Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Nasjonalisme og imperialisme===
{{Utdypende|Kappløpet om Afrika|Imperialisme|Berlinkongressen}}
Mens England hadde kontrollert India i lang tid og Frankrike lenge hadde hatt interesser i Midtøsten, begynte kampen om kontroll rundt om i verden i 1857. Den spredte seg til Afrika, Asia og Sør-Amerika, og var ofte et tilfelle av ovenfra-og-ned-holdning til de innfødte. Uttrykket «imperialisme» dukket opp rundt da selve imperialismen skjøt fart, rundt 1870. Selv om imperialismen ofte var dyr, var den så politisk populær at den ble gjennomført, gjerne hånd i hånd med nasjonalistisk selvhevdelse.<ref>Side 641–43, Evans</ref> I tillegg var det også en kamp om kontrollen i det nordre Middelhavet, da særlig mellom Russland og Det osmanske rike.

====Europa og Midtøsten: Russland, Det osmanske rike og panslavisme (1871–1878)====
[[Fil:Berliner kongress.jpg|miniatyr|Under [[Berlin-kongressen]] lyktes det [[Otto von Bismarck]] å fremstå som Europas megler, der han fikk de fleste i det minste mellomfornøyde med avtalen. {{Byline|[[Anton von Werner]]  (1843–1915)|type = Malt av}}]]
Det osmanske rike hadde gått nedover siden 1700-tallet. Landet skilte seg på mange måter fra de moderne europeiske landene. Det var ingen klar religiøs enhet, likhet for loven ble ikke praktisert, en sekulær stat eksisterte ikke, og de lå bak Europa innen vitenskap, teknologi og humanitær og administrativ innsats. De hadde mistet Ungarn i 1699 og Hellas i 1829. Serbia og Romania var nominelt under dem, men i praksis var de selvstyrte. Algerie ble styrt av Frankrike, og Saudiene, et arabisk dynasti, styrte over Arabia.<ref name ="otto">Side 655–658, Palmer, Colton</ref> Egypt var også langt på vei selvstendig. Imidlertid var Det osmanske rike fortsatt stort i 1850-årene, og med støtte fra Frankrike og Storbritannia hadde de lyktes i å holde arvefienden Russland på en armlengdes  avstand. Akkurat som Russland – og også Japan, Canada og USA – prøvde også Det osmanske rike å bruke perioden fremover på å oppnå intern styrke gjennom modernisering.<ref name ="otto" />

For Det osmanske rike gikk dette bare delvis bra. Modernisering medførte jernbane, aviser, kulturell oppblomstring, begynnende nasjonalromantikk og likhet for loven. Det medførte også sterke motkrefter, og dessuten manglet tyrkiske faglærte som kunne utnytte moderniseringen. Likevel fortsatte utviklingen, og i 1877 fikk Det osmanske rike sitt første parlament. Dessverre for tyrkiske liberale ble sultan [[Abd-ul-Hamid II]], som tok over i 1876, stadig mer paranoid og blodtørstig overfor tenkte motstandere. Allerede i 1876 opplevde bulgarerne et blodbad, og i 1877 ble det nye parlamentet raskt stengt igjen, og reformister ble avsatt. Liberale tyrkere trakk seg ut fra landet, etablerte seg som [[Ungtyrkerne]] og planla en retur der de skulle avsette Abd-ul Hamid II.<ref name ="otto" />

Russland hadde lenge hatt ambisjoner om å bekjempe Det osmanske rike og ta over Konstantinopel, som de kalte Tsarigrad, Keiserbyen. I en panslavisk nasjonalisme ble disse tankene trukket frem igjen. Denne panslavismen holdt Russland som dominerende, i motsetning til 1848-versjonen, og var åpen for å inkludere greske, ungarske og asiatisk-tyrkiske områder under russisk kontroll. Den fikk støtte fra den russiske regjeringen fordi den brakte oppmerksomhet bort fra interne uenigheter. I 1877 [[Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878)|erklærte Russland Det osmanske rike krig]]. Der Det osmanske rike ikke hadde lyktes i modernisering, hadde Russland i det minste med stor suksess modernisert hæren, og de beseiret tyrkerne lett.<ref name ="otto" />

