Redigerer
Slaget om Frankrike
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
== Tematisk oversikt == === Moral, i Tyskland, Frankrike og Storbritannia === For at en krig skal kunne utkjempes må land som er involvert ha evne, altså våpen og nok trente soldater. Landene må også ha vilje til å ta de prøvelser som krigen gir, særlig viktig er det i en [[total krig]] som andre verdenskrig var. Denne viljen omtales ofte som kampmoral, eller bare moral. En av de vanlige forklaringene som er gitt for Frankrikes nederlag i 1940 er dårlig moral. Påstanden er at både de franske styrkene spesielt, og innbyggerne generelt, hadde dårligere moral enn de tyske angriperne.<ref>Blatt 1998, s. 2–4, 8–11</ref><ref>Nord 2015, s. XII–XIV, 31–33, 46–55, 86–87, 97, 100–101, 151–158</ref> {{sitat|For Tyskland og Frankrike, var krigen som brøt ut 3. september 1939 i enhver målestokk den 'mest upopulære krig' i deres felles historie. Hverken i Paris eller i Berlin var det den fjerneste antydning av sjåvinistisk entusiasme, som hadde fulgt utbruddet av krigene i 1914 og 1870 og som også hadde fremkommet i kjølvannet på [[Napoleonskrigene]].|note=<ref group="note">For Germany and France, the war that broke out on 3 September 1939 at any rate was the 'most unpopular war' in their history. Neither in Paris nor in Berlin was there the remotest indication of any chauvinist enthusiasm, such as had accompanied the outbreak of the wars of 1914 and 1870 and such as had also appeared in the wake of the Napoleonic Wars.</ref><ref>Frieser 2012, s. 328</ref>|[[Otto Abetz]] (1903–1958), tysk diplomat og ekspert på Frankrike}} Under andre verdenskrig hadde Wehrmacht den største stridskraften. Dets samhold og moral var basert på Wehrmachts organisering og flere hundre års erfaring, ikke på nasjonalsosialisme, men Wehrmacht sto til disposisjon for nasjonalsosialistene.<ref>Frieser 2012, s. 328–329</ref> Et spørsmål som var mye diskutert i [[mellomkrigstiden]] var hvordan bombing fra bombefly ville virke, både på sivilbefolkning og soldater. Med utsagn som «bombeflyet vil alltid komme gjennom» så mange for seg omfattende bombing, og at krigen dels ville avgjøres med det. Frykten for bombing av franske og britiske byer, særlig Paris og London, og hva det ville gjøre med sivilbefolkningens moral, var også avgjørende for begrensninger lagt på alliert flyvåpen under [[The Phoney War]].<ref>Overy 1995, s. 105–107</ref> Den britiske generalen Hugh Montague Trenchard (1873–1956) anslo etter første verdenskrig at den moralske og den faktiske effekt av bombing var i forholdet 20:1.<ref name="Frieser2012_345–346"/> === Fransk politikk i mellomkrigstiden === Ved forhandlingene etter første verdenskrig som resulterte i [[Versaillestraktaten]], var et sentralt kompromiss mellom vestmaktene USA, Storbritannia og Frankrike at sistnevnte avsto fra å skille [[Rhinland]] fra Tyskland. Til gjengjeld ble Frankrike lovet en britisk og amerikansk sikkerhetsgaranti mot et nytt angrep fra Tyskland. Da [[USAs senat|det amerikanske senatet]] i 1920 avviste å [[Ratifisering|ratifisere]] avtalen falt sikkerhetsgarantien til Frankrike bort, og det var ikke mulig å endre Rhinlands status.<ref name="Blatt1998_542_7–12"/> Fransk politikk i [[mellomkrigstiden]] var preget av to forhold: de enorme tapene under første verdenskrig (over {{formatnum:1300000}} drept og mange flere skadet) og de interne politiske spenningene i landet. De var mellom radikale og konservative; republikanere og kongetro; med [[den franske revolusjon]], [[Julikongedømmet|revolusjonen i 1830]] og [[Februarrevolusjonen 1848|i 1848]] og [[Pariskommunen]] i 1871. Frankrike gjennomgikk to perioder med intens [[Polarisering (politikk og samfunn)|politisk polarisering]] etter første verdenskrig; i 1924–1926 og 1934–1938. Den siste var knyttet til [[den store depresjonen]], ga en radikal regjering under den såkalte folkefronten (koalisjon av partier på venstresiden), og satte dype spor i årene etter. Ett resultat av polariseringen var fransk avvisning av en militær pakt med Sovjetunionen i 1936, for å demme opp for et aggressivt Tyskland.