Redigerer Augustus (avsnitt)

=== Andre triumvirat ===
==== Proskripsjoner ====
[[Fil:Antony with Octavian aureus.jpg|miniatyr|Romersk ''[[aureus]]'' med portrettene av [[Markus Antonius]] (venstre) og Octavius (høyre), utstedt i 41 f.Kr. for å feire etableringen av [[Det andre triumvirat]] bestående av Octavius, Antonius og [[Marcus Aemilius Lepidus]] i 43 f.Kr. begge sider av mynten bar inskripsjonen «III VIR R P C», i betydningen «En av Tre Menn for Reguleringen av Republikken».<ref>Sear, David R.: [http://www.davidrsear.com/academy/roman_legends.html «Common Legend Abbreviations On Roman Coins»]</ref>]]
I et møte i nærheten av [[Bologna]] i oktober 43 f.Kr. dannet Octavius, Antonius og Lepidus en [[junta]] eller militært diktatur som ble kalt for [[Det andre triumvirat]].<ref name="eck 15"/> Denne likeframme tilegnelsen av særskilt makt varte i fem år. Den ble støttet av en lov som ble vedtatt av [[plebeier]]ne, det i motsetningen til [[Det første triumvirat]] som ble opprettet av [[Pompeius]], [[Julius Cæsar]] og [[Marcus Licinius Crassus]].<ref name="eck 15">Eck (2003), s. 15.</ref><ref>Scullard (1982), s. 163.</ref> De tre satte deretter i gang [[proskripsjon]]er hvor angivelig 300 senatorer og 2000 [[Ridder (romersk)|equites]] (riddere) ble utropt som fredløse og fratatt sine eiendommer og, for de som ikke klarte å rømme, også deres liv.<ref name = "eck 16"/> Beregningen om at 300 senatorer ble proskribert er blitt gitt av historikeren [[Appian]], skjønt den litt tidligere historiker [[Titus Livius]] har hevdet at kun 130 senatorer ble proskribert.<ref>Southern (1998), ss. 52–53.</ref> Denne bestemmelse ble utstedt av triumviratet og var motivert delvis av behovet for å skaffe penger for å betale soldatenes lønninger i de kommende stridighetene mot Cæsars mordere, [[Marcus Junius Brutus]] og [[Gaius Cassius Longinus]].<ref>Scullard (1982), s. 164.</ref> Belønninger for deres pågripelse var drivkraft for romere til å fange inn de som var proskribert, mens eiendeler og eiendommer til de som ble arrestert ble tatt av triumviratet.<ref name="eck 16">Eck (2003), s. 16.</ref>

Ettertidens romerske historikere har gitt motstridende redegjørelser til omfanget av om triumviratet var direkte ansvarlig for proskripsjonene og drapene. Imidlertid er kildene enige om at proskripsjonene var et middel for alle de tre fraksjonene til å få fjernet politiske fiender.<ref name="scott 1933 19 20">Scott (1933), ss. 19–20.</ref> [[Marcus Velleius Paterculus]] hevdet at Octavius forsøkte å unngå å proskribere øvrighetspersoner mens Lepidus og Antonius kan tilskrives å ha satt dem i gang.<ref name="scott 1933 19"/> [[Dio Cassius]] forsvarte Octavius og hevdet at han forsøkte å spare så mange som mulig, mens Lepidus og Antonius, ettersom de var eldre og hadde vært involvert i politikken lengre, hadde flere fiender å gjøre opp med.<ref name="scott 1933 19"/> Denne påstanden ble avvist av Appian som opprettholdt at Octavius hadde samme interesse som Lepidus og Antonius i å utradere sine fiender.<ref name="scott 1933 20">Scott (1933), s. 20.</ref> [[Sveton]] presenterte en framstilling hvor Octavius i begynnelsen var motvillig i forhold til å proskribere myndighetspersoner, men forfulgte uansett sine fiender med større iherdighet enn de to andre.<ref name="scott 1933 19 20"/> [[Plutark]] beskrev proskripsjonene som hensynsløse og som morderisk fjerning av venner og familie av Octavius, Lepidus og Antonius. Eksempelvis tillot Octavius proskripsjonen av sin allierte [[Cicero]], Antonius lot sin onkel på morsiden, [[Lucius Julius Caesar IV]], proskriberes, og Lepidus lot sin bror [[Lucius Aemilius Lepidus Paullus|Paulus]], proskriberes.<ref name="scott 1933 19">Scott (1933), s. 19.</ref>