Freden ble vanskeligere enn krigen for Russland. Britene var fortsatt lite begeistret for russisk kontroll over Balkan og særlig Konstantinopel, og den konservative og imperialistiske statsminister [[Benjamin Disraeli]] var ikke fremmed for krig. Det hele ble imidlertid løst av et diplomatisk utspill fra Otto von Bismarck. Han inviterte Russland, Tyrkia og Storbritannia til [[Berlin-kongressen|en kongress i Berlin]] for å snakke om fredsavtalen. Bismarck så på den beste løsningen som den der alle fikk litt. Tyrkia måtte gi opp [[Batumi]] (nåværende Georgia) og [[Kars]] (helt nordøst i nåværende Tyrkia) til Russland. Romania, Montenegro og Serbia ble, for å blidgjøre russerne ytterligere, selvstendige. Bulgaria ble et kompromiss der området ble delt i tre områder med varierende grad av selvråderett. Østerrike-Ungarn fikk okkupere og administrere – men ikke erobre – Bosnia. Britene fikk Kypros fra Tyrkia. Italia, som Bismarck omtalte som et land med «så stor appetitt og så dårlige tenner», fikk bare vage løfter om en gang å kunne kontrollere Albania. Tyskland selv tok ingenting.<ref>Side 658–59, Palmer, Colton</ref>

====Kappløpet om Afrika (1884–1899)====
[[Fil:Punch Rhodes Colossus.png|miniatyr|Rhodes-kolossen, et ordspill på [[Kolossen på Rhodos]] og [[Cecil Rhodes]]' aktive imperialisme, fra vitsebladet ''Punch''. Rhodes står med en fot i Kairo og en ved Kapp det gode håp {{Byline|Edward Linley Sambourne (1844–1910)|type = Tegnet av}}]]

{{Utdypende|Berlin-konferansen}}
Selv om Det osmanske rike moderniserte seg i 1860-årene, hadde den osmanske lederen, beyen av Tunis, store økonomiske problemer. Det britiske og franske konsulatet var ivrige i å overse den bankerotte administrasjonen der. Italia ble også med, og i 1867 ble hele området tatt over av en internasjonal økonomisk kommisjon med Frankrike som dominerende makt. Skattene nådde i liten grad beyen, og i tillegg valgte kommisjonen å redusere tollsatsene inn til Tunis helt ned til 3 %. Europeiske varer oversvømmet markedet.<ref name="imperfect" />

Libya fikk i lang tid være i fred ettersom det ikke var noen verdier der, mens Egypt ble relevant. Egypt hadde for det meste vært de facto selvstendige, og i 1867 ble deres nær selvstendige status også ratifisert. Egypt tok del i moderniseringsprosessen i Det osmanske rike fra 1850-årene, og de skaffet seg europeisk hjelp. Dette inkluderte finansieringen og byggingen av [[Suezkanalen]], igangsatt av en tidligere fransk konsul, [[Ferdinand de Lesseps]], i 1854. Kanalen sto offisielt ferdig i 1869, men reelt i 1871. I 1878 ble Egypts [[khediv]] [[Ismail Pasja]] slått bankerott av de mange investeringene han hadde gjort i prosjektet med Suezkanalen. En internasjonal gjeldskommisjon, igjen dominert av franske og britiske interesser, presset Det osmanske rike til å avsette khediven og erstatte ham med hans eldste sønn, noe som skjedde året etter.<ref name="imperfect">Side 645–47, Evans</ref> I 1874 hadde for øvrig Storbritannias statsminister Disraeli kjøpt opp 44 prosent av Suezkanalen, og nøt godt av fordelene det gav.<ref name="disraeli">Side 658, Palmer, Colton</ref>

