Redigerer Anne Boleyn (avsnitt)

== Henrik VIII ==
=== En kongelig kjærlighetshistorie ===
[[Fil:Catalina de Aragón, por un artista anónimo.jpg|thumb|left|Katarina av Aragón, Henrik VIIIs første hustru.]]

På den tiden som Anne Boleyn kom til hoffet var Henriks første dronning [[Katarina av Aragón]] populær hos mange, skjønt hun ikke var aktiv i politikken og ei heller deltok i hofflivet. Alle hennes sønner med Henrik hadde dødd i spedbarnsalderen og Henrik var utålmodig etter å skaffe seg en mannlig arving til sin trone for å opprettholde sitt dynasti og hindre borgerkrig.

Anne Boleyn gjorde sin debut ved hoffet i et maskeradeball i mars 1522 hvor hun utførte en detaljrik dans sammen med kongens yngre søster, flere andre hoffdamer og kongens elskerinne – Annes egen søster [[Mary Boleyn|Mary]]. I løpet av et par uker etter denne opptreden var hun kjent som den mest fasjonable og dyktige kvinnen ved hoffet og hun har blitt referert til som et «glass of fashion».<ref>Starkey, side 264</ref> 

I løpet av denne tiden ble hun oppvartet av [[Henry Percy, 6. jarl av Northumberland|Henry Percy]], sønnen til jarlen av Northumberland. I hvilken grad deres forhold var seriøst er uklart. Mange skjønnlitterære fortellinger og filmatiseringer av Annes liv har romantisert denne fortellingen ved å beskrive hvordan de to unge elskede kom sammen i sin kjærlighet. Det er dog verd å nevne at det ville ha vært umulig for dem å bryte sin forlovelse om de allerede hadde vært intime og flere av de som har skrevet biografien hennes har pekt på at Anne hadde sett for mange omdømmer bli ødelagt til at hun ville risikere sitt eget. En katolsk forfatter, [[George Cavendish]], som mislikte Anne Boleyn men var en venn av Henry Percy, slo senere kategorisk fast at de to aldri hadde vært intime elskere. Det synes derfor meget usannsynlig at deres forhold hadde vært av seksuell art.<ref>Fraser, sidene 126–7; Ives, side 67 og side 80.</ref>

Forholdet ble brutt i 1523 da Henry Percys far nektet å støtte forlovelsen. En romantisk [[myte]] har påstått at forholdet ble brutt av kardinal [[Thomas Wolsey]], kong Henriks førsteminister, ettersom kongen begjærte Anne selv.<ref>[http://englishhistory.net/tudor/ab-percy.html The Romance between Anne Boleyn and Henry Percy] {{Wayback|url=http://englishhistory.net/tudor/ab-percy.html |date=20080912124155 }}.</ref> Det er ikke mulig å avgjøre dette, og historikerne er delt i synet på dette spørsmålet.

[[Fil:Hans Holbein d. J. 049.jpg|thumb|Henrik VIII. Han overøste Anne med dusinvis av kjærlighetsbrev.]]

I henhold til George Cavendish ble Anne for en kort tid sendt fra hoffet og til familiens eiendommer på landet, men det er ikke kjent hvor lenge oppholdet varte. Da hun kom tilbake samlet hun en gruppe med kvinnelige venner og mannlige beundrere rundt seg, men ble også kjent for sin vilje til å holde menn på behørig avstand. Poeten [[Thomas Wyatt]], som skrev om henne i diktet ''Whoso List to Hunt'', beskrev henne som utilgjengelig og målbevisst til tross for at hun virket bluferdig og stille.<ref>Ives, side 73.</ref> I 1525 ble Henrik VIII forelsket i henne og begynte å gi henne oppmerksomhet.<ref>Scarisbrick, side 154.</ref>

Annes søster Mary hadde tidligere vært kongens elskerinne for en kortere tid mens hun var gift med William Carey, en herre i kongens råd. Det har gått rykter om det ene eller begge barna til Mary Boleyn hadde Henrik VIII som far. Noen historikere som [[Alison Weir]] har stilt spørsmål om Marys sønn Henry Carey faktisk hadde Henrik VIII som far.<ref>Weir, Alison: ''Henry VIII: The King and His Court'', side 216.</ref> Det er antatt at kongens forhold til Mary ble avsluttet lenge før han ble involvert med hennes yngre søster Anne.

