Redigerer Alta (avsnitt)

=== 1800-tallet ===
I 1826 startet det engelske selskapet Alten Copper Mines opp gruvedrift i Kåfjord. Mange gruvearbeidere kom til Kåfjord fra Finland, Sverige og gruvemiljøer i Sør-Norge som [[Røros]] og [[Folldal]]. Under gruvetiden var Kåfjord en periode det mest folkerike stedet i Finnmark. Gruvesamfunnet var en smeltedigel av forskjellige kulturer; her var det blant annet hotell, vertshus, skole, teater, store arbeiderbrakker og direktørbolig. Kåfjord kirke (1837), som ikke ble brent under krigen, bærer tydelig preg av sin engelske arkitektur fra gruvetiden. Fra 1837 var det også gruvedrift i [[Raipas]], men i 1878 ble drifta nedlagt begge steder. Det svenskeide Altens Kobbergruber gjenopptok virksomheten i årene 1896 før de i 1908 også ga opp gruvedriften.

Flere av gruvearbeiderne reiste videre til USA, men andre begynte allerede fra 1830-tallet å kombinere gruvearbeidet med gårdsdrift. På denne måten ble de store dalførene i indre Alta – [[Mathisdalen]], [[Storelvdalen (Alta)|Storelvdalen]], [[Eiby]] og Tverrelvdalen dyrket opp. En annen næring som vokste frem etter at det var slutt i Kåfjord var skiferen.

Utover på 1800-tallet ble [[pomorhandel]]en viktig for de ytre fjordstrøkene i Alta. Norsk fisk ble byttet mot russisk korn og forsynte kystbefolkningen i store deler av Nord-Norge. Denne handelen ble stadig viktigere frem til det var brått slutt etter den russiske revolusjon i 1917. 
[[Fil:Markedsplassen, Bossekop - Riksantikvaren - 1931.jpg|left|thumb|300x300px|Markedsplassen i Bossekop fotografert i 1931.]]
I 1857 ble prestegjeldet delt i Alta og Talvik, og i 1862 skjedde det samme med kommunen. Kåfjord hadde da vært eget kapellsogn siden 1837. 
Den [[Den katolske kirke|katolske]] [[Nordpolmisjonen]] hadde sitt hovedkvarter på Altagård 1856-65, og det var katolsk menighet i Alta frem til 1902. Større fremgang hadde den [[Læstadianerne|læstadianske]] vekkelsen, særlig fra 1865 og utover, og spesielt blant kvenene på Elvebakken.<ref name="AH2">Nielsen, Jens Petter (1995). ''Altas historie, b 2: Det arktiske Italia (1826-1920)''.</ref>

I perioden 1845 til 1850 var Alta sted for en del av et stort vitenskapelig oppmålingsprosjekt, som kom inn på UNESCOs verdensarvliste under navnet [[Struves meridianbue]] i 2005. Verdensarvpunktet på Lille Raipas representerer basismålingen som ble gjort i Alta sommeren 1850. Alta er den eneste norske kommunen som er vert for to objekter på [[UNESCOs Verdensarvliste]].