Redigerer Christian IV av Danmark og Norge (avsnitt)

== Reiser i Norge ==
===Finnmark===
Christian hadde stor tiltakslyst som også ga seg utslag i mange reiser. Han var i Norge mellom 25 og 30 ganger. De fleste av reisene gikk til [[Viken (historisk område)|Oslofjordregionen]], [[Båhuslen]] og [[Agder]], han var fire ganger i [[Bergen]]. Den ene gangen han var innom Bergen var i forbindelse med en reise langs hele den vestlige og nordlige norskekysten helt til [[Kolahalvøya]] i 1599. På dette toktet reiste han som Christian Frederiksen.<ref name="BlixHagen">[http://ansatte.uit.no/rha003/kongen.html Rune Blix Hagen: Christian 4.s dristige sjøreise til det ytterste nord i 1599]</ref>

I sin biografi om Chr. 4. fra 1997 skriver [[Lars Roar Langslet]]: «''Når Norge fortsatt strekker seg til [[Nordkapp]] og [[Grense-Jakobselv]], er det fremfor alt Christian IV vi kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt, ville vår nordlige landsdel sannsynligvis vært en del av Sverige i dag.''»<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2010021000029|tittel=Nasjonalbiblioteket|besøksdato=2021-04-09|verk=www.nb.no}}</ref> I midten av april 1599 seilte åtte tungt bevæpnede marinefartøyer - «Victor», «Gideon», «Josaphat», «Raphael», «S. Michel», «Hector», «Duffven» og «Pappegøjen» -med flere hundre [[gast]]er om bord ut fra København nordover mot Kolahalvøya. Den 22 år gamle generalkaptein Christian Fredriksen med kommandoen på datidens fremste krigsskip, [[fregatt]]en «Victor» i den dansk-norske marinen, var kong Christian selv i selskap med [[admiral]]er, skips[[høvedsmann|høvedsmenn]], samt fremstående adelsmenn. Toktet varte i tre måneder, og av sikkerhetshensyn var det [[dødsstraff]] for å røpe kongens [[identitet]].<ref>[[Rune Hagen]] om Chr. 4.s seilas, ''[[Dagbladet]]'' 20. juni 1999</ref>

[[Ekspedisjon]]en var kanskje den dristigste noen monark har begitt seg ut på. [[Nordkalotten]] var blitt interessant i storpolitikken. Briter, franskmenn og hollendere hadde begynt handel med Nord-Russland, så sjøtrafikken på [[Kvitsjøen]] og [[Arkhangelsk]] etter hvert antok et betydelig omfang. Denne aktiviteten tydeliggjorde at Sverige, Russland og Danmark-Norge hadde helt ulike oppfatninger av [[landegrense]]ne. Christian hevdet sin rett over storparten av Kolahalvøya, og i tillegg over havet utenfor Nord-Norge og Nord-Russland. Her krevde han gyldig [[pass]] og [[toll]] av skip i områdene. Utlendingers fiske og [[hvalfangst]] var også til skade for kjøpmenn i Bergen og [[Trondheim]]. Under toktet tok kongen seks handelsskip og større [[fiskebåt]]er fra England og Nederland i arrest, og innså behovet for overvåkning av norskekysten for å rense den for slike [[pirat|fribyttere]]. Sverige, som han kalte «den onde nabo», ekspanderte også i området. Svenske [[foged|fogder]] skattla [[sjøsamer|sjøsamene]], brukt som begrunnelse for svensk herredømme over hele Nordkalotten med sine attraktive havner ut mot [[Nordsjøen]]. [[Tsar]]en på sin side hevdet russisk territorialrett over Kola og Vardø, og at både [[Vardøhus]] og fiskeværet skulle tilfalle Russland - eller rives.<ref>Rune Hagen om Chr. 4.s seilas, ''Dagbladet'' 20. juni 1999</ref> 