<ref name="Blatt1998_542_7–12"/><ref>Jackson 2004, s. 106–112</ref> Den såkalte Stavisky-skandalen (Alexandre Stavisky var en svindler, med kontakter i regjeringen, og og russisk-jødisk bakgrunn) utløste en alvorlig krise for det franske demokratiet i 1934. Det var [[Antisemittisme|antisemittiske]] opptøyer, gatekamper og beskyldninger om at høyresiden forsøkte [[statskupp]]. Stavisky-skandalen bidro til etableringen av Folkefronten.<ref>Hobson 2015, s. 427–428</ref> Et annet resultat av de interne politiske spenningene, var at det ved krigsutbruddet i 1939 ikke ble etablert en [[union sacrée]] (på norsk kjent som borgfred) mellom ulike sider i samfunnet, i motsetning til første verdenskrig.<ref name="Blatt1998_542_7–12"/><ref name="Jackson2004_211"/> Statsminister [[Édouard Daladier]] var, tross landets politiske motsetninger, populær ved krigsutbruddet. Han ledet en av landets mest effektive regjeringer siden 1918, økonomien var i bedring, opprustningen av forsvaret skjøt fart, og 1930-årenes ustabilitet syntes et tilbakelagt stadium.<ref>Jackson 2003, s. 119, 197</ref> Ved krigsutbruddet var det også stor enighet blant franske militære og politiske ledere at Frankrike kunne vinne krigen, og for å fortsatt være en stormakt, så måtte landet vinne.<ref>Jackson 2004, s. 10–11, 214</ref> === Logistikk === Under den raske tyske fremrykkingen i 1940 var [[logistikk]] sentralt, stridsvognene var avhengig av drivstoff, ammunisjon og tilgang til verksted for å bli reparert. Oberst [[Kurt Zeitzler]] (1895–1963) var ansvarlig for logistikk for Pansergruppe Kleist. Han baserte det på hva han omtalte som ryggsekkprinsippet - enheten måtte selv ha med de nødvendige forsyninger under fremrykkingen. Operasjonell uavhengighet hang sammen med logistisk uavhengighet. For å oppnå dette fikk Pansergruppe Kleist tre [[Tren|trenbataljoner]] som totalt kunne frakte 4800 tonn forsyninger. I de tyske rapportene etter invasjonen ble logistikkinnsatsen rosende omtalt, det var ingen større logistiske problemer som forplantet seg til selve operasjonen.<ref name="Frieser2012_107–109">Frieser 2012, s. 107–109</ref> {{sitat|Amatører snakker om taktikk, profesjonelle studerer logistikk.|Uttalelse av den amerikanske generalen Robert H. Barrow (1922–2008), kommandant for [[United States Marine Corps]] (1979–1983)<ref>[https://www.nmlf.no/single-post/2020/02/07/amat%C3%B8rer-snakker-om-taktikk «Amatører snakker om taktikk»], fra nmlf.no</ref>}} I motsetning til god tysk logistikk sto den allierte logistikken. Det var en rekke eksempler på at de av tyskerne fryktede franske [[Char B1|Char B1 bis]] stridsvognene ikke kunne kjempe grunnet mangel på drivstoff.<ref name="Frieser2012_107–109"/> === Sivilbefolkningen og flyktninger === Selv før krigshandlingene på fransk jord våren 1940 ble sivile rammet av krigen. Titusener ble beordret vekk fra områder nær fronten, til ofte kummerlige forhold. Det hadde sine konsekvenser, i januar 1940 ble det registrert {{formatnum:103500}} døde, mot {{formatnum:62078}} for januar 1939.<ref>Carswell 2019, s. 51–52</ref> Ved fullført mobilisering ved krigsutbruddet i september 1939 viste det seg at mange fagarbeidere som rustningsindustrien var avhengig av var utkalt som soldater. Etter hvert ble om lag 1,2 millioner soldater frigjort for arbeide i rustningsfabrikker (fransk affectés spéciaux).