Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Opplysningstiden ===
{{utdypende|opplysningstiden|Encyclopédie}}
[[Fil:Immanuel Kant portrait c1790.jpg|miniatyr|[[Immanuel Kant]] var en av Opplysningstidens mest kjente filosofer, og en av få som ikke var nært knyttet til verken Frankrike eller Skottland.]]
Innen vitenskapen og vitenskapsfilosofien hadde etablerte sannheter blitt utfordret i en god stund. I løpet av 1700-tallet ble dette også gjort innen samfunnet, politikken og økonomien. Tykkefriheten var større på 1700-tallet enn på 1600-tallet, men det lå fortsatt klare grenser. Dette gjaldt spesielt åpen kritikk av et samfunn. I stedet ble ofte kritiske filosofiske betraktninger skjult som skjønnlitterære verk som gjorde narr av dagens politikk indirekte. Voltaires ''[[Candide]]'' og [[Jonathan Swift]]s ''[[Gullivers reiser]]'' foregikk langt fra respektive Frankrike og Storbritannia, men parallellene var åpenbare for de fleste.<ref>[https://www.britannica.com/topic/Candide-by-Voltaire Candide by Voltaire], [https://www.britannica.com/topic/Gullivers-Travels Gulliver's Travels] - Begge Britannica.com</ref> 

Det var særlig to hovedsentre for filosofi. I Paris dominerte ''philosophes'', en gruppe som ofte, og gjerne vittig, angrep de etablerte sannheter i samfunnet og politikken. Blant de største philosophes var [[Voltaire]] (1694–1778), som angrep kirkens makt og moralpreken og argumenterte varmt for trykkefrihet; [[Charles Montesquieu]] (1689–1755), som definerte maktens tredeling innenfor en stat som en foretrukken administrasjon for å forhindre at én makt ble for stor på bekostning av de andre; [[Denis Diderot]] (1713–1784) sto for oppstarten av et nyskapende leksikon og [[Jean-Jacques Rousseau]] (1712–1778), som definerte at makten kom fra folket, ikke fra Gud. Det ble stadig vanligere at interesserte, ofte rike borgere, møttes i delvis private sammenkomster i hverandres [[Salong (samling)|salonger]]. Der diskuterte man filosofi, kunst, musikk, litteratur og annet som foregikk i samfunnet. Forsamlingene var åpne for begge kjønn, og kvinner hadde en viss makt som vertinner som valgte både tema og gjester.<ref name="Opplysning">Side 316–324, Palmer, Colton</ref>

I Glasgow og Edinburgh var fokus mest på naturvitenskapen, men også på menneskets evne til å skille mellom rett og galt uavhengig av samfunnet.<ref>Side 315–324, Palmer, Colton; Side 428–429, Greer, Lewis; [https://plato.stanford.edu/entries/scottish-18th/ Scottish Philosophy in the 18th Century] - Stanford Encyclopedia of Philosophy</ref> [[David Hume]] (1711–1776) ble en svært viktig filosof både for Skottland, Europa og verden. Han var sammen med noe tidligere Lock og [[George Berkeley]] (1685–1753) opptatt av at man måtte observere før man gjorde antagelser, i stedet for omvendt. Han var også opptatt av at selv om noe var svært sannsynlig, betyr det ikke at det var sikkert. Hume hadde heller ingen begeistring for [[deisme]], tanken om at Gud satte i gang skaperverket, men trakk seg unna. For Hume var Gud unødvendig i fortellingen om verden.<ref>[https://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=10499 Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften] - Fri Tanke, 12. mai 2017,hentet 30. oktober 2018</ref><ref>[https://www.iep.utm.edu/hume/ David Hume] - Internet Encyclopedia of Philosophy</ref> En annen viktig filosof var [[Adam Smith]] (1723–1790), som tok oppgjør mot både Humes ateisme og viktigheten av å finne svarene på de store filosofiske spørsmålene. For Smith var menneskets viktigste oppgave å ha evne til sympati og å kunne bedre sin egen situasjon.<ref>[https://plato.stanford.edu/entries/scottish-18th/ Scottish Philosophy in the 18th Century] - Stanford Encyclopedia of Philosophy</ref> I ''[[Nasjonenes velstand]]'' (''An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations'') angrep Smith også den utdaterte handelspolitikken, og langt på vei var det Smith som introduserte økonomi som fag. Smith mente at skatter, avgifter og toll var i veien for menneskelig utvikling.<ref>Side 507–508, Greer, Lewis</ref> Andre skotske opplysningsfilosofer og -vitenskapsmenn var 
[[James Hutton]] (1726–1797), den moderne geologiens far,<ref>[https://www.amnh.org/explore/resource-collections/earth-inside-and-out/james-hutton-the-founder-of-modern-geology James Hutton: The Founder of Modern Geology] - American Museum of Natural History</ref> og [[Joseph Black]] (1728–1799), en banebrytende kjemiker.<ref>[https://www.theodora.com/encyclopedia/b2/joseph_black.html Joseph Black] - Encyclopedia 1911</ref>