Anne motsatte seg hans forsøk på å forføre henne og avslo å bli hans elskerinne. Hun avviste hans innledende tilnærmelser ved å si «Jeg bønnfaller Deres høyhet helt ærlig om å avstå, og dette er for meg et svar i beste mening. Jeg ville heller miste mitt liv enn min ærlighet».<ref>Weir, side 160.</ref> Kongen ble mer tiltrukket av henne på grunn av hennes avvisning, og han svermet om henne uten stans, selv etter at hun hadde forlatt hoffet for å dra tilbake til Kent. Historikerne er delt i synet på grunnene til at Anne avviste kongen. Noen mener det var av dydighet, og andre mener det var kalkulert beregning grunnet hennes ambisjoner. Til slutt ga hun likevel etter da han fridde til henne, men var fortsatt bestemt på å ikke gå til sengs med ham før etter de var gift. En graviditet før ekteskap kunne bety at barnet ikke ville bli regnet som legitimt. Det er ofte hevdet at Henriks heftige forelskelse i henne ledet ham til å søke en måte å få sitt første ekteskap opphevet. Det er dog gode bevis for at Henrik tok beslutningen om å avslutte dette ekteskapet fordi dronning Katarina ikke hadde gitt ham en arving. I 1527 søkte han og hans ministere om en annullering av ekteskapet fra [[Vatikanet]]. Dette ble imidlertid ikke innvilget i første omgang.

I begynnelsen ble Anne Boleyn holdt i bakgrunnen, men i løpet av 1528 var det alminnelig kjent at Henrik aktet å gifte seg med henne. Annes slektninger støttet hennes sak, og de hadde mange tilhengere ved hoffet. Innledningsvis distanserte Anne seg fra politikken. Hun omga seg med luksus i sin nye livsstil, og kongen betalte for hva som helst. Hun skaffet seg en stor garderobe av festkjoler, pels og juveler. Hun fikk også tildelt sin egen stab av tjenere, flere hoffdamer og nye palassværelser.

=== Makten bak tronen ===
I 1529 virket det som om pave [[Klemens VII]] ikke var nærmere til å gi Henrik en annullering av ekteskapet enn han hadde vært i 1527. Annes spioner rapporterte at deler av problemet var at Katarina av Aragóns nevø, [[Karl V av det tysk-romerske rike]], hadde tatt paven til fange. Henrik innså at det var utenkelig at paven ville gi ham en annullering av ekteskapet fra keiserens tante. 

[[Fil:Cardinal Thomas Wolsey.jpg|thumb|Henriks førsteminister Kardinal Wolsey. Han og Boleyn var fiender; senere insisterte hun på å sende ham i eksil.]]

Etter som de politiske spenningene økte på kontinentet oppsto det forvirring i det engelske hoffet da kardinal Wolseys lojalitet til Anne Boleyn ble betvilt. Boleyn-fraksjonen var overbevist om at han var forrædersk, og opprettholdt sitt press inntil Wolsey fikk avskjed fra stillingen under kongen i 1529. Etter å ha blitt avskjediget bønnfalt kardinalen Anne Boleyn om å hjelpe ham tilbake til makten, men hun nektet. Han begynte da en hemmelig konspirasjon for å tvinge Anne i eksil ved å korrespondere med både paven og dronning Katarina. Da dette ble oppdaget ga Henrik ordre om å arrestere Wolsey og hadde det ikke vært for at han døde av en alvorlig sykdom i 1530 ville han ha blitt henrettet for forræderi. Et år senere ble dronning Katarina forvist fra hoffet og hennes gamle rom ble gitt til Anne.

Med Wolsey ute av vegen ble Anne Boleyn den mektigste personen ved hoffet. Hun hadde betydelig makt over utnevnelser til regjeringen og i politiske saker.

