Redigerer Émile Durkheim (avsnitt)

=== Mekanisk og organisk solidaritet ===
For Durkheim er solidaritet følelsen av samhold og enhet. For at folk skal føle solidaritet med hverandre er de avhengig av å ha tillit til at den andre kommer til å gjengjelde solidariteten, at de spiller etter samme moralske spilleregler som seg selv.<ref>Collins, Randal : ''Theoretical Sociology'', Harcourt Brace & Co 1988, s. 188</ref> Dette mente han hadde forskjellige mekanismer i tradisjonelle og moderne samfunn.

Han mente at tradisjonelle samfunn, som bondesamfunnet, var ''segmentert differensierte''. Folk var splittet opp i storfamilier som var uavhengige av hverandre og ganske selvforsynte. De hadde hver sin flekk å dyrke mat på, hentet vann fra bekken, bygget sitt eget hus osv. Dette gjorde at folk hadde like arbeidsoppgaver, levde like liv, fikk samme erfaringer og de samme ideene og verdiene. Det var altså lite arbeidsdeling og familiene var ikke veldig avhengig av hverandre, men de lignet hverandre. I et slikt samfunn ville folk utvikle en ''mekanisk solidaritet'' – en solidaritet bygget på at man identifiserer seg med hverandre på grunn av likhet. Folk ville derfor ha en streng kollektiv bevissthet med sterk sosial kontroll, lite aksept for avvik og folk som brøt reglene ville bli straffet hardt. Dette kom blant annet til uttrykk i lovgivningen som besto av enkle regler som gjaldt for alle.

Konsekvensen av at befolkningstettheten etterhvert økte og at folk spesialiserte seg var ''funksjonell differensiering'', altså høyere arbeidsdeling og større gjensidig avhengighet, og dette er for Durkheim det som kjennetegner det moderne samfunnet mest. Gjennom arbeidsdelingen blir individene ulike, vi får forskjellige arbeidsoppgaver, forskjellige erfaringer, lever forskjellige liv, utvikler forskjellig smak – vi får en ''individualitet'' – samtidig som vi blir mer avhengige av hverandre. Vi er avhengig av hverandre akkurat som forskjellige organer i en organisme, men samtidig er vi forskjellige, individuelle og uavhengige. Samfunnet får en mindre streng og konkret moral og man samles om mer abstrakte verdier. Det blir en svakere solidaritet innad i gruppen, samtidig som det blir større tillit til folk utenfra gruppen og mindre frykt for det fremmede.<ref>Collins, Randal : ''Theoretical Sociology'', Harcourt Brace & Co 1988, s. 200</ref> Dette resulterer i en ny type samfunnskontrakt: organisk solidaritet.
Dette kommer til uttrykk i samfunnets lover hovedsakelig på to måter:
* De uformelle lovene handler i større grad om å behandle andre med respekt til tross for individuelle forskjeller og man blir mer opptatt av individets ukrenkelighet.
* De formelle lovene utvikler kontraktsrett og erstatningsrett – regler som nettopp anerkjenner partenes ulike plikter. Mens strafferetten er repressiv og stiller alle likt, så er rettsreglene for den organiske solidariteten restitutive. Foremålet med dem er ikke straff, men å gjenopprette forholdene mellom borgerne slik at samfunnet kan fungere normalt.