Redigerer Blodveien (avsnitt)

==Botn-leiren==
[[Fil:Oversiktsbilde Botn krigsfangeleir 2. verdenskrig.jpg|thumb|Oversiktsbilde for Botn krigsfangeleir. I dag er det en jugoslavisk og en tysk krigskirkegård på dette stedet.{{byline|[[Blodveimuseet]]}}]]
[[Fil:Aktuell jun45 russiske kfanger AAM23908.jpg|thumb|Reportasjebilde i bladet ''Aktuell'' juni 1945 fra en av fangeleirene på [[Saltfjellet]]. Forholdene i leiren i Botn kunne vært nokså like.]]
Den største og mest beryktede leiren i Saltdal lå i Botn ved Saltdalsfjorden, rundt 2&nbsp;km fra Rognan. Leiren lå tilbaketrukket fra øvrig bebyggelse, men allikevel nært arbeidsstedet og fjorden. Rundt Botn er det høye fjell, områdene innenfor mot øst er nakne øde høyfjellsstrekninger. Før Blodveien ble bygget var den vesle bygda veiløs.

Fangene utførte veiarbeid på strekningen fra Rognan til Langset. Folk fra [[Statens vegvesen]] ledet arbeidet rent teknisk, og var skytebaser og anleggsledere.<ref name="NP40">[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 40.]]</ref>

===Krigsfangenes bakgrunn===
Krigsfangene som ble benyttet i Saltdal, var fra Jugoslavia og Sovjetunionen, samt noen fra Polen.<ref name="OS7"/>

Majoriteten av fangene fra Jugoslavia var politiske fanger, men [[Kriminologi|kriminologen]] [[Nils Christie]] gjør rede for at de hadde forskjellig bakgrunn som det i ettertid var vanskelig å få full oversikt over. Christie gjør også noen vurderinger for hvorfor det er sannsynlig at de har vært politisk aktive.<ref name="NC44"/> En del var både politiske fanger og partisaner, de kom fra alle samfunnslag og i alle aldre, de yngste var bare 13–14 år gamle. Flertallet var [[Serbia|serbere]], noen var [[Kroatia|kroater]].<ref>[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 36.]]</ref>

Arbeidsleirene i Norge og i andre områder hærtatt av Tyskland, var ofte tilnærmet like ille som ''[[Nacht und Nebel]]''-leirer, der spesielt politiske fanger skulle «forsvinne». I land okkuperte av [[Nazi-Tyskland]] oppstod det [[motstandsbevegelse]]r. Henrettelser av tilfangetatte motstandsfolk virket mot sin hensikt ved at [[opinion]]en ble forsterket. ''Nacht und Nebel''-leirene skulle holde fangenes slektninger og befolkningen uvitende om deres [[skjebne]]. Dette systemet ble benyttet både mot motstandere i Tyskland og okkuperte områder. I tillegg utgjorde leirene et viktig økonomisk grunnlag for SS-staten. Utgiftene til arbeidskraft ble svært små, og tilgangen på arbeidskraft nesten ubegrenset.<ref>[[#NC|Nils Christie: ''Fangevoktere i konsentrasjonsleire'' side 16.]]</ref><ref>[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 27.]]</ref>

===Den første tiden i leiren===
Leiren i Botn var i bruk fra juli 1942 til juni 1944. Leiren var oppført av Statens vegvesen, etter at de hadde fått ordre om å bygge brakker i begynnelsen av juni 1942. Leiren var inngjerdet med to [[piggtråd]]gjerder, disse var rundt 2&nbsp;m høye med 0,5&nbsp;m mellomrom. Det var tre vakttårn i leiren. Det ble oppført to brakker med enkel bordbekledning, og gulv uten grunnmur. I brakkene var det køyesenger i fem høyder. Utenfor leiren var vaktmannskapenes brakker. Da vaktstyrken gjorde sitt innrykk den 20. juni, var byggingen enda ikke ferdig. Kommandant for leiren var  ''[[Hauptsturmführer]]'' Fritz Kiefer, og under seg hadde han seks offiserer og to underoffiserer, alle fra SS. I tillegg var det ti til tolv politisoldater og en underoffiser. Kommandanten for Osen-leiren,  ''[[Sturmbannführer]]'' Dolph, hadde i tillegg overoppsyn med Botn-leiren og Korgen-leiren.<ref name="NP39">[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 39.]]</ref>

