Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Katolske kvinner ved Ming-hoffet==== 
[[Fil:Ming-Imperial-Court.jpg|thumb|right|Kvinner ved keiserhoffet]]
De kvinnelige konvertitter ved det keiserlige hoff mot slutten av Ming-tiden er særlig interessante. Det begynte med at noen [[evnukk]]er konverterte i [[1632]], og dette var «menn» som hadde en mulighet til vanlige samtaler med palassets kvinner, noe som var umulig for andre. Snart fulgte en bølge konversjoner blant dem.

Man skal ikke tro at det her dreide seg om konkubiner. Mange var tjenestekvinner for keiserens hustruer og konkubiner, men mange var meget mer enn det. Ettersom palasset ikke kunne ha «vanlige» menn i staben var det velutdannede kvinner og evnukker som innehadde en rekke nøkkelposisjoner. Noen av de katolske kvinnene var sekretærer, andre var ''«ghostwriters»'' for keiseren som utformet keiserlige reskripter, edikter og andre dokumenter. I [[1637]] hadde 18 slike kvinner konvertert. Likesom i mandarinsystemet var det også et hierarki blant palasskvinnene med et begrenset antall på hvert trinn: Tre av de konverterte var blant de 12 av høyeste eller første klasse, én av 2. klasse, fire av 3. klasse, åtte av fjerde klasse, de to siste var emeriterte fra 1. klasse. I [[1638]] steg antallet katolske kvinner i [[Den forbudte by]] til 23, i [[1639]] til førti og i [[1642]] til femti. De dannet et særegent fellesskap. Den eneste kontakt med misjonærene de hadde, var pr brev. Pater Schall skrev utlegninger om kristen lære som evnukken Wang bragte videre; de bad i svarbrev om åndelig rådgivning, listet opp sine feil og bad om tilgivelse. Noe sakramentalt skriftemål kunne ikke dette bli, brevene ble det nærmeste man kom. Et kapell ble innredet for dem der de samlet seg til bønn og instruksjon formidlet ved Wang, og her døpte Wang nyomvendte.

I [[1640]] utnevnte pater [[Francisco Furtado]] (jesuittenes superior i Nord-Kina) én av damene til direktør for gruppen. Det er høyt usannsynlig at pater Schall noensinne kunne feire noen messe for dem. Han gjorde det leilighetsvis for evnukkene, men skriver at misjonærene var ute av stand til ha noen gudstjeneste for kvinnene i palasset. Keiseren og keiserinnen var godt oppmerksom på hva som gikk for seg, og de katolske kvinnenes fromhet og iver gjorde inntrykk på dem. Noen av konvertittene foreslo frimodig at de også burde la seg døpe. Bare én av keiserens hustruer, en from buddhist, bar negativt innstilt til katolikkene. Det ble også sagt at keiseren foreslo for noen av sine hustruer at de skulle konvertere. Ming-dynastiets fall gjør at man ikke kan vite om disse misjonerende katolske hoffkvinner ville ha lykkes i å vinne keiseren for kristendommen.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 311-313.</ref>    Jesuittene var meget klar over at den kristne monogame ekteskapslære ville være en stor utfordring, men de ville helt sikkert ikke vært med på å gi noen «særordning» for keiseren.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 274-275.</ref> De hadde heller ikke unnlatt å [[ekskommunikasjon|ekskommunisere]] en av sine viktigste konvetitter og støttespillere, stormandarinen [[Wang Zheng (mandarin)|Wang Zheng]], da han tok seg en konkubine.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 661</ref>