Mot slutten av århundret argumenterte [[Immanuel Kant]] (1724–1804) mot Humes tanker om at observasjon var den eneste veien til kunnskap, og lyktes langt på vei å finne en vitenskapelig metode som kombinerte både observasjon (empiri) og rasjonalitet.<ref>[https://plato.stanford.edu/entries/kant/ Immanuel Kant] - Stanford Encyclopedia of Philosophy</ref>

==== Kunst og musikk ====
[[Fil:Johann Sebastian Bach.jpg|miniatyr|[[Johann Sebastian Bach]] regnes i dag blant de største komponistene noensinne.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Johann-Sebastian-Bach Johann Sebastian Bach] - Britannica.com</ref>]]
Innen kunst opplevde 1700-tallet et brudd. I begynnelsen var det i Frankrike virkelighetsflukt med adelige som var på piknik, husket i hagen eller liknende som var tema for malerier. Fargene i slike malerier gled ofte i hverandre. Malere som [[Jean-Honoré Fragonard]] (1732–1806) og [[Antoine Watteau]] (1684–1721) dominerte i denne stilen. Stilen har ikke et navn, men omtales til dels som senbarokk eller rokokko.<ref name="mymet">[https://mymodernmet.com/rococo-art/ Rococo Art] - My Modern Met</ref> I 1760-årene var [[klassisismen]] (eller nyklassisismen) på vei fremover i Frankrike. De lekne og ulne maleriene ble erstattet av motiver inspirert av antikken, der klare skiller mellom fargene, sterke motiver fra gresk eller romersk historie og mytologi og sterke menneskeskikkelser var viktige kjennetegn. Her var spesielt [[Jacques-Louis David]] (1748–1825) en vesentlig maler.<ref>[https://www.britannica.com/art/Neoclassicism Neoclassicism] . Britannica</ref> Britisk kunst brøt med den franske, og malere som [[William Hogarth]] (1697–1764) og [[Thomas Gainsborough]] (1727–1788) hadde mer dramatiske motiver, Hogarth som en skildrer av samfunnets dobbeltmoral og Gainsborough som en svært dyktig landskaps- og portrettmaler.<ref>[https://www.tate.org.uk/whats-on/tate-britain/exhibition/british-painting-eighteenth-century British painting in the Eighteenth Century] - Tate Gallery of Art</ref>

Musikken var sterkt annerledes. Der kunstens sentrum var Paris og London var et merkelig unntak, var musikken først og fremst tysk og italiensk, men samtidig uten at dette påvirket lyden. Den muligens største komponisten i ettertiden, [[Johann Sebastian Bach]] (1685–1750), ble raskt glemt, mens den som forble den største både i sin egen levetid og i en stund etterpå, var [[Georg Friedrich Händel]] (1685–1759), som flyttet fra Tyskland til London og definerte musikken der. Andre store komponister var [[Antonio Vivaldi]] (1678–1741), [[Georg Philipp Telemann]] (1681–1767) og [[Domenico Scarlatti]] (1685–1757). Det var omtrent på midten av århundret man fikk et brudd i musikkstilen.<ref>[https://www.baroque.org/baroque/whatis What is Baroque Music?] - Baroque.org</ref> Fra rundt da ble det en overgang til [[Klassisismen (musikk)|klassisismen]] (musikk), der musikken var mindre kompleks i utformingen, men mer opptatt av strukturen i melodien. Den gikk fra flerstemmig ([[polyfoni|polyfon]]) til enstemmig ([[Homofoni|homofon]]) med enklere hjelpestemmer.<ref>[https://courses.lumenlearning.com/musicappreciation_with_theory/chapter/characteristics-of-the-classical-style-in-music/ Characteristics of the Classical Style in Music] - Lumen Learning</ref>