De første fangene til Botn-leiren var 472<ref name="NC55">[[#NC|Nils Christie: ''Fangevoktere i konsentrasjonsleire'' side 55.]]</ref>{{efn|''Riksadvokatens meddelelsesblad'', nr. 39, 1947, s. 87}} jugoslaver som ankom med skip den [[25. juli]] 1942. Disse var kommet med skip fra Stettin i Tyskland til Bergen den 22. juni. Allerede i  Bergen ble 28 av fangene skutt. Videre fra Bergen ble de sendt nordover med skip til Botn, 400 fanger ble sendt videre til Karasjok. Gården Furumo lå rundt 150&nbsp;m fra leiren og de som bodde der fortalte at fangene marsjerte fra sjøen og opp til leiren avdelingsvis, mens vaktene brølte og slo løs på dem slik at flere stupte over.<ref name="NP39"/>

===Underernæring og rangorden===
De to leirene i Botn var så simpelt bygget at snø føk inn i fangenes senger. Dagsrasjonene var meget små, og en tidligere fange beskriver matforsyningene slik: «Typisk delte 4 eller 5 mann ett brød, 50 mann delte 1/2&nbsp;kg margarin og 100 mann delte 1&nbsp;kg pølser. Daglig ble det servert 1/2 liter suppe til hver.»<ref name="NC55"/> Arbeidsøktene var på 14&nbsp;timer.<ref>[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 31.]]</ref> Sanitære forhold var ytterst mangelfulle, fangene hentet vaske- og [[drikkevann]] fra åpne renner i leiren. Rennene hadde ofte tilsig fra [[avtrede]].<ref>[[#OD|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 11.]]</ref>

Motsetninger mellom kroater og serbere ble utnyttet av SS-vaktene.{{efn|Det var store indre konflikter i [[Kongeriket Jugoslavia]] under andre verdenskrig der etniske grupper stod mot hverandre. Kongeriket Jugoslavia var ett av mange små land som tilhørte [[Aksemaktene]], og altså var på tysk side i krigen. I denne staten var kroatene ledende politisk, men senere brøt serberne ut og [[Den uavhengige staten Kroatia]] ble dannet.}} Noen få utvalgte kroater fikk de mer privilegerte stillingene som «[[kapo]]er». Kapo-systemet var vanlig i nazistenes [[konsentrasjonsleir]]er.<ref name="NP41">[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 41.]]</ref> Kapoene fikk mer mat enn de greide å spise selv. Dermed begynte handel med mat, der den mette selger sin supperasjon og får igjen en halv brødrasjon fra de som fra før har lite. En tidligere fange fortalte på haltende norsk om forskjellen på matinntaket til kapoene og resten av krigsfangene: «Mellom disse var det flere som var så feite at de veide over 100&nbsp;kg, mens størstedelen var under 50&nbsp;kg».<ref name="NC55"/>

===Norske vakter fra Hirdvaktbataljon===
{{Sitat|Angående vaktbataljonen, så vil jeg be Dem så snart som mulig å inndra denne, og sende dem til Legionen. Fordi den tjeneste disse gutter utfører er de redselsfulleste jeg noen gang har hørt om, idet de ganske enkelt gjør det man i [[Tredveårskrigen|30-årskrigen]] kalte «rakkertjeneste» for tyskerne. <br />Jeg har stadig hørt rykter om hva de gjør der oppe og forleden fikk jeg bekreftelse fra en mann som kom derfra på permisjon, idet han kom inn på mitt kontor og sa 'Heil og sæl, jeg er utdannet morder'. Han fortalte meg at de serbere som de bevokter der oppe er dødsdømte i Serbien, men at de av en eller annen grunn er ført opp til Finnmarken, og derfra får de ikke slippe levende, og det er disse hirdgutters fortvilede plikt å ombringe disse fanger etter hvert. Behandlingen av disse er etter hvad min hjemmelsmann sa, og etter hvad jeg også har hørt av andre, umenneskelig. Han påstod at i den tid han har vært der har de måttet drepe ved skyting eller henging omkring 700. At Førerens unge idealistiske, politiske soldater skal ha denslags tjeneste er umulig og må blankt avvises.<ref name="NC8687">[[#NC|Nils Christie: ''Fangevoktere i konsentrasjonsleire'' side 86-87.]]</ref>|''Utkast til brev fra hirdsjef [[Oliver Møystad]] til [[Vidkun Quisling]]''|right}}