Hennes voldsomme irritasjon over at Vatikanet nektet å gjøre henne til dronning fikk henne til å foreslå et nytt alternativ for kongen. Hun antydet at han burde følge rådene til religiøse radikale som [[William Tyndale]] som bestred pavens autoritet og mente at det var monarken som burde være kirkens overhode. Da [[William Warham]], den konservative erkebiskopen av [[Canterbury erkebispedømme|Canterbury]], døde, fikk Anne Boleyn familiens prest – [[Thomas Cranmer]] – utpekt til den ledige posisjonen. Hun støttet også at den radikale og lavadelige [[Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex|Thomas Cromwell]] skulle kunne klatre i sosial og politisk betydning, og medvirket til at han endte som kongens nye favorittrådgiver.

I løpet av denne perioden spilte Anne også en stor rolle i engelsk utenrikspolitikk ved å sikre en allianse med Frankrike. Hun etablerte en utmerket kontakt med den franske ambassadøren Giles de la Pommeraye som var betatt av henne. Med dennes hjelp arrangerte hun en internasjonal konferanse i Calais vinteren 1532 hvor Henrik håpet at han kunne få den franske kongens, [[Frans I av Frankrike|Frans I]], støtte for sitt nye ekteskap.

Før Henrik reiste til Calais utnevnte han Anne til markise av Pembroke, og gjorde henne derved til den første engelske kvinne og borger som vi kjenner til som ble adelig i egen rett enn via arv. Annes familie profitterte også på forholdet. Hennes far, allerede vicomte Rochford, ble utnevnt til [[jarl av Wiltshire]] og, med støtte fra en overenskomst med kongen og Annes [[Irland|irske]] slektninger, Butler-familien, også [[jarl av Ormonde]]. Takket være Annes innflytelse fikk hennes fraskilte søster Mary en årlig pensjon på £100, og Marys sønn, Henry Carey, fikk sin utdannelse på et prestisjefylt [[Cistercienserordenen|cistercienskloster]].

=== Ekteskap ===
Konferansen ved Calais var en politisk triumf ettersom den franske regjeringen til slutt ga sin støtte for Henrik VIIIs ekteskap. Rett etter at de kom tilbake til Dover i England gjennomførte Henrik og Anne en hemmelig ekteskapspakt og han kunne endelig gå til sengs med henne etter syv års avholdenhet.<ref>Starkey, sidene 462–464.</ref> Hun ble gravid i løpet av noen få måneder og, som vanlig var med kongelige, ble det gjennomført et andre bryllup i [[London]] den [[25. januar]] [[1533]].

Hendelsene begynte nå å komme i hurtig rekkefølge. Den 23. mai 1533 nedsatte erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer, et eget råd i [[Dunstable]] oppnevnt av kongen for å bestemme gyldigheten av kongens ekteskap med Katarina av Aragón, og erklærte ekteskapet for dødt og ugyldig. Fem dager senere, den 28. mai 1533, erklærte Cranmer ekteskapet til Henrik og Anne for å være riktig og gyldig. Etter syv lange år ble Anne endelig juridisk Henriks hustru og dronning av England. Katarina ble formelt fratatt sin tittel som dronning i tide for Annes kroning den 1. juni 1533. 

På tross av paven erklærte Cranmer nå at den engelske kirken sto under kong Henrik VIIIs kontroll, og ikke under Den hellige stol. Dette var det berømte «bruddet med Roma» som signaliserte slutten på Englands historie som en romersk-katolsk nasjon. Få var oppmerksom på den historiske betydningen, og enda færre var forberedt på å forsvare pavens autoritet. Dronning Anne var lykkelig over utviklingen, selv om hun forble katolsk mente hun at pavedømmet hadde en korrumperende innflytelse på kristendommen. Hennes rest av katolske tanker kan bli sett i den prangende andakten for [[jomfru Maria]] under hennes kroningsseremoni.

