Redigerer Armand-Jean du Plessis de Richelieu (avsnitt)

=== Virke ved makten ===
==== Politiske maksimer ====
Han nådde i [[1624]] ministerverdigheten. Da han først var kommet i forbindelse med kongen, vant han raskt stor innflytelse, som siden aldri ble alvorlig rokket. Det er uenighet om hvorvidt Ludvig XIII personlig likte Richelieu eller ikke, men sikkert er det at kongen fullstendig sluttet seg til hans politikk.{{tr}}

Richelieu har formet sitt program i ordene: ''Mitt første mål var kongens myndighet, mitt annet rikets storhet''.{{tr}} ''Jeg lovet kongen å anvende alle mine evner og all den myndighet det behaget ham å gi meg til å ødelegge det [[Hugenottene|hugenottiske]] parti, knekke stormennenes hovmod, lære alle hans undersåtter deres plikt og heve hans navn blant de fremmede folk til den plass det burde innta''.{{tr}} Det stemte godt med de anskuelser som Ludvig XIII følte seg kalt til å hevde, og han forstod snart at ingen kunne hjelpe ham bedre til det enn Richelieu.{{tr}}

Han næret på sin side stor ærbødighet for kongen, også for dennes person; han søkte kongens råd, og ofte var de av ikke ringe betydning for Richelieus politikk.{{tr}}

==== Utenrikspolitikk ====
Richelieus utenrikspolitikk hadde først det mål å vinne sikkerhet for Frankrike og hevde dets anseelse, som den foregående tids usikre politikk hadde svekket. Men snart gikk hans tanker videre. Frankrikes historiske og naturlige grenser skulle gjenvinnes, først og fremst [[Rhinen|Rhingrensen]]. For å nå dette måtte han vende seg mot [[Habsburg]]erne både i [[Østerrike]] og i [[Spania]].

Det betød at han måtte la Frankrike ta parti ''mot'' den katolske hovedmakt, og støtte de protestantiske stater som nå under [[Trettiårskrigen]] prøvde å felle den. Richelieu gjorde det uten skrupler.{{tr}} Hans katolisisme var solid nok, men viktigere enn kirkens interesser var for ham alltid Frankrikes.{{tr}} Derfor rettet han straks sin hele diplomatiske kunst mot Habsburgerne; med en smidighet og overlegenhet som hevet ham over alle tidens fremragende diplomater grep han inn i Europas politikk til gavn for protestantene.{{tr}}

Fra [[1635]], da de diplomatiske midler ikke forslo lengre, trådte Frankrike inn i krigen som de protestantiske staters hjelper, og seierrikt førtes i de følgende år kampen mot Habsburgerne. Da Richelieu døde i 1642 hadde Frankrike vunnet [[Elsass]], [[Artois]] og [[Roussillon]], besittelser det beholdt ved [[Freden i Westfalen|freden i 1648]]. Frankrike var nå for den alminnelige bevissthet blitt Europas mektigste stat.{{tr}}

==== Innenrikspolitikk ====
Med like så stort hell ble Richelieus indre politikk gjennomført.{{tr}} Det ble her hans oppgave å bryte enhver makt som kunne tenkes å anvendes mot kongens myndighet. Den farligste motstander var hugenottene, som fra Henrik IVs tid hadde fast organisasjon og rådet over en del sikkerhetssteder. I [[1625]] begynte Richelieu kampen mot dem, og i [[1629]] var deres motstandskraft brutt. Richelieu fratok dem sikkerhetsstedene og berøvet dem deres rett til å holde politiske forsamlinger, men deres religionsfrihet og deres likeberettigelse med katolikkene ble uanfektet; til statens tjeneste antok han like så godt protestanter som katolikker.

