Redigerer Chathamøyene (avsnitt)

=== Erobring og folkemord ===
[[Fil:Chatham Islands from space ISS005-E-15265.jpg|thumb|Satellittbilde av øyene. Chatham Island er den største, Pitt Island den nest største.]]
Den [[19. november]] [[1835]] og senere den [[5. desember]] ankom rundt 900 maorier, bevæpnet med geværer, klubber og økser, med [[brigg]]en «Lord Rodney». Styrmannen om bord hadde blitt kidnappet og truet med drap om han ikke tok med seg maoriene. De besto av menn, kvinner og barn, foruten 78 tonn med potetfrø, 20 griser og sju ''wakaer'' (kanoer).<ref name="being_Pakeha"> King, M. (2004): ''Being Pakeha''. Penguin. s. 196.</ref> De kom fra to stammer på New Zealand, Ngāti Tama og Ngāti Mutunga. Innledningsvis ble de tatt gjestmildt og godt imot av de lokale morioriene, antagelig rundt 2000 i antall. Det ble klart at maoriene aktet å bli værende, trakk morioriene seg tilbake til sitt ''[[marae]]'' ved te Awapatiki.

Morioriene besluttet å holde fast på sin lov om ikkevold, mens maoriene begynte å ''takahi'', «gå landet», det vil si gjøre krav på det. Deretter massakrerte de rundt 300 av de innfødte,<ref name="being_Pakeha" /> [[Kannibalisme|kannibaliserte]] de døde og gjorde resten til [[slave]]r. Et minne fra en som overlevde: «[Maoriene] begynte å drepe oss som sauer... [Vi] var forferdet, flyktet inn i buskene, skjulte oss i huler under bakken, og hvor som helst for å unnslippe fienden. Det var til ingen nytte; vi ble oppdaget og drept — menn, kvinner og barn uten skille.» En av de maoriske overgriperne har sagt: «Vi tok i besittelse... i henhold til våre skikker og fanget alle. Ingen unnslapp. Noen løp fra oss, de drepte vi, og andre drepte vi [også], men hva så? Det var i henhold til våre skikker.»<ref> Diamond (1997): ''Guns, Germs, and Steel'', s. 53-54</ref>

[[Fil:View from Chatham Islands.jpg|thumb|Utsyn over et gårdsbruk med sauer.]]
Den [[Tyskland|tyske]] naturforskeren [[Ernst Dieffenbach]] som besøkte Chathamøyene i [[1840]], rapporterte at morioriene var maorienes slaver og ble brutalt mishandlet. Da slavene ble frigjort i [[1862]] var det kun 160 igjen, rundt 10 prosent av den opprinnelige befolkningen i 1835.<ref name="being_Pakeha" />

I 1841 foreslo selskapet [[New Zealand Company]] å opprette en tysk koloni på øyene, men New Zealand gjorde kjent at øyene ville bli gjort til en del av nasjonen New Zealand og eventuell tysk koloni vil bli betraktet som utlendinger.<ref> Burns, Patricia (1989): ''Fatal Success: A History of the New Zealand Company''. Heinemann Reed. ISBN 0-7900-0011-3. s. 243, 244</ref> Isteden kom en gruppe med tyske [[Den evangelisk-lutherske kirke|lutheranske]] [[misjonær]]er, kun menn, i 1843. Tre år senere ble en gruppe kvinner sendt til dem, og flere ekteskap oppsto. Mange medlemmer av dagens befolkning kan spore sine forfedre til misjonærfamiliene.

I [[1865]] ble maorilederen [[Te Kooti Arikirangi Te Turuki|Te Kooti]] forvist til Chathamøya sammen med en stor gruppe av maoriske opprørere. De hadde myrdet misjonærer og kjempet mot myndighetenes militære styrker på New Zealands [[Nordøya (New Zealand)|Nordøya]]. Fangene ble betalt en shilling om dagen for å arbeide på sauegårdene til noen få europeiske bosettere. De ble i begynnelsen voktet av 26 vakter hvorav halvparten av disse var selv moarier. Fangene bodde med sine familier, og bygde også veier og tre fengselsceller i stein.