Etter kroningen trakk hun seg tilbake i stillhet for å forberede seg for fødselen. Hun ble dypt bekymret da Henrik ble forgapet i en hoffdame og det førte til deres første sammenstøt. Kongens utroskap var kortvarig ettersom Henrik ikke ønsket å sette dronningens graviditet i fare.

Henrik og Annes barn ble født litt for tidlig den 7. september 1533 ved kongens favorittbosted, [[Greenwich Palace]]. Barnet ble døpt [[Elizabeth I av England|Elizabeth]] til ære for Henriks mor [[Elizabeth av York]]. Hun fikk en strålende dåpsseremoni, men Anne fryktet at Katarinas datter [[Maria I av England|Maria]] ville true Elizabeths posisjon. Henrik døyvet dronningens frykt ved å frata Maria hennes tjenere og sende henne til [[Hatfield House]] som hoffpike for prinsesse Elizabeth som levde med sin egen storstilte tjenerstab. Den landlige luften var bedre for det nyfødte barnets helse og Anne var en hengiven mor som ofte besøkte sin datter.<ref>Weir, sidene 259–260.</ref> Hennes besøk betydde også friksjoner mellom henne og stedatteren Maria, som tidligere hadde hatt kongens hengivenhet, og som refererte til dronningen som «min fars elskerinne», mens Anne på sin side kalte Maria for «den forbannede lausungen».{{Trenger referanse}}

=== Livet som dronning ===
Anne Boleyn hadde en større stab enn Katarina med over 250 tjenere for personlige behov, alt fra prester til stallgutter. Det var også 60 hoffdamer som tjente henne og fulgte henne til sosiale begivenheter. I bytte for dette håpet deres foreldre at dronningen ville fungere som en god husfrue og sørge for gode ekteskap for dem. Hun førte streng kontroll med hoffdamenes moral og åndelige velvære, og hun tuktet Margaret Shelton da denne ble grepet i å skrive dikt i sin bønnebok. Hun ansatte flere prester som mottok hennes skriftemål. Favoritten var den religiøst moderate [[Matthew Parker]], som kom til å bli en av hovedarkitektene til den moderne engelske kirke under hennes datter Elizabeth I.

Annes omdømme som religiøs reformator spredde seg over Europa, og hun ble hyllet som heltinne for protestantiske lederskikkelser. Selv [[Martin Luther]] så på hennes kroning til dronning som et godt tegn. Hun grep inn da den franske radikale [[Nicholas Bourbon]] ble dømt til døden av den franske inkvisisjonen. Hennes appell til den franske kongefamilien reddet livet til Bourbon, som benådet ham som en gunst til den engelske dronningen. Bourbon refererte senere til Anne Boleyn som «dronningen som Gud elsker». Selv om hun selv fremmet religiøse reformer, spesielt ved å sørge for oversettelse av [[Bibelen]] til [[engelsk]], utfordret hun ikke den hellige katolske doktrinen om forvandling av brød og vin til Kristi legeme. Hun var en sjenerøs velynder og ga store midler til hjelp for fattige og til utdanning.

[[Fil:Holbein,_Hans_-_Thomas_Howard,_3rd_Duke_of_Norfolk.jpg|thumb|left|Thomas Howard, hennes onkel, støttet Anne Boleyn, men de ble snart fiender.]]

Som dronning førte hun et strålende hoff. På 1500-tallet var de kongelige forventet å være ekstravagante for slik å vise monarkiets styrke. Anne brukte store summer på kostbare kjoler, smykker og hårfrisyrer, strutsefjær, rideutstyr og det fineste av møblement og møbelstoff fra hele verden, men hun satte seg i respekt overfor de som ble for gemyttlig i omgang med henne eller hoffdamene. Det er ingenting nytt i dette, for en gruppe av unge menn hadde også oppbevartet Katarina av Aragón i [[1510-årene]].

Hennes ekteskap var også konfliktfylt. Det var perioder med ro og ømhet, men Henriks stadige sidesprang opprørte Anne, og hun reagerte med tårer og raseri for hver ny elskerinne. Henrik på sin side fant hennes meninger om religion og politikk irriterende, og han så på hennes manglende evne til å gi ham en sønn som forræderi. Hennes andre graviditet endte i en spontanabort sommeren 1534.