På returreisen i juni 1599 kom flåten inn i en [[storm]]. Mannskapet mente denne skyldtes at en av kongens hornblåsere hadde stjålet en svart langhåret katt, «meget større enn våre danske katter», fra en samekvinne, enda hun løp etter ham og gråt som var den hennes barn. Det brydde ikke han seg om, men slengte en halv daler til henne. [[Skipper]]en Amon som vokste opp i Finnmark, kjente «''hine Folks'' [samenes] ''Natur''», og mente katten var skyld i stormen og burde kastes på havet. Kongen var glad i katten og nektet. Mannskapet hadde også moro av den når den svingte seg i tauene midt under [[preken]]en så de brast i latter, og presten skjelte dem ut. Nå ble katten også anklaget for å hindre mannskapet i å høre Guds ord, så kongen måtte gi etter, selv om han hadde sagt at han ikke hadde fått med seg noe annet fra nordområdene som var ham så kjært som denne katten og en russisk [[lykt]] forarbeidet i glass. Skipperen avgjorde at katten skulle kastes i sjøen og drukne. Dette fikk kongen forhindret, og sørget for at den ble satt i et kar og forsynt med mat for en måned, i håp om at den fant veien hjem til sin fortvilte eierinne i [[Kildin]]. Slik ble den satt på havet 16. juni 1599.<ref>[https://tidsaand.no/tidslinjen/1599/juni/16/en-stjalet-katt-er-kommet-ombord-pa-christian-4s-skip-kongen-er-blitt-glad «En stjålet katt er kommet ombord på Christian 4.s skip.»]</ref>

«''Første [[Pinsedag]], 1599: Pinsefesten ble holdt med [[høytid]] på vårt skip mellom Kildin og [[Vardø]]. Det var en mørk og svært kald dag, og vinden var oss imot. Vinden blåste opp med snø, regn, [[tåke]] og en bitende kulde. De fleste av oss led av [[sjøsyke]], gikk til sengs og spiste intet. Kapteinen holdt seg i ro i sin [[kahytt]].''» Disse [[dagbok]]snotatene, nedskrevet for over fire hundre år siden, er ført i pennen av en dansk [[herremann]] på «Victor» som da lå på nordøstkysten av Russland, ikke så langt fra [[Murmanskfjorden]]s munning. Derfra seilte det mot Vardø. 

Den 20. juli var kongen og hans følge tilbake i hovedstaden. Forfatterne avslutter reiseberetningene med å prise Gud for at han brakte dem velberget fra verdens ende tilbake til [[sivilisasjon]]en. I en av de to bevarte dagbøkene fra turen, heter det: «''Ønske ved vår sjøreises slutt: Nok har jeg pløyd den skummende sjø, nu priser jeg det tørre. Måtte Gud sørge for at jeg aldri mer måtte komme til sjøs.''»<ref name="BlixHagen"/>

[[Øystein Rian]] påpeker at Nordkalottspørsmålet har vært undervurdert, selv om det endte med [[Kalmarkrigen]] der Christian IV vant og fikk gjennomslag for at svenskegrensen skulle gå langs Kjølen, endelig vedtatt i 1751 - det eneste stående vitnesbyrd om all hans utenrikspolitiske aktivitet. For [[samene]] var ulempen at fellesområdene på Nordkalotten krympet, og de årlige [[marked]]ene forsvant med statens grensereguleringer. Men Sverige oppga for alltid sitt krav på Nord-Norge og skattlegging i området. Grenseoppgangen mellom Russland og Norge i 1826 ble et kompromiss mellom tsarens krav på [[Varangerhalvøya]] og Christians krav på Kola.<ref>Rune Hagen om Chr. 4.s seilas, ''Dagbladet'' 20. juni 1999</ref> [[Delelinjen i Barentshavet]] var omdiskutert frem til endelig avtale i 2010.

===Sørlandet===
I 1607 besøkte Christian IV sørlandskysten for å redusere antall skjenkesteder som han mente lokket menn til å vekke «stor Guds Fortørnelse ved Drukkenskab (og) Drab». Kongen ga bare bevilling til én [[kro]] i [[Merdø]], to kroer på [[Flekkerøy]], én i Vester-Risø (dvs. Mandal), to i Øster-Risø ([[Risør]]) og én i [[Grimstad]]. I 1618 da kyststrøkene begynte å bli uthogd, utstedte kongen restriksjoner på videre uttak. Han fikk med seg at en skipper i [[Nedenes len]] på tross av forbudet skulle ha kjøpt og innskipet eiketømmer, og ville sette skipperen under tiltale. Samme sak på Merdø: «''udi lige Maade udi Mærdøen at have været en Hollænder med et Skib, som havde indskibet 400 Stykker Hjultømmer af [[bøk|Bøg]] huggen imod vort Forbud, som ingen Toldseddel havde'' [og] ''en Flaade Egetømmer, som ingen vilde vedkjendes, hvilket skal være oplagt hos Thor i [[Arendal|Arnedal]]''». I 1637 fikk tolleren på Merdø brev fra kong Christian etter innføringen av «Rosenobel-Tolden» på [[Flekkerøy]] til inntekt for [[festning]]sbygget. Kongen lurte på hvor mange flere skip som nå la til i Merdø havn for å slippe tollen på Flekkerøy.<Ref>[https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/i-et-historisk-lys/2014/strandsitterne-paa-merdoe/ Hilde Larsen Austarheim: ''Strandsitterne på Merdø'',] [[Kuben (Arendal)]]</ref>

