Redigerer Charles Glover Barkla (avsnitt)

=== Karakteristisk røntgenstråling ===

I sine eksperiment med polarisasjonen hadde Barkla benyttet den sekundær røntgenstråling som kom fra spredning på [[kull]]. Når han i stedet benyttet tyngre spredere, fant han at polarisasjonen forsvant samtidig som den sekundære strålingen ble mindre energetisk enn den innkommende. Det kunne derfor ikke lenger foregå elastisk spredning på elektronene i atomene, men måtte skyldes en ny prosess. Den utsendte, sekundære strålingen viste seg å være uavhengig av retningen og polarisasjonen til den innkommende, primære strålingen.<ref> C. G. Barkla, ''Secondary Röntgen Radiation'', Nature '''71''', 440 (1905); ''Secondary Röntgen Radiation'', Philosophical Magazine, '''11''', 812–828 (1906).</ref>

Barkla var på dette tidspunktet flyttet til Liverpool. Sammen med en kollega der ble eksperimentene videreført.<ref>C. G. Barkla and C. A. Sadler, ''The Absorption of Röntgen Rays'', Philosophical Magazine '''17''', 739-760 (1909).</ref><ref> C. A. Sadler, ''Transformations of Röntgen Rays'', Philosophical Magazine, '''18''', 107–132 (1909).</ref>  De påviste at den sekundære strålingen som ble sendt ut fra tyngre [[grunnstoff]], var ''homogen'' med en bestemt energi på samme måte som for en [[spektrallinje]] fra et atom. Det var en [[karakteristisk røntgenstråling]] som var forskjellig for hvert grunnstoff. Den bestod av to komponenter med litt forskjellig energi som ble sagt å tilsvare en A- og en B-gruppe. Begge typene sekundærstråling tilsvarte [[fluorescens]] i atomfysikken ved at den utsendte strålingen hadde mindre energi enn den innkommende. I dag har [[røntgenfluorescens]] mange praktiske anvendelser.

I 1909 hadde Barkla trådd til i en ny stilling i [[London]], noe som betydde innledningen til en ny, aktiv periode med eksperimenter. Dette resulterte i at han døpte om navnene til de to typene sekundærstråling han hadde oppdaget fra å være av type B eller A til å være av type K eller L hvor K-strålingen var den mest energetiske.<ref> C. G. Barkla, ''The Spectra of the Fluorescent Röntgen Radiations'', Philosophical Magazine '''22''', 396-412 (1911).</ref> Grunnen var at han regnet med å finne nye grupper og for å kunne gi plass til disse, var det mest fornuftig å starte midt i alfabetet med plass til både mer og mindre energiske sorter. 

Selv om disse betegnelsene snart ble brukt internasjonalt, viste det seg at Barkla etter dette ikke kom frem til nye resultat av samme betydning som tidligere. Den som virkelig brakte denne forskningen et stort skritt videre, var [[Henry Moseley]] et par år senere. Da var det blitt mulig å måle bølgelengden til strålingen ved hjelp av [[røntgendiffraksjon]]. Den karakteristiske røntgenstrålingen som Barkla hadde oppdaget, ville dermed avsløre atomets innerste egenskaper.