Ambassadøren [[Eustace Chapuys]], kjent for sin utførlige korrespondanse om engelske forhold, rapporterte om en kjølig tone mellom de kongelige ektefellene ved en bankett i 1535. Da han nevnte dette for Anne senere på kvelden, skal hun ha sagt at hun følte seg ytterst alene og at hun kunne føle øynene fra hele hoffet spionere på henne. Dette presset økte hennes temperament, og hun hadde et sammenstøt med sin onkel [[Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk]], da hun begynte å tvile på hans lojalitet. Ved nyttår 1535 rapporterte Chapuys at en av hans kilder hadde fortalt hvordan Anne hadde «brukt et mer fornærmende språk» mot Howard «enn hva man ville ha brukt mot en hund, slik at han var nødtvunget til å forlate rommet». I sitt raseri skal Howard senere ha kalt henne for, blant annet, «en stor hore». Chapuys rapporterte også at Anne brukte «dag og natt» for å knuse sin onkel.<ref>Childs, Jessie (2006): Henry VIII’s Last Victim. The Life and Times of Henry Howard, Earl of Surrey, side 104.</ref>

Da hennes søster Mary i hemmelighet giftet seg med en vanlig borger, forviste Anne søsteren fra hoffet. Begge søstrene nektet å unnskylde den andre, og Mary skrev et brev hvor hun opprettholdt kjærligheten til sin nye ektemann. Da Mary kom i økonomiske vanskeligheter, sendte Anne henne likevel en kostbar presang, men hun tillot henne aldri å komme tilbake til hoffet.

Anne Boleyn ble også anklaget for å være medvirkende til Henriks regjering tyranniske styre. Det ble sagt at det var hun som hadde presset Henrik til signere dødsdommen for sin gamle rådgiver [[Thomas More]], da denne ble halshugd i 1535 for å ha nektet å bryte sin lojalitet til paven. Selv om Anne ikke likte More, er det imidlertid ingen klare indikasjoner på at hun skal ha vært involvert i hans død. Faktisk hadde han anerkjent henne som dronning framfor Katarina av Aragón.

=== Katarina av Aragóns død ===
[[Fil:Cromwell,Thomas(1EEssex)01.jpg|thumb|Thomas Cromwell; Annes opprinnelige allierte, men som senere arrangerte konspirasjonen som førte til hennes død.]]I januar 1536 døde [[Katarina av Aragón]] av kreft. Da nyheten om hennes død nådde Henrik og Anne skal de ha kledd seg i skinnende gule klær. Enkelte historikere har tolket dette som en offentlig gledesytring, mens andre har pekt på at gult var [[Spania]]s nasjonale sørgefarge i denne perioden, og ble benyttet i respekt for de døde. Det er diskutert om de kongelige offentlig ville ha feiret Katarinas død, ettersom Henrik betraktet henne som enke etter sin bror, prins Arthur.

Det gikk rykter om at Katarina hadde blitt forgiftet, og både Anne og Henrik ble anklaget. Ryktene oppsto etter at det under balsameringen ble oppdaget at hennes hjerte var blitt svart. Moderne medisinske eksperter er enige om at svartfargen ikke hadde årsak i forgiftning, men heller var en følge av kreften. I tiden etter Katarinas død forsøkte Anne å bedre forholdet til Katarinas datter Maria, men ble avvist.

På dagen for Katarinas gravferd, den [[29. januar]] 1536, spontanaborterte Anne en sønn. For de fleste observatører var dette personlige tapet begynnelsen på slutten for ekteskapet. Hva som skjedde etterpå er blant de mest kontroversielle periodene av engelsk historie, både som en personlig tragedie og som en indikasjon på de store politiske omveltninger som regjerte Tudor-monarkiet. Mens Anne hvilte ut fra aborten, erklærte kongen selv at hans ekteskap var forbannet av Gud. [[Jane Seymour]] ble flyttet inn i nye leiligheter og Annes bror ble nektet en høyt ansett ære, [[Order of the Garter|Hosebåndsordenen]], og som betegnende ble isteden gitt til Jane Seymours bror. Ved flere anledninger i de påfølgende månedene uttrykte Anne frykt for at hun ville bli skilt.