Den 1. august 1942 ankom anslagsvis 30 norske vaktmannskaper.<ref name="NP39"/> Disse var fra Hirdvaktbataljonen som var opprettet av NS for å beskytte bedrifter mot sabotasje. Medlemmene i Hirdvaktbataljonen var unge, helt ned til 16 år<ref>[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 30.]]</ref>, og var derfor, eller av andre grunner ikke godtatt for fronttjeneste.<ref name="OS8"/> De skulle kun forhindre flukt og hadde ikke ansvar for arbeidsledelse. Ved flukt var instruksen å skyte for å drepe. De hadde formelt ikke lov til å straffe fangene, men dette ble ikke overholdt. Vaktmannskapene hadde geværer påsatt bajonett, noen hadde maskingevær.<ref name="NP39"/>

Ungdommene fra Hirdvaktbataljonen utførte mishandling i form av slag, sparking og steinkasting, samt slag med geværkolben og stikk med bajonett. Jo yngre vaktene var, desto mer brutalt opptrådte de. Etter arbeidstid hendte det at vaktene rapporterte til leirledelsen om dårlig arbeidsinnsats. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Fanger som ofte fikk pryl, levde sjelden lenge.<ref name="NP41"/>

En nabo til Botn-leiren fortalte: ''– Jeg husker at det blant de norske fangevokterne var en meget bra mann, som var fangene til hjelp med nyheter og mat, som ikke tvang dem til å arbeide. Men tyskerne oppdaget det, og han forsvant plutselig.''<ref name="CJ96">[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 96.]]</ref>

Etter krigen fikk en også greie på at ungdommenes innsats i leiren også hadde sjokkert den høyeste ledelsen i [[Nasjonal Samling]]. [[Vidkun Quisling]] ble i et internt brev (se utdrag til høyre) innstendig bedt om å få ungdommene vekk fra denne tjenesten.<ref name="NC8687"/>

===SS ''Hauptsturmführer'' Fritz Kiefer===
SS ''Hauptsturmführer'' Fritz Kiefer, som var kommandant i Botn-leiren, var etter samtlige vitneforklaringer en usedvanlig brutal mann.<ref name="NP40"/> En ung mann fra Hirdvaktbataljon forteller i et intervju til Christie: ''«Tyskerne der oppe var sinnssvake. Kiefer en satan uten like. Satte knyttneven rett opp i ansiktet på oss da vi kom. Vi hadde å lystre ordre, ellers ville vi bli hengt med en gang. 15–16-åringer levde så lenge der at de trodde det var slik det skulle være»''.<ref name="NV9495">[[#NC|Nils Christie: ''Fangevoktere i konsentrasjonsleire'' side 94-95.]]</ref>

Et annet vitne fra Hirdvaktbataljon forteller: ''«Var så overrasket at vi ikke skjønte noe. Det var snø, kaldt og trist og ulendt. Grisne brakker. Fangene gikk og skulte og ante uråd de også. Tyskerne oppførte seg overraskende. Leirkommandanten Kiefer kom direkte fra sinnssykeasyl i Tyskland. Gikk rundt med en liten svepe som han brukte til å slå både oss og andre. Selv har jeg fått rapp av ham i fjeset. I fylla var han helt fra seg selv. Hvorfor stakk dere ikke av, spør folk etterpå. Jeg viste ikke hvor jeg var, bare omtrent retningen, og rundt oss var det snø, is og fjell alle steder»''. Christie bemerker at Kiefer neppe kom fra sinnssykeasyl, men at det er interessant som en karakteristikk.<ref name="NV9495"/>