<ref>Carswell 2019, s. 53</ref> {{sitat|et sted i det nordlige Frankrike hadde en støvel spredt en maurtue og maurene var underveis|note=<ref group="note">somewhere in the north of France a boot had scattered an anthill and the ants were on the march</ref><ref>Jackson 2004, s. 175</ref>|Den franske forfatteren og flygere [[Antoine de Saint-Exupéry]] (1900–1944), etter å ha observert flyktningestrømmene fra luften}} Ved den tyske invasjonen 10. mai 1940 kom en stadig økende strøm med flyktninger, først fra Belgia, som flyktet inn i Frankrike.<ref> Carswell 2019, s. 74</ref> Etter hvert som de tyske styrkene rykket inn i Frankrike flyktet også landets egne innbyggere. Millioner av mennesker forsøkte å komme seg vekk fra områdene med kamper og under tysk kontroll, i hva som for ettertiden på fransk ble kjent som l’exode. Antallet flyktninger i Frankrike i 1940 har blitt anslått til mellom 8 og 10 millioner mennesker.<ref> Carswell 2019, s. 83–84, 245–246</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.museeliberation-leclerc-moulin.paris.fr/en/exhibitions/1940-parisian-exodus|tittel=1940: PARISIAN EXODUS|besøksdato=29. april 2021|forlag=Musée de la Libération de Paris, Musée du Général Leclerc, Musée Jean Moulin|sitat=Two million men, women and children left Paris in just a few days. They joined 6 million others already in turmoil. This mass movement of people going south and west in France became so great that very quickly the Bible was invoked, and it became known as - the Exodus.}}</ref><ref>Jackson 2004, s. 174–178</ref> Typisk flyktet så mange fra byen [[Lille]] at den gikk fra {{formatnum:200000}} til {{formatnum:20000}} innbyggere på få dager.<ref>Evans, 2008, s. 131–132</ref> === Media, propaganda, litteratur og film === I årene før krigsutbruddet arbeidet tysk propaganda systematisk med å fremstille Tyskland som fredselskende, for å dekke over at landet rustet opp sine væpnede styrker og forberedte krig. Ett virkemiddel som ble brukt var kontakt mellom tyske, franske og britiske krigsveteraner på ulike samlinger, gjerne i Tyskland. I et slikt fredsmøte i 1937 deltok Adolf Hitler selv og fortalte med gråtkvalt stemme hvor mye han hadde lidd ved fronten og hvordan han midlertidig mistet synet i et gassangrep. Den tyske historikeren [[Karl-Heinz Frieser]] bemerket at det var påfallende hvordan ledende nazi-propagandister på denne tiden i tekst og tale fremsto som [[pasifisme]]ns ryggrad i Tyskland. Før og under angrepet i 1940 bidro også tysk propaganda til å bygge opp under myten om [[femtekolonnist]]er i Frankrike (franskmenn som sympatiserte med Tyskland og undergravde innenfra).<ref>Frieser 2012, s. 16–17, 320–321</ref> Da det tyske angrepet begynte 10. mai 1940 rapporterte tysk radio bredt om fremgangen under invasjonen av Nederland og Belgia, som armégruppe B utførte. Armegruppe A, som angrep med hovedstyrken gjennom Ardennene, ble ikke nevnt. Hensikten var å underbygge de alliertes tro på at hovedstøtet kom fra armégruppe B.<ref>Frieser 2012, s. 87–88</ref> Mens tysk propaganda overfor franske soldater ved frontlinjen fokuserte på at de ble ofret for britiske interesser, sviktet både fransk og britisk innenriks propaganda under The Phoney War (norsk: «den falske krigen») når det skulle forklares hvorfor krigen ble utkjempet.<ref>Carswell 2019, s. 55–56</ref><ref>Jackson 2004, s. 200–201</ref> I den korte perioden etter det tyske angrepet 10. mai var pressen sent ute med meldinger om krigens gang, sensuren var streng og selv etter nederlaget ble det kun beskrevet i helt generelle og svevende formuleringer.