Redigerer Birkebeinerne (avsnitt)

== Bakgrunn ==
I borgerkrigstiden, som ble innledet etter [[Sigurd Jorsalfare|Sigurd Jorsalfares]] død i [[1130]], kjempet ulike fraksjoner av kongssønner og stormenn om kongemakten. Mye tyder på at borgerkrigene oppstod på grunn av konkurransen mellom [[Lendmann|lendmennene]] som støttet enten [[Harald Gille]] eller [[Magnus Blinde]], henholdsvis bror og sønn av Sigurd. Etter Harald Gilles død ble de tre sønnene hans, [[Øystein Haraldsson]], [[Sigurd Munn]] og [[Inge Krokrygg]], konger, men de var svært unge, og det var lendmennene som styrte på vegne av dem.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 112</ref> Kort tid etter oppstod [[lendmannspartiet]], forløperen til [[baglerne]], i kretsen rundt kong Inge. Den viktigste mannen her var [[Erling Skakke]]. Inges brødre ble drept, og stormenn fra [[Trøndelag]], [[Opplandene]] og [[Viken (historisk område)|Viken]] samlet seg om Sigurds sønn [[Håkon Herdebrei]]. Etter kong Inges fall fikk Erling Skakke gjort sin da fem år gamle sønn, [[Magnus Erlingsson]], til konge, og Håkon ble drept.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 113-114</ref> Magnus ble enekonge, men flere opprørere begynte å samle seg. Det er i denne situasjonen at birkebeinerne oppstod.

=== De første birkebeinerne ===
Det er Snorre som er hovedkilden til opplysninger om birkebeinernes første tid. Snorre forteller om [[Øystein Øysteinsson Møyla|Øystein Øysteinsson]], sønnen til kong Øystein Haraldsson. I [[1174]], da Øystein var 16-17 år gammel, dro han til den svenske stormannen [[Birger Brosa]], som var gift med Øysteins tante [[Brigida Haraldsdatter]], for å få hjelp til å ta opp kampen mot Erling Skakke og sønnen hans. Øystein inngikk [[Vennskap (norrønt)|vennskap]] med Birger og Brigida, og Birger lovte ham både penger og menn. Om vinteren reiste Øystein til Norge og samlet folk, og fikk mange støttespillere. Men de hadde lite penger og måtte plyndre for å overleve, noe som førte til at både lendmenn og bønder samlet folk mot dem.<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 36</ref> Ikke minst plyndret de mange handelsskip og jekter langs kysten av Trøndelag i denne tidlige perioden.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 270.</ref>

Forfatteren av Fagerskinna skriver: «De var helst unge folk, menn røynt bedre med styrke enn med vett».<ref>Fagerskinna, kap. 122</ref> Snorre skriver at «De var harde og våpendjerve menn, ikke så lite villstyrige, de fór voldsomt og rasende fram når de mente de hadde stor styrke. I flokken hadde de bare få slike som kunne legge planer, eller som var vant til å styre landet og til å bruke loven eller til å føre en hær.»<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 43</ref>