Redigerer Angrepet på Norge i 1940 (avsnitt)

=== Tyske planer ===
{{Utdypende artikkel|Slagorden for Operasjon Weserübung – 9. april 1940}}
[[File:Statsakt in Berlin..jpg|thumb|[[Alfred Rosenberg]] var en av [[Vidkun Quisling]]s viktigste allierte i Berlin. Etter et møte i desember 1939 skrev Rosenberg i dagboken at neste gang de møtes ville «Norges ministerpresident hete Quisling».<ref name= "Høidal(1988)-245" />]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101II-MW-5607-32, Unternehmen "Weserübung", "Admiral Hipper".jpg|thumb|upright|Tyske [[Gebirgsjäger|bergjeger-soldater]] venter på å gå om bord i krysseren [[«Admiral Hipper» (1937)|«Admiral Hipper»]] i [[Cuxhaven]] 6. april 1940.]]
Planleggingen av Weserübung begynte kort tid etter [[Vidkun Quisling]]s besøk i Berlin før jul 1939. Her fremla han sitt syn på de norske myndighetene for [[Adolf Hitler|Hitler]] og argumenterte for tysk støtte til et kupp i Norge. Quisling fant seg en meningsfelle i [[Alfred Rosenberg]], som var leder for det utenrikspolitiske kontoret i det tyske nazi-partiet [[Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei|NSDAP]]. Man bør likevel ikke overdrive den tyske støtten til Quisling. Hitler stilte seg senere negativ til Quislings kupplaner, hovedsakelig fordi han følte han ikke kunne stole på nordmennene. En lekkasje ifra noen av de norske nasjonalsosialistene kunne ødelegge tyskernes overraskelsesmoment.

Hitler var opprinnelig lite opptatt av Skandinavia, men ble overtalt av marinens ledelse som ønsket å opprette baser på norskekysten slik at Storbritannia ikke kunne gjennomføre en effektiv blokade som under første verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/72437152|tittel=Signaturen som avgjorde Norges skjebne|besøksdato=2020-05-10|forfattere=|dato=2020-05-08|fornavn=Anette|etternavn=Beckhaug|språk=no|verk=Dagbladet.no|forlag=|sitat=- Hitler viste i utgangspunktet begrenset interesse for Skandinavia, men ble oppfordret til å invadere Norge av den tyske marineledelsen, som først og fremst ønsket å etablere baser langs norskekysten. Det ville svekke britenes muligheter til å blokkere Tyskland effektivt, slik de hadde gjort under første verdenskrig. I tillegg kunne de da kontrollere den viktige svenske jernmalmen som ble skipet ut fra Narvik, sier historiker Gunnar D. Hatlehol til Dagbladet.}}</ref> Overbevist om trusselen fra de allierte mot Tysklands import av jernmalm, beordret Hitler den 14. desember 1939 [[Oberkommando der Wehrmacht|den tyske overkommandoen]] om å begynne forberedende planlegging av en invasjon av Norge.  Den forberedende planen ble navngitt ''Studie Nord'' og krevde kun én [[Divisjon (forband)|divisjon]] med tyske tropper.

Mellom den 14. desember og den 19. januar utviklet ''Kriegsmarine'' en utvidet versjon av planen, som fastslo to hovedfaktorer: at overraskelse var avgjørende for å redusere trusselen om norsk motstand (og britisk innblanding); den andre var å bruke raskere krigsskip i stedet for å bruke relativt langsomme handelsskip til å transportere troppene. Dette ville gjøre det mulig å okkupere alle målene samtidig, for transportskipene hadde kun begrenset rekkevidde. Denne planen krevde et helt armékorps, inkludert en bergdivisjon, en fallskjermdivisjon, en motorisert infanteribrigade og to infanteridivisjoner. 