<ref>Carswell 2019, s. 113</ref> === Krigsforbrytelser === {{Tekstboks |overskrift=Angreps- og rasekrig |Selv om Tysklands [[forbrytelse mot freden]], ved å angripe de nøytrale landene Luxembourg, Nederland og Belgia, både var den groveste og mest vidt virkende av tyske krigsforbrytelser under krigen i Vest-Europa, så var den [[rasisme|rasistiske]] nedskyting av fargede krigsfanger kanskje det som i ettertid synes mest frastøtende. Den 9. juni ved elven [[Aisne (elv)|Aisne]] ble mange fargede fanger drept av tyske soldater. Ved Erquillers ble fargede soldater skilt fra sine hvite offiserer, og skutt. En tysk offiser forklarte en opprørt fransk offiser at «en mindreverdig rase fortjener ikke å få kjempe mot en så sivilisert rase som den tyske»<ref name="Forczyk2017_340">Forczyk 2017, s. 340</ref><ref group="note">«an inferior race does not deserve to do battle with such a civilized race as the Germans»</ref> Ved Bois d'Eriaine, øst for [[Beauvais]], ble en fransk avdeling fanget, og 64 fargede soldater ble drept av soldater fra regimentet Großdeutschland. Da kommandant Henry Bouqet forsøkte å gripe inn, ble han og syv andre franske offiserer drept.<ref name="Forczyk2017_340"/>|align=right}} Tyske styrker begikk en rekke krigsforbrytelser under invasjonen av Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike. Fremst av de var [[forbrytelse mot freden]]. Ved det tyske angrepet 10. mai 1940 var Luxembourg, Nederland og Belgia nøytrale, og i henhold til [[Briand-Kellogg-pakten]] som Tyskland hadde undertegnet, var angrepskrig forbudt. Brudd på forbudet mot angrepskrig (engelsk: Crimes against peace) var én av tre punkter mot de tiltalte tyske lederne under [[Nürnbergprosessen]] i 1945.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/war-crimes-trials|tittel=POSTWAR TRIALS|besøksdato=5. juli 2021|forlag=United States Holocaust Memorial Museum|sitat=In August 1945, Britain, France, the Soviet Union and the United States signed the London Agreement and Charter (also called the Nuremberg Charter). The Charter established an International Military Tribunal (IMT) in Nuremberg, Germany, to try major German war criminals. It assigned the IMT jurisdiction over crimes against peace, war crimes, and crimes against humanity, which include such crimes as "murder, extermination, enslavement, deportation...or persecutions on political, racial, or religious grounds."}}</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/how-were-the-crimes-defined|tittel=HOW WERE THE CRIMES DEFINED?|besøksdato=5. juli 2021|forlag=United States Holocaust Memorial Museum|sitat=Defining the Crimes. The Nuremberg Charter (London Agreement and Charter) gave the IMT authority “to try and punish persons who, acting in the interest of the European Axis countries, whether as individuals or as members of organizations, committed any of the following crimes: Crimes against peace—which included planning, preparing, initiating and waging a war of aggression, as well as conspiring to commit any of those acts; War crimes—"violations of the laws or customs of war," including murder, ill-treatment, and deportation to slave labor of civilians, murder and ill-treatment of prisoners of war, and killing of hostages, as well as plunder and wanton destruction; Crimes against humanity—defined as murder, extermination, enslavement, deportation, or inhumane treatment of civilians, and persecution on political, racial or religious grounds.