Redigerer Apostlenes gjerninger (avsnitt)

===Første hoveddel===
{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; color:black; width:30em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |'''Taler'''
Et karakteristisk trekk ved ''Acta'' er de mange talene som verket inneholder. Disse utgjør nærmest en tredjedel av boken. Det er omstridt i hvilken grad disse talene er basert på kilder. Mange hevder at Lukas her opptrer slik som antikke historikere pleide å gjøre: At han komponerte en tale som var et autentisk uttrykk for denne personens karakter. Dette syn støttes av enkelte praktiske betraktninger:
* Det er usannsynlig at talene ble nedskrevet. Vi kan tenke oss at Jesus-ord ble nedskrevet, men det er mer problematisk å tenke seg en skriver som tilstedeværende i alle de situasjoner som ''Acta'' beskriver. Det samme gjelder oppfatningen om at talerne brukte manuskript: Mange av talene blir i ''Acta'' fremstilt som improviserte taler holdt for å møte en bestemt situasjon.
* Flere av talene er svært korte, dersom vi skal tenke oss dem som virkelige taler.
* Enkelte steder får man et inntrykk av at talen er adressert til leseren av boken, og ikke primært går inn i den situasjonen den tales i. Som eksempel kan nevnes den lange [[Stefanus]]-talen i Apg 7. Den er i utgangspunktet en forsvarstale, men utvikler seg til en preken som gjennomgår [[Antikkens Israels og Judeas historie|Israels]] historie, idet den begynner med stamfaren [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]] og fortsetter frem til sin egen tid. På dette punkt, da Stefanus har kommet frem til sin egen nåtid, avbrytes talen og Lukas forteller om den rasende mengden som steiner Stefanus (Apg 7,54-58). Dette motivet, at talen avbrytes på et velvalgt tidspunkt, og at leseren bringes tilbake til fortellingen er også et ofte forekommende trekk som viser at talen er en veltilpasset del av komposisjonen, og ikke utelukkende en tradisjonell tekst som er føyd inn. Grunnen til at talen avbrytes henger i flere tilfeller sammen med et sentralt motiv i talen eller i verket som helhet (jfr. hvordan [[Apostelen Peter|Peters]] tale avbrytes i Apg 10,44).

På den annen side har det vært hevdet at talene inneholder mange detaljer som nettopp vitner om at de er preget av situasjonen de ble holdt i. Dette er også riktig. Særlig tydelig kommer dette frem dersom vi sammenligner historien om Paulus' omvendelse på vei til [[Damaskus]]. Den er i ''Apostlenes gjerninger'' fortalt tre ganger:
# I Lukas' fortelling (Apg 9)
# Som en del av Paulus tale til den jødiske folkemengden i Jerusalem (Apg 22)
# Som en del av Paulus tale til kong [[Agrippa]] og dronning [[Berenice]], og deres hoff (Apg 26)
Ved å sammenligne disse tre versjonene er tydelig at Apg 22 inneholder en «jødisk» versjon av fortellingen, med et perspektiv som gir et inntrykk av at en jøde taler til sine landsmenn. Talen til Agrippa og Berenice, derimot, gir i sin stil inntrykk av at Paulus her adresserer en [[hellenismen|hellenistisk]] hersker<ref>For eksempel er talen utsmykket med et gresk [[ordspråk]] i 26,14: «å sparke mot brodden». Ordspråket finnes også i [[Evripides]] Bakchae 794.</ref> Disse trekkene vil man imidlertid først og fremst forstå som resultat av at Lukas har gjennomarbeidet sitt verk. Han kan her ha arbeidet slik som antikkens historikere, og stilt spørsmålet: Hvordan ville Paulus ha formulert seg i denne bestemte situasjonen? Det oppstår derfor en koloritt som gir liv til fremstillingen. Hensikten er ikke å presentere et falskneri.

Dette betyr ikke at talene ikke inneholder tradisjonelt materiale. De har mange fellestrekk, og er ofte konsentrert omkring en slags kortform av det urkristne [[kerygma]] (''«budskap»''). Dette kerygmaet begynner med [[døperen Johannes]]' virksomhet, fortsetter med Jesu dåp for så kortfattet beskrive hans gjerninger, korsfestelse, død og oppstandelse. Oppstandelsen er tradisjonelt i disse tekstene skildret som [[Gud]]s gjerning («Gud oppvekket Jesus fra de døde»), og ikke som at Kristus sto opp. Denne oppvekkelsesformelen har man gjennom å granske den tidligkristne litteratur identifisert som en av kirkens eldste formler. Det er denne formel som er kerygmas kjerne.

Andre viktige motiv, som ikke bør tas med i det egentlige kerygma, men som hører med i talenes skjema, er motivet om Jesu tilbakekomst som dommer, [[Det gamle testamentet|gammeltestamentlige]] skriftbevis og en oppfordring til omvendelse.
|}
De første sju kapitlene foregår i Jerusalem. Skildringen av urforsamlingen, som den første forsamlingen i Jerusalem blir kalt, åpnes ved at de bli gitt Den hellige ånd. Skildringen av urforsamlingen kjennetegnes av at apostlene [[Apostelen Peter|Peter]] og [[Apostelen Johannes|Johannes]] står i sentrum. Det skildres [[helbredelse]]sunder og konflikter med jødiske myndigheter. Likevel er urforsamlingen skildret som lojal overfor tempel[[kulten]] (Apg 2,46 og 5,21). Urforsamlingen skildres som sammensatt av to grupper, hellenister og hebreere (6,1), dette innebærer sannsynligvis et skille mellom gresktalende og [[arameisk]]talende<ref>«[[Hebraisk]]» brukes i kildene ofte som en betegnelse på arameisk</ref> jøder. Det fortelles om [[misjon]] blant jøder i Jerusalem, og denne misjonen skal ha vært foranledningen til at jøden Stefanus ble anklaget og [[henrettelse|henrettet]] av jøder. Denne hendelsen innleder en større forfølgelse av urforsamlingen, noe som markerer slutten på en første hoveddel. [[Paulus]] (Eller Saulus som han kalles på dette tidspunktet) er beskrevet som deltaker i denne forfølgelse.