==== Slaget ved Philippi og deling av områder ====
[[Fil:S0484.4.jpg|miniatyr|venstre|En ''[[denarius]]'' preget ca. 18 f.Kr. Forside: CAESAR AVGVSTVS; motsatt side: DIVVSIVLIV[S] (DIVINE JULIUS)]]
Den 1. januar 42 f.Kr. anerkjente det romerske senatet Julius Cæsar posthumt som en guddom av den romerske stat, ''[[Julius Cæsar|Divus Iulius]]''. Octavius kunne forbedre sin sak ved å framheve at han var  ''Divi filius'', «sønn av Gud».<ref>Syme (1939), s. 202.</ref> Antonius og Octavius sendte 28 legioner sjøvegen for å møte hærene til [[Marcus Junius Brutus|Brutus]] og [[Gaius Cassius Longinus|Cassius]]som hadde bygd opp sine maktbaser i Hellas.<ref name="eck 17">Eck (2003), s. 17.</ref> Etter to [[Slaget ved Filippi|slag ved Filippi]] i det romerske Makedonia i oktober 42 f.Kr. beseiret de Cæsars mordere og Brutus og Cassius begikk selvmord. Marcus Antonius kom senere til å bruke disse militære slagene som eksempler på å forringe Octavius, ettersom begge slagene ble avgjørende vunnet ved Antonius' styrker.<ref name="eck 17 18">Eck (2003), ss. 17–18.</ref> I tillegg til å kreve æren for begge seirene, hevdet han også at Octavius var feig ved at han hadde gitt sin direkte militære kommando over til [[Marcus Vipsanius Agrippa]].<ref name="eck 17 18"/>

Etter Philippi ble det gjort nye territoriale avtaler mellom de tre medlemmene av triumviratet. Mens Antonius ga Gallia, provinsene i [[Hispania]] og Italia til Octavius, reiste han selv til [[Oldtidens Egypt|Egypt]] hvor han allierte seg med dronning [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]], den tidligere elskerinnen til Cæsar, og mor til Cæsars lille sønn [[Cæsarion]]. Lepidus ble etterlatt med provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]].<ref name="eck 18">Eck (2003), s. 18.</ref> Octavius kunne selv bestemme hvor i Italia han skulle plassere de ti tusener av veteraner som var etterlatt etter krigen i Makedonia som triumviratene hadde lovt å avmønstre. De ti tusener av soldater som hadde kjempet på siden til Brutus og Cassius kunne lett la seg alliere med en politisk motstander av Octavius om de ikke ble pasifisert, ble også gitt land.<ref name="eck 18"/> Det var ikke noe mer landbruksområder kontrollert av myndighetene som kunne fordeles blant soldatene. Octavius var etterlatt med det ene av to valg: gjøre seg meget upopulær blant mange romerske borgere ved å konfiskere deres landområder, eller gjøre seg upopulære blant mange romerske soldater som kunne bety en betydelig opposisjon mot ham på italiensk jord; han valgte det første.<ref name="eck 18 19">Eck (2003), ss. 18–19.</ref> Atten romerske byer ble påvirket av de nye bosetningene og hvor hele befolkningen ble helt eller delvis fordrevet.<ref name="eck 19">Eck (2003), s. 19.</ref>