}}</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://avalon.law.yale.edu/imt/count1.asp|tittel=Nuremberg Trial Proceedings Vol. 1 Indictment : Count One|besøksdato=5. juli 2021|forlag=The International Military Tribunal for Germany|sitat=5. Expansion of the war into a general war of aggression: planning and execution of attacks on Denmark, Norway, Belgium, the Netherlands, Luxembourg, Yugoslavia, and Greece: 1939 to April 1941. Thus the aggressive war prepared for by the Nazi conspirators through their attacks on Austria and Czechoslovakia was actively launched by their attack on Poland. After the total defeat of Poland, in order to facilitate the carrying out of their military operations against France and the United Kingdom, the Nazi conspirators made active preparations for an extension of the war in Europe. In accordance with those plans, they caused the German armed forces to invade Denmark and Norway on 9 April 1940; Belgium, the Netherlands, and Luxembourg on 10 May 1940; Yugoslavia and Greece on 6 April 1941. All these invasions had been specifically planned in advance, in violation of the terms of the Kellogg-Briand Pact of 1928.}}</ref> Blant andre tyske krigsforbrytelser var skyting av britiske fanger ved Le Paradis og Wormhoudt 27. og 28. mai av enheter tilknyttet [[Waffen SS]]. De ordinære tyske styrkene i Wehrmacht utførte også drap av franske krigsfanger.<ref>Forczyk 2017, s. 7, 223</ref><ref>Clark 2016, s. 300–302</ref> Tusenvis av franske soldater fra koloniene ble drept av tyske styrker, etter de hadde overgitt seg og var krigsfanger.<ref>Forczyk 2017, s. 223, 226, 286, 301, 340, 400</ref><ref>Neitzel 2012, s. 287</ref> Tyske offiserer, som general [[Erich von Manstein]], kom under felttoget med svært [[rasisme|rasistiske]] uttalelser om soldater fra koloniene, «fienden kjempet tappert - negrene {[[sic]]} med sin karakteristiske blodtørst og forakt for menneskeliv...».<ref>«the enemy fought bravely - the negroes with their characteristic bloodthirstiness and contempt for human life...», Forczyk 2017, s. 287</ref> Det var også en rekke tilfeller hvor Luftwaffe beskjøt grupper med sivile på flukt.<ref name="Clark2016_273–274">Clark 2016, s. 273–274</ref><ref>Clark 2016, s. 354–355</ref> Den franske regjeringen mente det var bevisst tysk taktikk for å hindre allierte troppeforflytninger og for å skape kaos, noe den britiske historikeren Lloyd Clark hevder var nær den faktiske situasjonen.<ref name="Clark2016_273–274"/> Luftwaffes beskytning av sivile og bombing av befolkningssentra fortsatte etter statsminister Philippe Pétains radiotale den 17. juni, hvor han erklærte at Frankrike ville søke våpenhvile.<ref name="Clark2016_369"/> Det var først i april 1942 at Luftwaffe opphevet forbudet mot målrettede «terrorangrep» mot sivile mål, men før dette var alt blitt mål, selv om det ikke var i samsvar med regelverket.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=Soldater: beretninger om krig, drap og død|etternavn=Neitzel|fornavn=Sönke|etternavn2=Welzer|fornavn2=Harald|utgiver=Press|år=2012|isbn=978-82-7547-497-9|utgivelsessted=Oslo|sider=93-94|sitat=I luftkrigen var det fra tysk side frem til april 1942 forbudt med målrettede "terrorangrep" mot desidert sivile mål. Men allerede før dette var skillet mellom militære og sivile mål for lengst opphevet hos besetningen på bombefly, som vi allerede har sett. Alt var blitt mål, selv om dette ennå ikke var i samsvar med de offisielle handlingsinstruksene fra flyvåpenets ledelse. Her ser man hvordan bruken av vold selv modifiserer reglene, og suksessivt utvider grensene for hva som er tillatt.}}</ref> {{sitat|En desillusjonert Johnny sa nesten motvillig, 'De ''er'' tross alt drittsekker.' Fra dette øyeblikket av var forestillingen vår om en chevaleresk motstander død.|Britiske flygere, sjokkert etter å ha sett tyske jagerflygere skyte mot flyktninger i Frankrike.<ref>Hastings 2012, s. 85</ref>}} Ved våpenhvilen i juni 1940 var {{formatnum:24270}} afrikanske soldater i fransk tjeneste savnet (hovedsakelig ''[[Tirailleurs Sénégalais]]''). Av disse var omtrent {{formatnum:15000}} krigsfanger hos motparten og omkring {{formatnum:10000}} falt på slagmarken.