Angrepsstyrken var delt i fem grupper med flere av de største norske byene som mål:

* Gruppe 1: Ti jagere til [[Narvik]] med deler av 139. bergregiment.
* Gruppe 2: Den tunge krysseren [[«Admiral Hipper» (1937)|«Admiral Hipper»]] og fire jagere til [[Trondheim]] med deler av 138. bergregiment.
* Gruppe 3: De lette krysserne [[«Köln» (1928)|«Köln»]], [[«Königsberg» (1927)|«Königsberg»]], «Bremse», «Brummer» og to torpedobåter med støttefartøyer til [[Bergen]] med enheter fra 159. infanteriregiment.
* Gruppe 4: Den lette krysseren [[«Karlsruhe» (1927)|«Karlsruhe»]], «Tsingtau» og en torpedobåt med enheter fra 310. infanteriregiment med støttefartøyer til [[Kristiansand]]. To minesveipere med 1. kompani fra 234. panservernbataljon dro mot [[Arendal]].
* Gruppe 5: Den tunge krysseren [[«Blücher»]] og [[«Deutschland» (1931)|«Lützow»]], den lette krysseren [[«Emden»]], torpedobåtene «Möve», «Albatros» og «Kondor» og minesveiperne «R17», «R18»,«R19»,«R20»,«R22»,«R23»,«R24» og «R27» med enheter fra 307. infanteriregiment med støttefartøy mot [[Oslofjorden]] og [[Oslo]].
* Gruppe 6: Fire (M1/M2/M9/M13) mineryddere/minesveipere til [[Egersund]] med et kompani fra 169. spaningsbataljon.

Planen gikk blant annet ut på straks å ta Norges konge til fange da man håpet at dette ville utløse en rask kapitulasjon.

Den 21. februar ble kommandoen for operasjonen gitt til general [[Nikolaus von Falkenhorst]]. Han hadde kjempet i Finland under [[den finske borgerkrigen]] og var derfor velkjent med krigføring i nordområdene. Falkenhorst fikk likevel bare kommandoen over landstyrkene, til tross for Hitlers ønske om å ha én samlet ledelse.

I første del av januar 1940 hadde Wehrmachts overkommando utarbeidet en grov skisse og 5. februar satte Hitler i gang en egen planleggingsgruppe under ledelse av ''Kapitän'' ([[kommandør]]) [[Theodor Krancke]]. Tyskland hadde drevet lite etterretning mot Skandinavia i begynnelsen av krigen og før november 1939 var den ingen i etterretningen som arbeidet med Norge spesielt. Opplysninger om Norge ble i 1940 samlet sammen med stort hastverk og etterretningen brukte alle slags kilder, inkludert guidebøker for turister og sjøkart. Den tyske marinen hadde i utgangspunktet ikke detaljkunnskaper norske havner og andre aktuelle landingssteder for soldater og materieller. [[Eberhard Spiller]] var fra 1939 stasjonert ved legasjonen i Oslo som flyattache og hadde samlet en del nyttig informasjon. Den viktigste etterretning kom fra Luftwaffes rekognoseringsenhet ''Rowehl'' som fra stor høyde fotograferte farvann, havner og rullebaner. Rekognoseringsenheten fløy helt til Kirkenes med firemotors Focke-Wulf Fw 200 Condor fra flybaser i Østprøyssen. ''Rowehl'' fløy også over Storbritannias Nordsjøkyst og marinebasen [[Scapa Flow]]. Rekognoseringen foregikk særlig fra februar 1940.<ref name="Claasen" />

Kranckes gruppe kom etter tre ukers arbeid med en relativt detaljert plan. Planen innebar en samtidig besettelse av Oslo, Kristiansand, Arendal, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Tanken var at byene på kysten av Norge var relativt isolert slik at det var mulig ta kontroll over Norge ved å besette disse strategiske havnene. Basert på hurtig planlegging og etterretning ga Hitler 1. mars ordre om invasjon av Norge. Direktivet for invasjonen la til grunn at verken Norge eller Danmark ville yte særlig vedvarende motstand. De tyske planleggerne var fullt klar over at det norske forsvaret var helt utilstrekkelig til å stanse et angrep fra sør: Styrkene var små, hadde lite opplæring, marinens skip var gamle, flyvåpenet var uten betydning og full mobilisering ville ta anslagsvis 12 til 14 dager. Norge hadde anslagsvis 20 fly som kunne yte noe motstand. Nye jagerfly var bestilt fra USA og Italia, og det ble arbeidet med oppgradering av stillingene ved Drøbaksundet. De tyske planleggerne konsentrerte seg i stedet om trusselen fra den klart overlegne britiske marinen.<ref name="Claasen" /> 