=== Anne Boleyns fall ===
I de siste dagene av april 1536 ble en flamsk musiker i Annes tjeneste, [[Mark Smeaton]], arrestert og torturert av Thomas Cromwell. Smeaton nektet i begynnelsen for at han var dronningens elsker, men tilsto under [[tortur]]. Han oppga også navn på andre hoffmenn, [[Henry Norreys]] (eller Norris), en gammel venn av både Anne og kongen. Norris ble arrestert den 1. mai, men siden han var adelig kunne han ikke bli torturert. Han nektet for all skyld og sverget at Anne også var uskyldig. [[Francis Weston]] ble arrestert to dager senere med samme anklage. [[William Brereton]], en offiser ved kongens råd, ble også arrestert under anklagen om hor, men det synes at han var kun et offer for gammelt nag fra Thomas Cromwells side. Den siste anklagende var dronning Annes egen bror, arrestert på tiltalen om [[incest]] og [[forræderi]]. Han ble anklaget for å ha hatt et seksuelt forhold til sin søster i løpet av de siste tolv månedene.

[[Fil:Tower-of-london.JPG|thumb|350px|The Tower of London mot «Forrædernes port».]]

Allerede da Smeaton ble arrestert forsto Anne Boleyn alvoret i komplottet mot henne. Den samme dagen tok hun lille Elizabeth i armene og bønnfalt kong Henrik om nåde, men forgjeves. Den [[2. mai]] 1536 ble hun arrestert mens hun spiste lunsj og fraktet til [[Tower of London]]. Hun ble forhørt av sin onkel, hertugen av Norfolk, som øyensynlig nøt at rollene var blitt snudd om.<ref>Childs, Jessie, side 104–105.</ref> I fengselet fikk hun et mindre nervøst sammenbrudd og forlangte å vite alle detaljer om sin familie og anklagene mot henne.

Fire av mennene ble tiltalt ved [[Westminster]] den 12. mai 1536. Weston, Brereton og Norris opprettholdt deres uskyld og kun under tortur sa Smeaton seg skyldig. Tre dager senere ble Anne og George Boleyn tiltalt hver for seg i Tower of London, hun først og han etterpå. Hun ble tiltalt for hor, incest, [[Trolldom|hekseri]] og høyforræderi. Henrik og hans elskerinne Jane Seymour ble sett ved en bankett på Thames på samme tid. Flere pamfletter sirkulerte rundt i London og gjorde narr av rettssaken og støttet dronningen.

Ettersom hun var adelig ble hun tiltalt av 26 lorder, og den seremonielle lederen var hennes onkel, hertugen av Norfolk. Ettersom ''[[Earl Marshal]]'' av England måtte være til stede, og ettersom Norfolk hadde denne posisjonen, overtok hans sønn, [[Henry Howard, jarl av Surrey]], denne posisjonen ved rettssaken, og tok således sete nedenfor sin far. [[Henry Percy, 6. jarl av Northumberland|Henry Percy]] var også en av dem som var nødt til å bli medlem av den juryen som dømte henne. Da dommen var satt, besvimte Henry og ble båret ut.

=== Henrettelsen ===
George Boleyn og de andre tiltalte mennene ble henrettet den 17. mai. Bestyreren av fengselet rapporterte at Anne tilsynelatende var glad og klar til å si farvel til livet. Hun skal etter sigende ha sagt da hun fikk høre at kongen hadde dømt henne fra brenning til halshogging og ansatt en sverdmann fra Calais (for at dronningen ikke skulle bli skilt fra sitt hode med en ordinær øks): «Han skal ikke ha store vanskeligheter for jeg har en liten nakke. Jeg skal bli kjent som La Reine sans tête (den hodeløse dronning)».{{Trenger referanse}}