<ref name="Echenberg" /> Tyske styrker respekterte i mindre grad [[Genève-konvensjonen]] for afrikanske soldater. Et vesentlig antall krigsfanger ble henrettet eller så dårlig behandlet at de ikke overlevde fangenskap. For eksempel ble 150 til 600 henrettet og dumpet i massegrav i [[Oise]]-distriktet. Massakrene ble i liten grad forfulgt rettslig under og etter krigen. De mer lyshudete soldatene fra Nord-Afrika fikk bedre behandling.<ref>Scheck, R. (2006). ''Hitler's African victims: the German army massacres of Black French soldiers in 1940''. Cambridge University Press.</ref> Den britiske forfatteren [[Antony Beevor]] oppga at anslagsvis 3000 soldater fra koloniene ble skutt av enhetene [[3. SS-Panzergrenadier-Division «Totenkopf»|SS Totenkopf]], 10. panserdivisjon og regimentet Grossdeutschland, etter overgivelse.<ref>Beevor 2012, s. 123</ref> Historikeren Raffael Scheck har dokumentert at mellom 1000 og 1500 afrikanske soldater ble massakrert, og hevder antallet drept etter de overga seg var i størrelsesorden det dobbelte, altså rundt 3000 afrikanske soldater.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://muse.jhu.edu/article/213506|tittel=Hitler's African Victims: The German Army Massacres of Black French Soldiers in 1940 (review)|besøksdato=2. august 2021|forfattere=Joe Lunn|dato=18. april 2007|forlag=The Journal of Military History Society for Military History|sitat=Scheck's book is organized into three major sections. In the first, he painstakingly reconstructs the role of African units in the Battle of France. Drawing on operational reports from French and German military archives, he chronicles the character of the fighting, which resulted in unusually high African casualties. Furthermore, among the nearly 17,000 Africans who lost their lives as a result of this campaign, the author documents the massacre of between 1,000 and 1,500 soldiers and argues that the actual number of post-surrender murders committed by German troops was more likely on the order of 3,000 men.}}</ref> === Historiografi === Stort sett har det vært lite interesse i Frankrike for invasjonen i 1940. Hva som har opptatt franske historikere og fransk opinion har vært resultatet. Den tyske okkupasjonen, [[Vichy-regimet]], samarbeidet med tyskerne, og [[den franske motstandsbevegelsen]] mot okkupasjonen, splittet i en borgerlig og en kommunistisk del.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 181, 185, 191, 197, 199–200</ref><ref>Stanley Hoffmann, «The Trauma of 1940», i Blatt 1998, s. 356–357, 363</ref><ref>Jackson 2004, s. 190–194</ref> Tilsvarende er det franske synet på BEFs evakuering fra Dunkerque at britene ikke hadde prioritert å kjempe i Frankrike, og flyktet når de fikk anledning. Royal Navys [[Angrepet på Mers-el-Kébir|angrep på Mers-el-Kébir]] er nok et symbol på fransk/britisk uenighet om synet på hendelser under krigen.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 184–186</ref><ref>Stanley Hoffmann, «The Trauma of 1940», i Blatt 1998, s. 366</ref> Etter andre verdenskrig satte det franske parlamentet ned en komité for å undersøke årsaken til nederlaget, to bind ble utgitt i årene 1951–1952.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 189</ref> Etter det var det begrenset interesse for felttoget fra fransk side, noe som overlot emnet til britiske og amerikanske historikere. Tre viktige verk ble publisert i 1960-årene; Guy Chapmans ''Why France Collapsed'' (1968), [[Alistair Horne]]s ''To Lose a Battle: France 1940'' (1969) og [[William Shirer]]s ''The Collapse of the Third Republic: An Inquiry into the Fall of France in 1940'' (1969).