Redigerer Aspasia (avsnitt)

== Referanser i filosofiske verk ==

Aspasia dukker opp i de filosofiske skriftene til [[Platon]], [[Xenofon]], Aiskines Sokratikos og [[Antisthenes]]. Noen forskere hevder at Platon ikke var imponert over hennes intelligens og humor og baserte sin karakter [[Diotima av Mantinei|Diotima]] i [[Symposion (Platon)|Symposium]] på henne, mens andre foreslår at Diotima faktisk var en historisk person.<ref>K. Wider, «Women philosophers in the Ancient Greek World», 21-62</ref><ref>I. Sykoutris, ''Symposium (Introduction and Comments)'', 152-153</ref> Ifølge Charles Kahn, professor i filosofi ved University of Pennsylvania, er Diotima på mange måter Platons respons på Aiskhines' Aspasia.<ref>C.H. Kahn, ''Plato and the Socratic Dialogue'', 26-27</ref>

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Nå, siden det er antatt at han på denne måten dro mot samioerne for å glede Aspasia, må det være på sin plass å stille spørsmål ved hvilken kunst eller makt denne kvinnen hadde, i den grad at hun kontrollerte den fremste mann i staten slik det passet henne, og fikk filosofene til å diskutere henne i utstrakte begreper og over lengre tid.»
|-
| style="text-align: left;" | Plutark, ''Perikles'', XXIV
|}

I ''[[Menexenos]]'' latterligjør Platon Aspasias forhold til Perikles<ref name="Allen29-30">P. Allen, ''The Concept of Woman'', 29-30</ref>, og han siterer Sokrates som han mener ironisk hevdet at hun var trener for mange talere. Sokrates' intensjon er å baktale Perikles' retoriske berømmelse og hevdet dermed ironisk at siden den athenske statsmannen var utdannet av Aspasia, ville han være overlegen i [[retorikk]] ovenfor en som var utdannet av [[Antifon]]. Platon antar også at Aspasia forfattet begravelsestalen og angriper sine samtidiges beundring av Perikles.<ref>S. Monoson, ''Plato's Democratic Entanglements'', 182-186</ref> Kahn fastholder at Platon har tatt fra Aiskhines motivet av Aspasia som lærer i retorikk for Perikles og Sokrates. Platons Aspasia og Aristofanes' [[Lysistrata]] er antagelig to unntak fra regelen om kvinners manglende evne som talere som rådet på den tiden, selv om disse fiktive karakterene ikke forteller oss noen ting om den faktiske statusen til kvinner i Athen.<ref>K. Rothwell, ''Politics & Persuasion in Aristophanes' Ecclesiazusae'', 22</ref> Martha L. Rose, professor i historie ved Truman State University, forklarer at «det er bare i komedien at hunder går til søksmål, fugler styrer eller kvinner taler retorisk».<ref>M.L. Rose, ''The Staff of Oedipus'', 62</ref>

Xenofon nevner Aspasia to ganger i sine sokratiske nedtegnelser: i ''[[Memorabilia (Xenofon)|Memorabilia]]'' og i ''[[Oikonomikos]]''. I begge tilfeller anbefales hennes råd av Sokrates til Kritobolos. I ''Memorabilia'' siterer Sokrates Aspasoa i at en [[kirsten Giftekniv|giftekniv]] burde rapportere sannhet om de gode karakteristikkene til en mann.<ref>Xenofon, ''Memorabilia'', 2, 6.[http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0208&layout=&loc=2.6.1 36]</ref> I ''Oikonomikos'' henviser Sokrates til Aspasia som mer kunnskapsrik i hushold enn det økonomiske partnerskapet mellom mann og kvinne.<ref name="X14">Xenophon, ''Oeconomicus'', 3.14</ref>
[[Fil:Illus0362.jpg|thumb|Maleri av Hector Leroux (1682 - 1740), som portretterer Perikles og Aspesia som beundrer den gigantiske statuen av Athene i [[Feidias|Fidias]]' verksted.]]
Aiskhines Sokratikos og Antisthenes oppkalte begge en sokratisk dialog etter Aspasia, men ingen av dem har overlevd med unntak av fragmenter. En betydelig kilde for Aiskhines Sokratikos' ''Aspasia'' er Athenaios, Plutark og [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]]. I dialogen anbefaler Sokrates at [[Kallias]] skulle sende sin sønn Hipponikos til Aspasia for å få instruksjoner. Da Kallias trekker på nesen over å ha en kvinnelig lærer, bemerker Sokrates at Aspasia hadde betydelig innflytelse over Perikles, og etter hans død, Lysikles. I en del av dialogen som er tatt vare på av Cicero på [[latin]], figurerer Aspasia som en «kvinnelig Sokrates», som først råder Xenofons kone og så Xenofon selv (ikke den berømte historikeren) om å skaffe seg dyder gjennom selvinnsikt.<ref>Cicero, ''De Inventione'', I, 51-53</ref> Aiskhenes presenterer Aspasia som en utmerket lærer og inspirator og forbinder disse dydene med hennes status som hetære.<ref>C.H. Kahn, ''Aeschines on Socratic Eros'', 96-99</ref> Ifølge Kahn er hver enkelt episode i Aiskhenes' Aspasia ikke bare fiktiv, men utrolig.<ref>C.H. Kahn, ''Plato and the Socratic Dialogue'', 34</ref>
[[Fil:Aspasia painting.jpg|thumb|left|Selvportrett av [[Marie-Geneviève Bouliard|Marie Bouliard]] som Aspasia, 1794]]
Av Antisthenes' ''Aspasia'' er bare to eller tre sitat intakt. Denne dialogen inneholder mye sladder, men også anekdoter om Perikles' biografi.<ref>Bolansée-Schepens-Theys-Engels, ''Biographie'', 104</ref> Antisthenes ser ut å ha angrepet ikke bare Aspasia, men hele familien til Perikles, inkludert hans sønner. Filosofen tror at den store statsmannen valgte nytelsenes liv fremfor dydenes.<ref>C.H. Kahn, ''Plato and the Socratic Dialogue'', 9</ref> Dermed er Aspasia presentert som personifikasjonen av et liv hengitt til seksualitet.