==== Opprør og ekteskapsallianse ====
[[Fil:Lucius Antonius.jpg|miniatyr|150px|venstre|Lucius Antonius]]
Den utstrakte misnøyen med Octavius over bosetningen av hans soldater førte til at mange allierte seg med [[Lucius Antonius (Marcus Antonius' bror)|Lucius Antonius]], den yngre broren til Marcus Antonius, og som hadde støtte i flertallet av senatet.<ref name="eck 19"/> I mellomtiden hadde Octavius bedt om skilsmisse fra [[Clodia Pulchra]], datter av [[Fulvia]] og hennes første ektemann [[Publius Clodius Pulcher]]. Ved å hevde at hans ekteskap med Clodia aldri var blitt fullbyrdet sendte han henne tilbake til hennes mor, Marcus Antonius' hustru. Fulvia besluttet å gjøre noe og sammen med Lucius Antonius samlet hun en hær i Italia for kjempe for Antonius' rettigheter mot Octavius. Imidlertid tok Lucius og Fulvia sjansen på et politisk og militært sjansespill med å gå imot Octavius ettersom den romerske hæren fortsatt var avhengig av triumviratene for å få sin lønn.<ref name="eck 19"/> Lucius og hans allierte endte opp med en forsvarsbeleiring ved Perusia (dagens by [[Perugia]]), hvor Octavius tvang dem til å overgi seg tidlig i 40 f.Kr.<ref name="eck 19"/> Lucius og hans hær ble spart grunnet hans nære slektskap med Antonius, den sterke mann i Østen, men Fulvia ble sendt i landflyktighet i Sikyon i Hellas.<ref name="rowell 32">Rowell (1962), s. 32.</ref> Octavius viste derimot ingen nåde for andre som hadde stått fram som lojale til Lucius. Den 15. mars, årsdagen for mordet på Julius Cæsar, fikk han 300 romerske senatorer og ''equites'' henrettet.<ref name="eck 20">Eck (2003), s. 20.</ref> Perusia ble i tillegg plyndret og brent ned som en advarsel for andre.<ref name="rowell 32"/> Denne særs blodige hendelsen besudlet Octavius' rykte og ble kritisert av mange, blant annet den augustianske poeten [[Sextus Propertius]].<ref name="eck 20"/>

[[Fil:Sir Lawrence Alma-Tadema - The Meeting of Antony and Cleopatra.jpg|miniatyr|''Antonius og Kleopatra'', maleri av [[Lawrence Alma-Tadema]]]]
[[Sextus Pompeius]], sønn av den første triumvir [[Pompeius]] og fortsatt en frafallen general som følge av Julius Cæsars seier over hans far, var etablert på [[Sicilia]] og [[Sardinia]] som en del av en enighet som ble oppnådd med det andre triumviratet i 39 f.Kr.<ref>Scullard (1982), s. 162</ref> Både Antonius og Octavius fridde til Pompeius for å få en allianse. Ironisk nok tilhørte Pompeius den republikanske fraksjonen, ikke den cæsarianske.<ref name="eck 20"/> Octavius greide å få til en midlertidig allianse da han i 40 f.Kr. giftet seg med [[Scribonia (Octavius' kone)|Scribonia]], en datter av [[Lucius Scribonius Libo]] som var en tilhenger av Pompeius foruten også hans svigerfar.<ref name="eck 20"/> Scribonia fødte Octavius eneste ektefødte barn, [[Julia den eldre|Julia]], som ble født den samme dagen som han skilte seg fra henne for å kunne gifte seg med [[Livia|Livia Drusilla]], kun i overkant av et år etter at han hadde giftet seg.<ref name="eck 20"/>

I mellomtiden hadde Marcus Antonius i Egypt et forhold til Kleopatra og blitt far til tre barn med henne.<ref>[[Aleksander Helios]], [[Kleopatra Selene II]] og [[Ptolemaios Filadelfos]]</ref> Han hadde et stadig dårligere forhold til Octavius. I 40 f.Kr. reiste han fra Egypt og Kleopatra og til Italia med en stor hær for å kjempe mot Octavius. Han beleiret [[Brindisi|Brundisium]], en havneby i sørlige Italia, men denne nye konflikten viste seg å bli uholdbar for både Octavius og Antonius. Deres [[centurion]]er, som hadde blitt betydningsfulle aktører rent politisk, nektet å kjempe grunnet deres cæsarianske sak, og legionærene som de kommanderte fulgte sine centurioner.<ref name="eck 21">Eck (2003), s. 21.</ref><ref name="ccaa 19">Eder (2005), s. 19.</ref> I mellomtiden hadde Antonius' hustru Fulvia dødd av en plutselig sykdom i Hellas mens Antonius var på veg for å møte henne. Fulvias død og mytteriet hos deres centurioner førte til at de to gjenværende triumvirene kom til en ny forsoning.<ref name="eck 21"/><ref name="ccaa 19"/> Høsten 40 f.Kr. inngikk de to en avtale i Brundisium som bestemte at Lepidus skulle bli i provinsen Africa, Antonius i Øst og Octavius i Vest. Den italienske halvøya var etterlatt åpen for dem alle for å rekruttere soldater, men i praksis var denne muligheten kun teoretisk og nytteløst for Antonius i øst.<ref name="eck 21"/> For ytterligere å sementere alliansen med Marcus Antonius ga Octavius sin søster [[Octavia den yngre|Octavia Minor]] i ekteskap til Antonius senere i 40 f.Kr.<ref name="eck 21"/> I løpet av deres ekteskap fødte Octavia to døtre, kjent som [[Antonia den eldre|Antonia Major]] og [[Antonia den yngre|Antonia Minor]].

