Redigerer Aléria (avsnitt)

== Antikk historie ==
=== Førromersk tid ===
I henhold til [[Herodot]]<ref name="hdts1.162">Herodotus, ''Bok I Seksjonene 162-167''.</ref>, tyve år før [[Fokaia]] i [[Jonia]] ble forlatt, det vil si i år 566 f.Kr., koloniserte fokaierne det vestlige Middelhavet og grunnla byen Alaliē på kysten av ''Cyrnus'' (Korsika). [[Diodorus Siculus]]<ref name="diodV.1">''[[Bibliotheca historica]]'' Bok V Kapittel 1.</ref> sier at byen ble navngitt ''Calaris'', noe som muligens er en korrupsjon av Alaliē<ref name="greg13"> Gregorovius, Ferdinand; Edward Joy Morris (overs.) (1855): ''Corsica: Picturesque, Historical and Social''. Parry & M'Millan, sidene 12-13. Downloadable Google Books.</ref>, eller en forveksling med Calaris på [[Sardinia]]. De historiske omstendigheter etterlater ingen tvil at Calaris var Aleria.

Diodorus forteller<ref name="diodV.1"/> at Aleria hadde en «stor, vakker havn kalt Syracusium», at ''Calaris'' og en annen by, ''Nicaea'', var på den, og at Nicaea var blitt bygget av etruskerne.<ref>Syracusium må ikke bli forvekslet med Syracusianos Portus som enten må være [[Porto-Vecchio]] eller lengre sør.</ref> Syracusium kan kun være Étang de Diane, en innsjø som gikk ut Tyrrenhavet. Ettersom Aleria og Nicaea var handelsrivaler synes det usannsynlig at etruskerne ville ha tillatt de greske fokaierne tilgang til Étang de Diane. Nicaea er blitt alminnelig akseptert med distriktet La Marana lengre nord hvor romerne senere bygget en by, Mariana, ved Étang de Biguglia, som var en bedre havn<ref name="greg13"/>. Diodorus sier at byene på Korsika var styrt av fokaierne og at de sistnevnte tok [[slave]]r, [[harpiks]], [[voks]], og [[honning]] fra dem. Alaliē var et ''emporium'' eller markedsplass. Av de innfødte som fokaierne la inn under seg sier Diodorus kun at de var «barbarer hvis språk var svært merkelig og vanskelig å forstå», og de var mer enn 30 000 i antall.

Hjembyen Fokaia var den første byen i Jonia som ble beleiret av hæren til [[Kyros den store]], kommandert av [[Harpagus]], i 546 f.Kr. Etter å ha forhandlet fram våpenhvile tok fokaierne sine skip og oppga byen til Harpagus som lot dem seile<ref name="hdts1.162"/>. Da de ble nektet å bosette seg på småøyene [[Oenussae]] i området [[Khíos]] besluttet de å seile til Alaliē, men gjorde først et overraskende angrep på Fokaia, henrettet hele den [[Persia|persiske]] garnisonen som var der. Etter denne suksessen flyttet halvparten tilbake til Fokaia, mens den andre halvparten bosatte seg i nærhet av Alaliē.

På Korsika var disse så brysomme for etruskerne og for karthagerne på Sardinia at de to sjømaktene gikk sammen om å kombinere sin flåte på 120 skip for å jage dem vekk. Men denne flåten ble presset tilbake av de 60 greske skipene i [[slaget ved Alalia]] som Herodot beskriver som en «cadmeiansk» seier, hans ekvivalent til en [[Pyrrhosseier]], ettersom grekerne tapte 40 skip som sank og de gjenværende 20 var så hardt skadd at de ikke lenger var krigsdyktige. Ute av stand til å forsvare seg dro de gjenværende fokaierne avsted til [[Rhegium]] og således oppga Alaliē. Etruskerne tok tallrike fanger og henrettet dem. Likene lot de ligge hvor de lå inntil [[orakel]]et forlangte en skikkelig gravleggelse. Ettersom karthagerne ikke da var interessert i Korsika okkuperte etruskerne Alaliē og tok over styringen av øya som de holdt inntil romerne tok den fra dem.

=== Romersk ===
Etruskerne og kanskje andre folk okkuperte Alalia<ref name="tresor"/>. Det er ingen bevis på annen påvirkning på øya eller fra den opprinnelige stedegne befolkningen. Østkysten var ganske enkelt for ugjestmild for dem. På den andre siden av havet oppsto en ny makt som med tiden kom til å dominere hele øya og fikk en varig innflytelse som endringen av språket; [[Romerriket]].