Aspasia dukker opp i flere betydelig verk i moderne litteratur. Hennes romantiske forbindelse med Perikles har inspirert noen av de mest brømte [[roman]]forfatterne og [[poesi|poetene]] i de siste århundrene. Særlig [[romantikken|romantikerne]] sent i det [[19. århundre]] og de [[historisk roman|historiske romanforfatterne]] i det [[20. århundre]] fant i deres fortelling en uutømmelig kilde til inspirasjon. [[Lydia Child]], en [[Amerikas forente stater|amerikansk]] [[abolisjonisme|abolisjonist]], romanforfatter og journalist, publiserte i [[1835]] en klassisk romanse plassert i Perikles' og Aspasias tid. Denne boken regnes som den mest vellykkede og gjennomførte blant forfatterens verk, siden de kvinnelige karakterene, særlig Aspasia, portretteres med stor skjønnhet og finesse.<ref>E.A. Duyckinc-G.L. Duyckinck, ''Cyclopedia of American Literature'', 198</ref>

[[Walter Savage Landor]], en engelsk forfatter og poet, publiserte i [[1836]] ''Pericles and Aspasia'', en av hans mest berømte bøker. Boken er en gjenskapelse av det klassiske Athen gjennom en rekke tenkte brev som inneholdt tallrike dikt. Brevene bryter jevnlig med faktisk historie, men forsøker å fange ånden i Perikles' tid.<ref>R. MacDonald Alden, ''Readings in English Prose'', 195</ref> [[Robert Hamerling]] er en annen romanforfatter og poet som var inspirert av Aspasias personlighet. Han publiserte i 1876 sin roman ''Aspasia'', en bok om manérene og moralen på Perikles' tid og er et verk av kulturell og historisk interesse. [[Giacomo Leopardi]], en italiensk poet som var influert av romantikkens bevegelse, publiserte en gruppe på fem dikt kjent som ''Aspasias sirkel''. Disse diktene var inspirert av hans smertelige opplevelse av desperat og ikke gjengjeldte kjærlighet til en kvinne som het Fanny Targioni Tozzetti. Leopardi kalte denne personen Aspasia, etter Perikles ledsager.<ref>M. Brose, ''A Companion to European Romanticism'', 271</ref>

Romanforfatteren og [[manuskript|manusforfatteren]] [[George Cram Cook]] produserte i [[1918]] sitt første skuespill i full lengde, ''The Athenian Woman'', som portretterte Aspasia i ledelsen for en fredsstreik.<ref>D.D. Anderson, ''The Literature of the Midwest'', 120</ref> Cook kombinerte et antikrigstema med en gresk bakgrunn.<ref>M Noe, [http://www.lib.uiowa.edu/spec-coll/Bai/noe.htm Analysis of the Midwestern Character]</ref> Den amerikanske forfatteren [[Gertrude Atherton]] behandlet i ''The Immortal Marriage'' (1927) fortellingen om Perikles og Aspasia og illustrerte perioden til den samoiske krigen, Peloponneskrigen og epidemien i Athen.