==== Krig med Pompeius====
[[Fil:Denarius Sextus Pompeius-Scilla.jpg|miniatyr|En ''[[denarius]]'' med [[Sextus Pompeius]], preget for hans seier over Octavius' flåte. På forsiden Pharus av [[Messina]], som beseiret Octavius. På motsatt side, sjøuhyret [[Skylla]].]]
Sextus Pompeius truet Octavius i Italia ved å nekte halvøya innførsel av [[korn]] gjennom [[Middelhavet]]. Pompeius' egen sønn var gitt ansvaret som marinekommandant for å skape [[sult]]problemer gjennom blokade mot Italia.<ref name="ccaa 19"/> Pompeius' kontroll over havet fikk ham til å ta tilnavnet ''Neptuni filius'', «sønn av [[Neptun (gud)|Neptune]]», havguden i [[romersk mytologi]].<ref name="eck 22">Eck (2003), s. 22.</ref> En midlertidig fred ble inngått i 39 f.Kr. med avtalen i Misenum; blokaden av Italia ble opphevet samtidig som Octavius formelt ga Pompeius øyene [[Sardinia]], [[Korsika]], [[Sicilia]], og [[Peloponnes]] (den sørlige delen av Hellas), og forsikret ham en framtidig posisjon som konsul for året 35 f.Kr.<ref name="ccaa 19"/><ref name="eck 22"/> Enigheten om fordeling av områder mellom triumvirene og Sextus Pompeius begynte å sprekke straks Octavius skilte seg fra Scribonia og giftet seg med Livia den 17. januar 38 f.Kr.<ref name="eck 23">Eck (2003), s. 23.</ref> En av Pompeius' marineoffiserer forrådte ham og ga Octavius herredømme over Korsika og Sardinia. Imidlertid trengte Octavius støtte fra Antonius for å angripe Pompeius og en enighet ble inngått med det andre triumviratets utvidelse for ytterligere en femårsperiode som begynte i år 37 f.Kr.<ref>Scullard (1982), s. 163</ref><ref name="eck 24">Eck (2003), s. 24.</ref> Ved å støtte Octavius forventet Antonius støtte for hans egen krig mot [[Partia]] i 53 f.Kr.<ref name="eck 24"/> I en avtale som ble inngått ved [[Taranto|Tarentum]] sørget Antonius for 120 krigsskip for Octavius til bruk mot Pompeius. Som motytelse skulle Octavius sende 20 000 legionærer til Antonius for bruk mot Partia.<ref name="eck 25">Eck (2003), s. 25.</ref> Octavius kom dog til bare å levere en tiendedel av det antallet som var lovet, noe som ble oppfattet av Antonius som en bevisst provokasjon.<ref name="eck 25"/>