Tyskland satt også i den internasjonale gjeldskommisjonen, men Bismarck hadde ingen ambisjoner i Afrika for Tysklands del. Tyskland ville vinne mer på å spille Frankrike og Storbritannia opp mot hverandre. Ved å hjelpe Frankrike, kunne Bismarck begrense hevngjerrigheten fra det franske nederlaget i 1871, mens å svekke Storbritannia kunne gjøre dem mer velvillige overfor fremtidig samarbeid med Tyskland. Til tross for manglende ambisjoner, trengte Bismarck støtte fra det nasjonalliberale partiet, og derfor tok Tyskland et par kolonier i Afrika, [[Togoland]] og [[Kamerun]], i 1884–1885. Tysklands begynnende kolonisering gjorde at mange andre land fikk panikk, og da Bismarck inviterte Frankrike til en konferanse i Berlin om grensene i Afrika, begynte panikken å spre seg slik at [[kappløpet om Afrika]] begynte. Slik hadde Bismarck igjen fungert som megler. Selve avtalen hadde beskjeden betydning utover at den anerkjente [[Leopold II av Belgia]]s krav på det som ble [[Belgisk Kongo]].<ref name="imperfect" /> Belgisk Kongo hadde startet som et samarbeid mellom den belgiske kongen og [[Henry Stanley]] kalt International Association of the Congo. Stanley fikk en rekke høvdinger til å signere på et ark de forsto lite av mot enkle gaver.<ref>Side 663, Palmer, Colton</ref>

Kappløpet om Afrika sto i hovedsak mellom Storbritannia og Frankrike. Storbritannia tok over kontrollen over Egypt til Frankrikes misnøye. De svarte med å kontrollere Tunisia i tillegg til Algerie, og å bevege seg inn i Marokko, nå til britenes misnøye.<ref>Side 661, Palmer, Colton</ref> Britene forsynte seg av Nigeria, mens Frankrike tok Vest-Afrika. I 1889–1890 ble avtaler mellom Storbritannia og Frankrike signert der grensene ble klart definert. Et klønete forsøk av en tysk eventyrer medførte at Tyskland først fikk kontroll over [[Zanzibar]], men så byttet det til seg mot [[Helgoland]] i Nordsjøen. Et langt mer ambisiøst prosjekt ble startet av diamantmogulen [[Cecil Rhodes]]. Rhodes var sterkt eventyrlysten, rasistisk, og hadde klokkertro på «den angelsaksiske rases overlegenhet». Hans drøm var et britiskkontrollert område «fra [[Kapp det gode håp|Kapp]] til [[Kairo]]». Resultatet av et slags samarbeid mellom Rhodes og den britiske regjeringen ble at en rekke områder i Afrika ble britiske protektorater.<ref>Side 647–48, Evans</ref>

Det ble etter hvert klart at Frankrike ønsket seg et sammenhengende koloniområde fra Atlanterhavet til Rødehavet, mens Storbritannia ville ha et britisk Afrika fra, i Rhodes ord, Kapp til Kairo. Problemet ble dermed skjæringspunktet. Britene var blitt slått tilbake i 1885 av muslimer i Khartoum på vei nedover Nilen. I 1898 lyktes de å beseire muslimene og fortsatte. Kampen sto om Fashoda, nåværende [[Kodok]] i [[Sør-Sudan]]. [[Jean-Baptiste Marchand]] hadde i en ekspedisjon lyktes i å komme dit først, men [[Herbert Kitchener]] og hans briter kom kort tid etter. I det som senere ble kjent som [[Fashoda-konflikten]] truet britene med krig, noe som for fransk side kunne medføre at de ville kunne få Tyskland i ryggen. Etter mye krangel valgte Marchand å trekke seg.<ref name="fashandloose">Side 668, Palmer, Colton</ref>