Raeder poengterte 9. mars overfor Hitler at planen var i strid med tidligere lære om sjøkrig og var derfor avhengig av overraskelse og hurtighet. Planen innebar at de første angrepsstyrkene skulle fraktes med krigsskip. Marinens krigsskip hadde ikke kapasitet til å frakte alle våpen, ammunisjon og andre forsyninger til styrkene og straks britene var klar over hva som foregikk ville det være vanskelig for forsyningsskip å komme frem. Krigsskipene i Narvik og Trondheim måtte også etterfylles med drivstoff for å komme seg tilbake til tyske havner. Forsyningsproblemet ble løst ved å etablere en «eksportgruppe» som skulle gi inntrykk av å være vanlige handelsskip på vei til Murmansk. Syv skip fra eksportgruppen skulle legge ut fra Hamburg med kurs mot Trondheim og Narvik før krigsskipene. Tre tankskip skulle seile for seg selv før invasjonen for å ligge klare. De tilsynelatende sivile skipene skulle legge ut tidligst seks dager før 9. april.<ref name="Claasen" />

Den endelige planen fikk den 27. januar 1940 kodenavnet Operasjon ''Weserübung'' («Weser-øvelse») etter den tyske elven [[Weser]]. Operasjonen sto under ledelse av XXI. armékorps og besto av 3. bergdivisjon og fem infanteridivisjoner (hvorav ingen av dem hadde kamperfaring). Den innledende formasjonen skulle bestå av tre infanteridivisjoner som skulle landsettes ved de forskjellige mål, mens resten skulle følge etter den første angrepsbølgen. Tre fallskjermjeger-kompanier skulle brukes til å besette norske flyplasser. Avgjørelsen om også å sende den 2. bergdivisjon ble truffet senere.

Opprinnelig var planen kun en militær invasjon av Norge, mens de danske flyplassene i Nord-Jylland (i særdeleshet de to flyplassene i [[Ålborg]]) skulle overtas med diplomatiske midler. Men den 1. mars kom Hitler med et nytt direktiv som krevde at også Danmark skulle invaderes. Hitler signerte 1. mars 1940 den endelige ordren om å invadere Norge. Som regel ga ikke Hitler skriftlige instrukser og hans medarbeidere baserte seg på muntlige beskjeder.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/72437152|tittel=Signaturen som avgjorde Norges skjebne|besøksdato=2020-05-10|dato=2020-05-08|fornavn=Anette|etternavn=Beckhaug|språk=no|verk=Dagbladet.no}}</ref> 5. mars ga Hitler general [[Leonhard Kaupisch]] kommandoen over angrepet mot Danmark. Dette kom av ''[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]]''s vedholdende krav om å sikre flyplasser for jagerfly og for å advare de tyske flyene i Norge om fiendtlige fly. XXXI. korps ble opprettet for invasjon av Danmark og besto av to infanteridivisjoner og den 11. motoriserte brigade. Hele operasjonen ville bli støttet av X flykorps, som besto av omkring 1 000 fly av forskjellige typer.

Det er uklart om Quisling noensinne fikk høre at tyskerne hadde oppgitt kupplanene hans. Blant de tyske militære var det ingen sterk støtte til Quisling. Hitler vurderte gradvis en invasjon i Norge som mer interessant ut fra vurderinger av den norske evnen til og ønsket om en streng nøytralitet. Sett fra tysk side var en potensiell operasjon svært risikabel fordi de ikke hadde med landgangsfartøyer, men forutsatte at skipene kunne legge fritt til kai og landsette styrkene derfra. Dette var imidlertid også en fordel, fordi de fleste militære anså en slik operasjon som så risikofylt at den i liten grad var realistisk. Slik ble det tyske overraskelsesmomentet forsterket.{{trenger referanse}}