, men i denne tiden komponerte han likevel de to verkene ''Il ritorno d'Ulisse in patria'' (1641) og den historiske operaen ''L'incoronazione di Poppea'' (1642) basert på keiser [[Nero]]s liv.

=== Kirkemusikk ===
[[Fil:Claudio Monteverdi 2.jpg|thumb|right|180px|Medaljong med portrett av Monteverdi (posthum), etsning av Barberis, (Associazione Amici della Raccolta Bertarelli, [[Milano]]).]]
I Mantova ser det ikke ut til at Monteverdi hadde noe ansvar for kirkemusikk før han ble utnevnt til ''maestro di cappella'' i 1601. Det første kirkemusikalske verket han publiserte var en [[Messe (musikk)|messe]] i ''prima prattica'' (gammel) stil med temaer etter [[Nicolas Gombert]]s [[motett]] ''In illo tempore'' fra 1554. Senere ble denne en del av den berømte ''Vespro della Beata Vergine'' (1610, ofte feilaktig kalt «Mariavesper») som hovedsakelig er i ''seconda prattica''-stil.<ref>Halsey, William D., ed.  ''Collier's Encyclopedia''.  Vol. 16.  New York:  MacMillan Educational Company, 1991.</ref> Disse ''Vesper-salmene'' er et godt eksempel på en tidlig komposisjon med gjentakelse og kontraster – flere satser har en klar ''[[ritornell]]''. Det publiserte verket er i stort format, og det har vært en del uenighet om meningen var at alle satsene skulle framføres i en og samme gudstjenteste. Likevel er det flere indikasjoner på en indre sammenheng. I sin store bredde er verket en forløper for barokkmusikkens høydepunkter, som [[Georg Friedrich Händel|Händel]]s ''Messiah'' og [[Johann Sebastian Bach|J.S. Bach]]s ''Matthäuspassion''. Hver av de 24 delene er fullt utviklet både musikalsk og dramatisk, og den instrumentale teksturen utnyttes for å oppnå presise dramatiske og emosjonelle virkninger på en måte som den gang var helt ny.