====Asia: India, Østindia, Persia og Kina (1870–1899)====
[[Fil:China imperialism cartoon.jpg|miniatyr|Fransk karikatur av delingen av Kina. Storbritannia, Tyskland, Russland, Frankrike og Japan krangler om bitene. {{Byline|Henri Meyer (1844–1899)|type = Tegnet av}}]]
Nederland nøt godt av at de ble ansett som en mindre stormakt. Mens Tyskland, Frankrike og Storbritannia fulgte hverandre med argusøyne, kunne Nederland utvide sin kontroll i [[Nederlandsk India]] (dagens [[Indonesia]]) til å gjelde mesteparten av øyene. Etter et hard samfunnstyre med tvangsarbeid frem til 1870, ble et friere system innført, der blant annet kommunikasjonsspråket ble malayiske og javanesiske språk, og ikke nederlandsk. Indonesia viste seg raskt som en økonomisk svært overskuddsbringende koloni for dem.<ref>Side 670, Palmer, Colton</ref>

I 1876 hadde Disraeli utnevnt [[Victoria av Storbritannia|dronning Victoria]] til keiserinne av India.<ref name="disraeli" /> Da hadde Storbritannia kontrollert India i lang tid gjennom [[Det britiske ostindiske kompani]], men [[Det indiske opprøret i 1857|et opprør i 1857]] gjorde at Storbritannia valgte en mer samarbeidsvillig retning, der de eksisterende statene fikk beholde formell uavhengighet som et protektorat. Britene valgte ikke, som nederlenderne, å kommunisere i det lokale språket, men innførte systematisk skolegang for å lære indiere engelsk. I tillegg ble India industrialisert noe, særlig med hensyn på utbygging av jernbane. [[Jernbane i India|Jernbanenettet i India]] var det tetteste utenfor Europa og Nord-Amerika. India tok imidlertid for det meste på seg rollen som produsent av bomull, te, indigo, hvete, plantefrø til [[vegetabilsk olje]] og [[jute]]. Dette medførte at en middelklasse med velutdannede indere, særlig handelsmenn, men også noen byråkrater, vokste frem. I 1885 vokste det hindu-dominerte [[Kongresspartiet]] frem.<ref>Side 670–72, Palmer, Colton</ref>

Russlands imperialisme var forskjellig fra annen imperialisme fordi den i liten grad var drevet av eventyrere som Carl Peters, Cecil Rhodes eller [[Pierre Savorgnan de Brazza]], og den var heller ikke drevet av kommersielle aktører eller for kommersielle hensyn. Russisk imperialisme var statsstyrt fordi ønsket om å spre sivilisasjonen var stort i den sene panslaviske perioden, og fordi Russland var på leting etter en isfri havn. De beveget seg sørover slik at de kolliderte med britiske interesser i India, men inngikk en avtale med britene om grensene. Verre var det litt vestover. Persia hadde mistet byer i nord til Russland, og deres havner sørover ville ha vært av stor betydning for Russland. De var også viktige for Storbritannia, så det endte med en fastlåst situasjon der begge land ga lån til Persia som ble betalt tilbake gjennom tollinntekter. Begge var politisk aktive i området i tiden frem til første verdenskrig.<ref>Side 673, Palmer, Colton</ref>

Kina hadde lenge vært selvstyrt og sterkt sentralisert, men allerede fra tidlig 1800-tallet begynte forskjellige opprør å dukke opp. Siden kineserne ikke var særlig interessert i europeiske varer, hadde Storbritannia tilbudt kinesiske handelsmenn opium som handelsvare. Dette var populært i Kina, men regjeringen ønsket å kontrollere det. Dette medførte at [[Første opiumkrig|første-]] (1839–42) og [[andre opiumskrig]] (1856–60) ble utkjempet, og som resultat av dette fikk Storbritannia, Frankrike, andre vestmakter og Russland tilgang med handel og diplomatiske forbindelser. Hongkong, Shanghai og Canton ble såkalte «avtalehavner», der kinesisk lov ikke gjaldt for europeere. Med fotfeste i Kina og India tok britene Burma i 1886, franskmennene Vietnam, Kambodsja og Laos i 1883 og Japan tok Liaotunghalvøya og Formosa i 1895.<ref>Side 674–678, Palmer, Colton</ref>