I 1646 foretok Christian IV sin siste tur til Norge, og la til i Arendal for å besøke «''elskelige Christopher Gøye, vor Mand og Tjener''» som var blitt avsatt som [[lensherre]] på [[Agdesiden]] i 1630 for [[underslag]] av 35.000 daler, og til gjengjeld måtte bygge og levere kongen fire skip på verftet sitt på gården Tangen på [[Hisøy]].<ref>[https://www.kubenarendal.no/media/19274/hla.pdf Hilde Larsen Austarheim: ''Den gamle uthavna Merdø'', Kuben (Arendal)]</ref> I 1645 hadde Gøye opplyst om et funn av gullerts på sin eiendom. Det var gjort minst to funn, både i [[jernmalm]]gruvene under [[Barbu Jernverk]] (dvs. [[Torbjørnsbu gruver|Steinsås- eller Langsægruvene]]), og på gården His på Hisøy. Alle edle malmfunn var kongens eiendom etter tysk bergrett, men i Norge kom dette synet i konflikt med [[odelsrett]]en. Derfor kjøpte kong Christian i 1646 Barbu Jernverk og hovedgård av Gøye, innbefattet gården His. Fra Arendal tok han med seg malmprøver til [[Oslo|Christiania]] der myntmester Peter Grüner og [[guardein]] Christopher Hermann konkluderte med at det ikke kunne utvinnes lødig gull av ertsen. Skuffet dro kongen hjem til København der han fikk bygd en ovn på slottet, og «ved Guds hjelp» kom det gull ut av ertsen. Ettersom «''hvo der ikke vilde tro eller ikke kunde se, maatte betjene sig af [[briller]]''», lot han slå mynter av dette gullet som ble kjent som «brilledukatene» med et par briller avbildet på ene siden.<ref>[https://www.danskmoent.dk/ernst/norskgul.htm Axel Ernst: ''Om nogle Mønter af norsk Guld]</ref> 29. august 1646 skriver han i et brev at han har sendt et skip for å hente gullerts utvunnet fra Arendals og Grødevigens gruber, men at hele partiet bare var på 7 tønner. 14. november 1646 ble Palle Rosenkrantz beordret til «Arendal bergverk» for å undersøke hvilken mengde gullerts kongen kunne vente derfra, samt fra Grødevigen «''paa Hedzerøen''» dvs. Hisøy. 18. januar 1648 fikk [[Hannibal Sehested]] i oppdrag å finne ut hvordan «dette jernværk ved Arendal» kunne drives mest fordelaktig. Kongen døde en måned senere, og gullverket ble nedlagt kort etter, åpenbart grunnet manglende lønnsomhet. Det skal ha vært Caspar Herbach (d. 1664) med [[tilnavn]]et «Kunstkasper» (Frederik IIIs myntmester)<ref>[https://www.danskmoent.dk/herbach.htm Caspar Herbach, «Kunstkasper»]</ref> som «''bragte af den norske erts en god kvantitet guld tilveie''», hvorav både brilledukatene og flere mynter i Fredrik IIIs første regjeringstid ble slått. Herbach kan ha benyttet seg av juks for å få den syke gamle og syke kongen til å tro at den arendalske ertsen kunne gi rent gull, og gledet ham med dette.<Ref>[https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/nytt-om-gammelt/1988/gullfunnet-paa-hisoey-%E2%80%93-en-myte/ Ulf Hamran: ''Gullfunnet på Hisøy – en myte?'' Kuben (Arendal)]</ref>