Alaliē ble okkupert av romerne i løpet av [[første punerkrig]] i 259 f.Kr. Den romerske forfatteren [[Florus]] sier at [[Lucius Cornelius Scipio]] ødela stedet og renset regionen for karthagere<ref>''Epitome of Roman History'', Bok I Seksjon 18.</ref> mens [[Plinius den eldre]] legger til at [[Lucius Cornelius Sulla]] lenge etter anla to kolonier, ''Aleria'' og ''Mariana''.<ref>''Natural History'' Bok III Seksjon 6.80.</ref> Øyensynlig hadde etruskerne på Korsika fortsatt samarbeidet med karthagerne. Ikke inkludert etruskerne ble øya delt inn i 32 stater.

Etruskerne fortsatte benytte nekropolis. Senere må den etruskiske befolkningen ha blitt assimilert inn i den nye romerske befolkningen parallelt med den samme prosessen i [[Italia]]. [[etruskisk|Det etruskiske språket]] forsvant og det må ha skjedd omtrent samtidig som øya begynte å bruke [[latin]], først som administrasjonsspråk, deretter som morsmål.

I løpet av slutten av den romerske republikken besluttet romerne å bygget en betydelig marinebase ved kysten av Étang de Diane. Begynnende i år 80 f.Kr. under Sulla som diktator bygde de byen på en odde ved Aléria og kalte den for Aleria. Byen steg til fremståenhet under keiser [[Augustus]] og ble provinshovedstaden på Korsika. Betydelige marineflåter var stasjonert ved étang.<ref>Abram (2003).</ref> [[Klaudios Ptolemaios]] nevner den, men sier lite, nevner kun «Aleria Colonia», elven Rotanus og havnen Diana.<ref>Bok III Kapittel 2.</ref> Han lister «de innfødte raser» som er bosatt på øya, men deres geografiske koordinater stemmer ikke med Aleria. Muligens var den romerske byen ikke å betrakte som en av disse.

I den senere Romerriket forfalt havnen og byen. Den kom seg aldri fra en katastrofal brann i år [[410]] og i [[465]] ble byen herjet av [[Vandaler|vandalene]]. I tiden etter ble den til en liten landsby uten interesse for noen større makt. Disse hendelsene må ha markert slutten på dens klassiske oldtid. Byen ble begravd bit for bit av Tavignano og Tagnone, noe som også frambrakte de dødelige sumpene. Regionen ble underlagt et kristent sogn.

=== Middelalderen og moderne tid ===
Det er en del bevis for at Korsika ble konvertert til [[kristendom]]men på slutten av [[500-tallet]]. [[Gregor I den store]] skrev i år [[597]] til biskop Peter of Alaria og ba ham konvertere frafalne og kristne enda flere [[hedning]]er fra å dyrke trær og steiner. Paven sent noe penger for biskopkapper.<ref>Richards, Jeffrey (1980): ''Consul of God: The Life and Times of Gregory the Great''. London, Boston: Routledge & Kegan Paul, side 237. ISBN 0710003463.</ref> I år [[610]] ble Aleria imidlertid uten en biskop (se artikkel [[Ajaccio]]).

På [[1200-tallet]] ble Aleria av interesse for [[Republikken Genova]]. På denne tiden var det [[latin]]ske språket ikke lenger talt, men utviklet seg til ''Corsu'' eller ''Lingua Corsa'', det vil [[korsikansk]], parallelt med utviklingen til de andre [[romanske språk]]. Aleria var setet for en biskop helt fram til [[den franske revolusjon]]. Ved slutten av [[Ancien Régime|Ancien-regimet]] bodde ikke biskopen lengre i Aléria, men i Cervione.

Kommunen Aléria ble skapt i [[1824]], men den begynte ikke å våkne til liv før etter [[1945]] etter at [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]], hovedsakelig [[USA|amerikanere]], hadde gått inn for fjerne [[malaria]] i [[1944]]. En organisasjon, SOMIVAC (Société d'aménagement pour la mise en valeur de la Corse), ble dannet i [[1957]] for oppvekke jordbruket over hele den østlige sletten ved statlig støtte. Organisasjonen hadde stor suksess i å utvikle regionen. Samtidig kom et omfattende [[arkeologi]]sk arbeid i gang i [[1955]].