Kiefer hadde fått smidd en hammer med pigg på som han brukte til å mishandle fanger med.<ref name="NP40"/> Et vitne fortalte at han kunne slå rundt seg med sin korte hammer i vilt raseri.<ref name="CJ201">[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 201.]]</ref>

===Norske vakter fra SS-Vaktbataljon===
De første norske vaktmannskapene ble avløst etter fire til fem måneder av 180 menn fra [[SS-Vaktbataljon]].<ref name="OS8"/> Mange av mannskapene fra SS-Vaktbataljon var like brutale som Hirdvaktbataljonen, men allikevel var det nå et større antall som behandlet fangene på en nokså skikkelig måte.<ref name="NP41"/>

===Fluktforsøk===
Det første fluktforsøket skjedde [[14. desember]] 1942, og ble utført av Tihomir Pantović («Den gule»).<ref name="CJ96"/> Flukten var noe som fangene var blitt enige om seg imellom. Planen var at den som flyktet, skulle ta seg over til [[Sverge]] og fortelle om forholdene, slik at omverdenen ble klar over hva som skjedde. Men fangen som flyktet, ble innhentet av norske vaktstyrker, han forstod at forsøket var mislykket og forsøkte desperat å skjære over halsen sin med et blikkstykke.<ref name="CJ96"/> De to norske vaktene mishandlet ham så brutalt at de sparket ut et øye og brakk en arm. Han ble brakt tilbake til leiren, hvor han oppholdt seg i tre dager uten mat eller vann. Så ble han hengt i alles påsyn. De kameratene som tok han ned, fortalte at han var blå over hele kroppen etter slag og spark.<ref name="NP41"/>

Det neste og siste fluktforsøket som ble gjort mens SS-Vaktbataljon hadde ansvaret i leiren, ble utført av Svetislav Nedeljković («Gale Sveta»). Dette skjedde den [[12. februar]] 1943 og var også  mislykket.<ref name="CJ201"/> Straks det ble kjent at en fange hadde rømt, ble det gjort omfattende undersøkelser i alle hus og bygninger i Botn. Sivilbefolkning ble forhørt og beskyldt for å skjule rømlingen.<ref name="CJ96"/>

Etter at ''Wehrmacht'' overtok vaktholdet, var Cveja Jovanović en av fangene som greide å flykte til Sverige. I 1985 ble hans bok ''Flukt til friheten'' utgitt på norsk. Boken beskriver flukten og gir også en oversikt over fluktforsøkene som ble gjort fra leirer i Norge. Jovanović gir utførlig beskrivelse av risikoen som rømlingene utsatte seg for, samt hvilke represalier medfangene kunne forvente seg.<ref>[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten'' side 31-45.]]</ref> Omstendighetene og farene med å flykte fra Botn-leiren og andre leirer i Salten er også grundig omtalt.<ref>[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 95-97 og 197-244.]]</ref>

Fra leirene i Saltdalen greide rundt 30 fanger å rømme i løpet av 3 år.<ref>[[#OD|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 14.]]</ref> Jovanović sier at det rømte 23 mann fra Botn-leiren, men nevner ikke hvor mange av disse som var vellykket.<ref name="CJ95">[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 95.]]</ref>

===Massehenrettelser===
Den første massehenrettelsen i Botn-leiren skjedde i slutten av november 1942, rett etter at den nye puljen med norske vaktmannskaper var ankommet. En av disse forteller hva som skjedde: «Det var laget en gravplass ca. 200&nbsp;m fra leiren, og de serbiske fangene ble samlet rundt denne. Graven var 30&nbsp;m lang, 2,5&nbsp;m bred og 2&nbsp;m dyp. Tre norske vaktmenn ble beordret til å holde vakt rundt gruppen av fanger, mens SS-vaktene foretok avrettelse ved nakkeskudd. Da jeg kom ut, var tyskerne allerede begynt med henrettelsene, og en gutt i 13-årsalderen stod for tur. Gutten kastet seg ned på kne og bad for sitt liv, men han ble skutt i bakhodet og falt ned i graven.»