De kom for å hente Anne om morgenen den 19. mai for å frakte henne til [[Tower Green]], slik at hun skulle slippe nedverdigelsen av en offentlig henrettelse. Fengselets konstabel skrev dette om henne:

:''«Denne morgenen sendte hun for meg slik at jeg kunne være med henne da hun mottok Den Gode Herre'' (motta nattverd), ''med den hensikt at jeg skulle høre henne tale, slik at hennes uskyld alltid skulle være klar. Og i skrivet som hun sendte for meg, og da jeg kom til henne sa hun, «Herr Kingston, jeg hører at jeg ikke skal dø før klokken 12, og jeg beklager meget derfor at jeg tenkte å være død ved den tid og hinsides min smerte». Jeg fortalte henne at det ikke ville bli noen smerte, det var så lite. Og da sa hun «jeg hører de sier at bøddelen skal være flink, og jeg har en liten nakke», og deretter la hun hendene sine på den og lo hjertelig. Jeg har sett mange menn og kvinner bli henrettet, og at de har alle vist stor sorg, og i min kjennskap hadde den damen stor moro i døden. Herre, hennes sykehuskurator er hele tiden med henne, og har vært der siden klokken to etter midnatt.»''{{Trenger referanse}}

Anne bar et «rødt underskjørt under en løs, mørkegrå langkjole av damask trimmet i pels». Hennes mørke hår var bundet opp og hun bar sitt sedvanlige franske hodeplagg. Ved skafottet ga hun en kort tale:

:''«Gode kristne folk, jeg er kommet hit for å dø i henhold til loven, og ved loven er jeg dømt til å dø, og derfor vil jeg ikke tale imot det. Jeg er kommet hit ikke for å anklage noen mann og heller ikke for å tale noe imot det, ettersom jeg er anklaget og dømt til å dø, men jeg ber Gud bevare kongen og sørge for at han regjerer lenge over dere, for en mer vennlig eller en mer barmhjertig prins har det aldri vært, og til meg har han kun vært god, en vennlig og regjerende herre. Og om hvem som helst vil blande seg i min sak, krever jeg at de dømmer for det beste. Og derfor vil jeg forlate denne verden og dere alle, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere ber for meg. O Herre vis nåde til meg, til Gud overlater jeg min sjel.»''{{Trenger referanse}}

Hun bøyde seg deretter i stående posisjon forover ettersom i henhold til franske henrettelser med sverd var det ikke behov for en blokk. Hennes siste bønner besto av at hun gjentok «Til Jesus Kristus overgir jeg min sjel; Herre Jesus, motta min sjel!» Hennes hoffdamer fjernet hennes hodeplagg og bant et bind for øynene hennes. Henrettelsen var rask og besto av ett eneste hogg. I henhold til en fortelling var sverdmannen så merket av henne at han sa «Hvor er mitt sverd?» og deretter øyeblikklig hogde hodet av henne slik at hun skulle tro at hun hadde en kort stund til å leve og således ikke merke at sverdet kom susende mot henne.

På andre siden av elven spaserte den [[Skottland|skotske]] reformatoren [[Alexander Alesius]] sammen med Thomas Cranmer i hagen ved [[Lambeth Palace]]. De hørte kanonen fyre fra Tower of London og således signalisere at Anne Boleyns liv var avsluttet, og erkebiskopen skottet opp og proklamerte: «Hun som har vært dronning av England på jorden vil i dag bli en dronning i himmelen». Han skal deretter ha satt seg på en benk og grått.

Regjeringen hadde glemt å skaffe en skikkelig kiste for Anne og hennes lik og hode ble lagt i en pilkiste og gravlagt i en umerket grav i kapellet i [[St Peter ad Vincula (London)|St Peter ad Vincula]]. Hennes lik ble senere identifisert ved en renovasjon av kapellet under dronning [[Victoria av Storbritannia|Victoria]], og hennes siste hvilested er nå merket i marmorgulvet. [[Katarina Howard]] skulle senere også bli gravlagt her.

Anne var dronning i bare 1000 dager.