Octavius og Lepidus satte i gang en felles operasjon mot Pompeius i Sicilia i 36 f.Kr.<ref name="eck 25 26">Eck (2003), ss. 25–26.</ref> Til tross for at Octavius fikk tilbakeslag ble Sextus Pompeius' flåte bortimot fullstendig ødelagt den 3. september av general Agrippa i sjøslaget ved Naulochus.<ref name="eck 26"/> Pompeius flyktet med sine gjenværende styrker østover hvor han til sist ble tatt til fange og henrettet i [[Milet]]us i [[Anatolia]] av en av Antonius' generaler det påfølgende året.<ref name="eck 26">Eck (2003), s. 26.</ref> Både Lepidus og Octavius samlet Pompeius' overgitte tropper, dog følte Lepidus seg sterk nok til å kreve Sicilia for seg selv og beordret Octavius til å forlate området.<ref name="eck 26"/> Imidlertid deserterte Lepidus' soldater og gikk over til Octavius ettersom de var trette av krig og fant Octavius' løfter om betaling mer forlokkende.<ref name="eck 26"/> Lepidus overga seg til Octavius og fikk tillatelse til å beholde posisjonen som ''[[pontifex maximus]]'' (overhode av fakultet med prester), men ble kastet ut fra triumviratet. Hans offentlige karriere var dermed avsluttet og han ble forvist til en villa ved fjellet [[Monte Circeo]], rundt 100&nbsp;km sør for Roma.<ref name="eck 26"/><ref>Scullard (1982), s. 164</ref> Hans romerske besittelser ble fordelt mellom Octavius i vest og Antonius i øst. For å beholde freden og stabiliteten i sin del av riket forsikret Octavius Romas borgere om deres rett til eiendom. Denne gangen bosatte han sine avmønstrede soldater utenfor Italia mens han leverte tilbake 30 000 [[slave]]r til deres tidligere romerske eiere etter at de tidligere hadde flyktet til Pompeius for å ta plass i hans hær og flåte.<ref name="eck 26 27">Eck (2003), ss. 26–27.</ref> For å sikre sin egen trygghet og tryggheten til Livia og Octavia, sørget han straks han kom tilbake til Roma for at senatet begunstiget ham selv, hans hustru, og hans søster [[tribun]]al [[Politisk immunitet|immunitet]], eller ''sacrosanctitas''.<ref name="eck 27 28">Eck (2003), ss. 27–28.</ref>

==== Krig mot Antonius ====
* ''Se hovedartikkel, [[Den romerske republikkens siste krig]]

[[Fil:Picou, Henri Pierre -Mark Antony and Cleopatra aboard an Egyptian barge - 1891.jpg|miniatyr|Antonius og Kleopatra om bord på et egyptisk skip, illustrasjon ved Henri-Pierre Picou, 1891.]]
I mellomtiden hadde Marcus Antonius' krig mot Partia endt i katastrofe, og de 2000 legionærer som Octavius hadde sendt ham var ikke nok for å dekke tapene.<ref name="eck 29">Eck (2003), s. 29.</ref> På den andre siden kunne Kleopatra etterfylle hæren hans til dens fulle kraft, og ettersom han allerede hadde et forhold til henne, besluttet han å sende Octavia tilbake til Roma.<ref name="eck 29 30">Eck (2003), ss. 29–30.</ref> Octavius benyttet det som grunn til å spre ryktet om at Antonius var blitt egyptisk ettersom han hadde avvist en lovlig romersk hustru til fordel for en «orientalsk elskerinne».<ref name="eck 30">Eck (2003), s. 30.</ref> I 36 f.Kr. benyttet Octavius et politisk triks for å få seg selv til se mindre autokratisk og Antonius mer som en skurk ved å proklamere at borgerkrigenes tid, som hadde vart et århundre, var kommet til slutt, og at han ville gå av som triumvir om også Antonius gjorde det samme. Som Octavius antagelig hadde forutsatt nektet Antonius å gjøre det.<ref name="ccaa 20">Eder (2005), s. 20.</ref>