Richelieu ville ikke innlate seg på noen religiøs forfølgelse. Han ville bare utbre katolisismen ved overtalelsens vei. Nettopp ved denne vei oppnådde han at flere og flere fornemme protestantiske familier gikk over til katolisismen.{{tr}} Dessuten vant han derved i landets tjeneste en mengde dyktige krefter som ellers ville være gått tapt.{{tr}} Og endelig bevarte han derved en viss sympati hos de protestantiske makter, som han skulle bruke mot Habsburgerne.

Mer langvarig ble kampen mot de adelige og fyrstelige stormenns uavhengighetstilbøyeligheter. I mange år hadde disse stormenn vært vant til å følge sine egne hoder uten hensyn til kongen og hans ministre. For dem var denne myndige minister, som resolutt krevde lydighet, gjenstand for den største forbitrelse.{{tr}} Gang på gang forsøkte de å styrte ham. Kongens bror [[Gaston av Orléans]] ble trukket inn i forsøkene, siden også Maria av Medici, som mente at Richelieu skyldte henne å føye seg etter alle hennes ønsker, og som var høyst oppbrakt over at hun ble skuffet i sine forventninger.{{tr}}

Den ene sammensvergelse etter den annen ble smidd mot Richelieu. Flere trodde å ha vunnet kongen mot ham, og enkelte ganger følte Richelieu seg selv usikker. Men hver gang seirede kongens overbevisning om at han ville svikte sin kongeplikt hvis han lot den mann falle som evnet å tjene riket og kongedømmet som ingen annen. Overfor disse sammensvergelser gikk Richelieu frem med stor strenghet. Kongens bror og Marie av Medici måtte begge forlate landet, og mange stormenn straffet med døden. Det skyldtes ikke personlig hevnlyst; det var Richelieus tro på statsmaktens hellighet som gjorde det til plikt for ham å straffe enhver oppsetsighet mot den så hardt.{{tr}}

For Frankrikes utvikling ble det av stor betydning at han med fast hånd kuet adelen og vennet den til lydighet.{{tr}} Ett ledd deri ble også befalingen om å rive ned alle festningsverker som ikke tjente til grenseforsvar, hva enten det var adelige borger eller bymurer. Hans forbud mot dueller ble hevdet med harde straffer. Richelieu var ikke fri for standsfordommer.{{tr}} Det var med overvinnelse av personlige følelser at han kuet adelen, men kongens makt var for ham viktigere enn hans standsfellers.{{tr}}

Richelieu fjernet ikke bare hindringene for eneveldet, men skapte også et solid grunnlag for det. Mest betød i øyeblikket den store hær og sterke flåte han skapte.{{tr}} Men ikke mindre betydningsfull ble hans omskapelse av embetsstyret.{{tr}} Ministeriets organisasjon ble endret så de kunne virke raskere og kraftigere, og Richelieu skapte for seg selv en virkelig førsteministerstilling. Den selvstendigste del av embetsstanden, parlamentene, mistet den del av lovgivningsmyndigheten de hittil hadde hatt, og selv deres domsmyndighet ble innskrenket ved bruk av kommisjonsdommere. De fornemme guvernører som hittil hadde hatt provinsstyret mistet sin makt og beholdt egentlig bare en æresstilling. Den virkelige makt kom til at være hos utsendinger fra ministeriet, «intendantene», en gruppe borgerlige embedsmenn sterkt avhengige av regjeringen, som allerede fantes, men som først nå riktig fikk betydning.

Langt mindre interesserte Richelieu seg for det indre reformarbeide, og finansstyret var nærmest slett.{{tr}} Underskudd og statsgjeld vokste raskt i hans tid. Richelieu gjenoppbygget [[Sorbonne]] og støttet lovende forfattere. 

I [[1634]] stiftet han [[det franske akademi]].<ref>Skyum-Nielsen, Erik: «Académie française» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 23. januar 2024 fra [https://denstoredanske.lex.dk/Acad%C3%A9mie_fran%C3%A7aise]</ref>
I [[1844]] fremstilte [[Alexandre Dumas]] Richelieu som en maktgal skurk i sin roman ''[[De tre musketerer]]''.