Fangene var stilt opp på kanten av graven, slik at de falt rett ned i den etter at skuddet falt. De ble skutt i puljer på ti mann, som etter tur ble stilt opp ved kanten. Den norske vakten gikk mot graven og så at flere fremdeles var i live. Han ble helt fra seg og skrek: «Men de lever jo ennå!» Han ble straks truet med [[pistol]] av en av SS-vaktene og ført vekk fra [[rettersted]]et. Da han fortalte om dette på brakken, mente de andre vaktene at han var bløt.<ref>[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 43.]]</ref>

En fange som gravde over likene, fortalte den norske vakten at rundt 77 fanger ble skutt, og at deres alder var fra rundt 12 til 70 år. Likene lå i den ene enden av graven. Det ble bare lagt et tynt lag jord over, fordi stadig nye fanger daglig ble begravd. De tyske SS-vaktene sa at fangene var syke og ble henrettet for å unngå [[smitte]]. Selv mente den norske vakten at grunnen var at de var så utsultet at de ikke hadde krefter til å arbeide.<ref name="NP41"/>

Ifølge Den jugoslaviske krigsforbryterkommisjonen skjedde dette den [[26. november]] 1942, og 73 fanger ble skutt. Skytingen ble beordret av ''[[Untersturmführer]]'' August Riemer. Den neste massehenrettelsen av syke fanger skjedde i januar 1943. Krigsforbryterkommisjonen fastslo at 50  personer ble henrettet ved denne anledningen; videre ble datoen satt til 23. januar. Norske vakter var til stede, men visstnok var det bare tyske mannskaper som stod for henrettelsene.<ref>[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 42.]]</ref>

===Lokalbefolkningens forhold til leirene===
Lokalbefolkningen kunne ikke unngå å få kjennskap til forholdene i leirene. Selv om det i norske hjem under krigen ikke var noen overflod av mat, ble  mat gitt til fangene. Spesielt de som bodde i nærheten av leirene ga så ofte de kunne og kjente igjen «snille» vakter som åpenlyst tillot at fangene fikk overlevert mat. Oftest skjedde imidlertid matoverleveringen i skjul ved at matvarer ble gjemt på anleggsplassene eller langs veiene. Hjelp til fangene kunne imidlertid være farlig på grunn av represalier. Julie Johansen bodde like ved Botn-leiren og ble kjent som «jugoslavenes mor», for sin innsats fikk hun en utmerkelse fra president [[Josip Broz Tito]] etter krigen.<ref>[[#OD|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 13.]]</ref>

I løpet av tre år greide som nevnt rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, hjelp med husly, mat og utstyr. Noen saltdalinger virket som [[grenselos]]er, og fluktruten gikk oftest til den svenske fjellgården Mavas via Saltfjellet. Om vinteren var dette en strabasiøs ferd, og på svensk side var det enda mange mil gjenstående til sivilisasjonen. Flyktningene var dermed også avhengig av svenske hjelpere.<ref>[[#OD|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 14-15.]]</ref>

For øvrig gikk en fluktrute over [[Sulitjelma (fjell)|Sulitjelma]] noe lenger nord. Noen ansatte i [[Sulitjelma gruver]] som bodde i det lille gruvesamfunnet [[Jakobsbakken]] var en kjent losgjeng. Måtte de til fjells og ble borte noen dager, ble dette ikke registrert som fravær, og de fikk lønn som om de hadde vært på arbeid. Før en kommer til fjellbygda Sulitjelma, ligger den lille bygda [[Lakså (Fauske)|Lakså]] ved [[Øvervatnet (Fauske)|Øvervatnet]], hvor det også var grenseloser for en litt nordligere rute. I Salten var det organiserte grenseloser, kurerer, etterretningsmenn og motstandsfolk, slik at disse fluktrutene kunne fungere.<ref>[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 197.]]</ref>

Den mest brukte losen i Saltdalen var sannsynligvis Peter Båtskar. Han bodde i en [[gamme]] i fjellet sør for Rognan, livnærte seg mye av jakt og fiske, og ble sett på som en raring. Han ble anbefalt til rømlinger som kom fra fangeleirene. Blant folk i Saltdal ble det et munnhell å si: «Send han til Båtskar!» når noen var i klemme.<ref>[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 198-199.]]</ref>