Etter at romerske tropper hadde erobret [[Oldtidens kongedømme Armenia|kongeriket Armenia]] i 34 f.Kr. utnevnte Antonius sin (og Kleopatras) sønn [[Aleksander Helios]] til Armenias hersker; han belønnet også Kleopatra med tittelen «dronning av konger», en handling som Octavius benyttet for å overbevise det romerske senatet at Antonius hadde ambisjoner om ha forrang over Roma.<ref name="eck 30"/> Da Octavius ble konsul på nytt den 1. januar 33 f.Kr. åpnet han den påfølgende sesjonen i senatet med et heftig angrep på Antonius' utnevnelser og utdeling av landområder til sine slektninger og til hans dronning.<ref name="eck 31">Eck (2003), s. 31.</ref> Avhoppende konsuler og senatorer gikk over til Antonius i vantro over propagandaen, som var så effektiv ettersom den også var riktig, men høsten 32 f.Kr. hadde ministrene desertert fra Antonius' fraksjon.<ref name="eck 32 34">Eck (2003), ss. 32–34.</ref> Disse avhopperne, Munatius Plancus og Marcus Titius, ga Octavius den informasjonen som han trengte for å bekrefte overfor senatet alle anklagene han hadde kommet mot Marcus Antonius.<ref name="eck 34">Eck (2003), 34.</ref> Ved å storme helligdommen til [[vestalinnene]] med makt tvang Octavius deres øverste prestinne til å overlevere Antonius' hemmelige testamente. Her sto det at han ville gi alle de områder som romerne hadde erobret til sine sønner som deres kongedømmer, foruten hans planer om å bygge et gravsted i [[Alexandria]] for seg selv og sin dronning.<ref name="eck 34 35">Eck (2003), ss. 34–35</ref><ref name="ccaa 21 22">Eder (2005), ss. 21–22.</ref> På slutten av 32 f.Kr. opphevet senatet offisielt Antonius' maktposisjon som konsul og erklærte krig mot Kleopatras styre i Egypt.<ref name="eck 35">Eck (2003), s. 35.</ref><ref name="ccaa 22">Eder (2005), s. 22.</ref>

[[Fil:Castro Battle of Actium.jpg|miniatyr|venstre|''[[Slaget ved Actium]]'', maleri ved Lorenzo Castro, 1672, National Maritime Museum, London]]
[[Fil:The Death of Cleopatra arthur.jpg|miniatyr|''Kleopatras død'', maleri ved Reginald Arthur, 1892. Roy Miles Gallery, London]]

Tidlig i 31 f.Kr. mens Antonius og Kleopatra var midlertidig stasjonert i Hellas fikk Octavius en innledende seier da flåten under kommando av Agrippa vellykket fraktet tropper over Adriaterhavet.<ref name="eck 37">Eck (2003), 37.</ref> Mens Agrippa forhindret at Antonius og Kleopatras hovedstyrke fikk forsyninger sjøvegen, gjorde Octavius landgang på fastlandet overfor øya Corcyra (dagens øy [[Korfu]]) og marsjerte sørover.<ref name="eck 37"/> Antonius satt fast i blokaden mens Sittende fast på land mens desertører dro fra Antonius hær og til Octavius' styrker som i all bekvemmelighet kunne gjøre sine forberedelser.<ref name="eck 37"/> I et desperat forsøk på å bryte gjennom blokaden seilte Antonius' flåte gjennom bukten ved [[Actium]] på vestkysten av Hellas. Antonius flåte møtte der en langt større flåte, men med mindre skip som var lettere å manøvrere under kommando av Agrippa og [[Gaius Sosius]] i [[slaget ved Actium]] den 2. september 31 f.Kr.<ref name="eck 38">Eck (2003), s. 38.</ref> Antonius og hans gjenværende styrker ble kun spart grunnet en siste anstrengelse fra Kleopatras flåte som lå ikke langt unna.<ref name="eck 38 39">Eck (2003), ss. 38–39.</ref> Octavius forfulgte dem og etter ytterligere et nederlag i [[Alexandria]] den 1. august 30 f.Kr. begikk Antonius og Kleopatra [[selvmord]]. Antonius falt på sverdet sitt og inn i armene på Kleopatra mens hun lot en giftig slange bite seg.<ref name="eck 39">Eck (2003), 39.</ref> Etter å ha utnyttet sin posisjon som Cæsars arving for å fremme sin egen politiske karriere, var Octavius altfor oppmerksom på de farer som lå i å la andre gjøre det samme, og skal etter sigende ha uttalt at «to cæsarer er en for mange». Han beordret således [[Cæsarion]] —  Julius Cæsars sønn med Kleopatra — til å bli drept. Derimot sparte han Kleopatras barn med Antonius, unntatt [[Marcus Antonius Antyllus]], en eldre sønn.<ref>Green (1990), s. 697.</ref><ref>Scullard (1982), s. 171.</ref>

Octavius hadde tidligere vist liten nåde for militære stridende og opptrådte på en måte som hadde vist seg upopulær hos romerne, dog er det sagt at han viste nåde for mange av sine motstandere etter slaget ved Actium.<ref name = "eck 49">Eck (2003), s. 49.</ref>