Redigerer Antiokos III den store (avsnitt)

=== Krig mot Roma og død ===
[[Fil:Antiochus III coin.JPG|thumb|left|Mynt med Antiokos III hvor baksiden framstiller en krigselefant.]]
Antiokos forflyttet seg deretter til Anatolia både til lands og til havs for å sikre kystbyene som tilhørte levningene av ptolemeiske oversjøiske besittelser og de uavhengige greske byene. Dette alarmerte [[den romerske republikk]] ettersom de greske byene [[Smyrna]] og [[Lampsakos]] appellerte til [[Roma]] om hjelp. Den politiske spenningen i Anatolia vokste etter at Antiokos i 196 f.Kr. etablerte et fotfeste i [[Trakia]] på europeisk jord. Grekere som evakuerte grunnet romerne ga Antiokos denne muligheten, og han hadde også flyktningen [[Hannibal]] fra [[Kartago]] ved sitt hoff som innstendig rådet ham å gå videre inn i Europa.

I 192 f.Kr. invaderte Antiokos [[Antikkens Hellas|Hellas]] med en hær på 10 000 menn og ble derfor valgt til øverstkommanderende av [[det aitoliske forbundet]]. Antiokos skulle bli den store greske frigjøreren.<ref>Bringmann, Klaus (2007): ''A history of the Roman republic''. Polity. ISBN 0-7456-3371-4, 9780745633718. s. 91. Sitat: «The Aetolians called on Antiochus the ‘liberate’ Greece and to act as arbitrator between them and the Romans. Thereupon the king landed in Demetrias in the late autumn of 192 with a small army, and the Aetolian assembly elected him supreme strategos. His attempt to gather together al those who were dissatisfied with the peace agreement of 196 under the banner of Greek freedom had some success but proved a failure overall.»</ref> I 191 f.Kr. møtte han romerne, ledet av [[Manius Acilius Glabrio]], som lyktes avskjære Antiokos fra sine forsterkninger i Trakia, og møtte ham til slag ved [[Thermopylene]]. Romerne hadde en styrke som var dobbelt så stor, og med sine gjenværende tropper klarte Antiokos å flykte til [[Khalkis]] på [[Evvia|Euboia]], og derfra dro han over havet til [[Efesos]]. Romerne fulgte opp sin suksess med å invadere Antaolia, og ledet av [[Scipio Asiaticus]] var det igjen seierrike i det avgjørende [[slaget ved Magnesia]] i [[190 f.Kr.]] Igjen var romerne tallmessig overlegne. Samtidig ble Hannibal beseiret i et sjøslag utenfor [[Side (Pamfylia)|Side]] i [[Pamfylia]]. Det la Anatolia åpent for romerne.

Med den ydmykende [[freden i Apameia]] i 188 f.Kr. ble Antiokos III tvunget til å oppgi alle sine erobringer i Europa, alt land vest for [[Taurusfjellene]] i Anatolia, overgi hele sine flåte med unntak av tolv [[trireme]]r, overgi alle sine [[krigselefant]]er, og betale en krigserstatning på 15 000 sølvtalenter. De landområdene i Anatolia ble fordelt blant Romas allierte. En annen konsekvens av dette nederlaget i vest var at alle de fjerne provinsene i øst som Antiokos hadde sikret seg, igjen grep anledningen av det svekkede Selevkideriket med å erklære sin uavhengighet. Antiokos dro på et nytt militært hærtokt østover, motivert både av at han trengte penger for å betale romerne og for å holde fast på sitt fragmenterte rike. Han døde mens han plyndret et tempel ved [[Elymais]] i [[Perserriket|Persia]] i 187 f.Kr.<ref name=" Wilson. Nigel Guy 2005 58 " />