<ref>Carswell 2019, s. 216–217</ref> De to siste bøkene ble også oversatt til fransk og hadde en avgjørende påvirkning på hvordan felttoget ble oppfattet i opinionen. De stemte overens med tidligere franske bøker som [[Marc Bloch]]s ''Merkelig nederlag'' (fransk, ''Étrange Défaite''), utgitt [[posthumt]] i 1946,<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 188, 199</ref> og Jacques Benoist-Méchins ''Seksti dager som sjokkerte vestmaktene'' (fransk, ''Soixante jours qui ébranlèrent l'occident'') utgitt i 1956, i beskrivelsen av Frankrike som et land i moralsk krise, med en svak ledelse og folket delt politisk. Streiker og budsjettbegrensninger hadde hindret de nødvendige forberedelser for krigen. Frankrike hadde vært i stadig tilbakegang, noe som medførte en [[defaitisme|defaitistisk]] og defensiv holdning i befolkningen, som igjen ble reflektert av en konservativ generalstab, ute av stand til å tilpasse seg til moderne taktikk. Denne situasjonen ble så satt opp mot den i Tyskland, hvor en antatt enighet om Blitzkrieg taktikk gjorde en tysk seier tilnærmet uunngåelig.<ref>Carswell 2019, s. 51, 91, 99, 114, 130–131, 164–165, 215–216</ref> {{sitat|Frankrikes nederlag var resultatet av en gigantisk falsk sanseopplevelse: feilvurderingen av befolkningen, fienden, og selve historien.|note=<ref group="note">France's defeat was the result of a gigantic false perception: the misreading of its people, the enemy, and history itself.</ref><ref>Carswell 2019, s. 203</ref>|Professor Carole Fink, oppsummerer [[Marc Bloch]]s diagnose fra hans bok ''Merkelig nederlag''}} I Frankrike har denne tilnærmingen til emnet alltid vært populær, som vist ved [[Jean-Baptiste Duroselle|Jean Baptiste Duroselles]] ''La Décadence'' (1979).<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 185</ref> Utenfor Frankrike har det imidlertid vokst frem en reaksjon til de franske bøkene som fokuserte på [[dekadanse]].<ref>Peter Jackson, ''Post-War Politics and the Historiography of French Strategy and Diplomacy Before the Second World War'', History Compass 4 (5), 870–905</ref> De [[Historisk revisjonisme|revisjonistiske historikerne]] vektla på den ene siden de dype demografiske og økonomiske problemene Frankrike hadde, som uansett ville gjøre det vanskelig for landet å måle seg med Tyskland. Revisjonistene har òg sett på de usikkerhetsfaktorer som har gjort valget av én strategi, fremfor en annen, en suksessfaktor. Der den strukturelle tilnærmingen til emnet har dominert har det ofte blitt fremstilt som at Frankrikes nederlag var gitt, premissene tatt i betraktning. Revisjonistene har derimot ansett en fransk defensiv suksess som fullt mulig. Historie om franske militære styrker er ellers preget av at det stort sett skrives av forsvarsgrenenes egne historiske avdelinger, og Frankrike har heller ikke offisielle krigshistorier, som Tyskland, Storbritannia og en rekke andre land har.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 199</ref> Et tidlig revisjonistisk verk var Adolphe Goutards ''La Guerre des occasions perdues'' (1956) (''De tapte muligheters krig''), som hevdet at krigen kunne vært vunnet med en annen strategi og taktikk.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 192</ref><ref>Carswell 2019, s. 215</ref> I 1960-årene så den «internasjonale skolen» av historikere rundt [[Pierre Renouvin]] lave fødselstall, tapene i første verdenskrig og lav industriell innovasjonstakt som de viktigste faktorene bak nederlaget. Samtidig advarte den kanadiske historikeren John Cairns i flere artikler mot tendensen til å lese nederlaget ut av foregående begivenheter. I 1970-årene argumenterte Robert J. Young i sin ''In Command of France: French Foreign Policy and Military Planning, 1933-1940'' (1978) for at det franske lederskapet rasjonelt tilpasset seg en lang utmattelseskrig mot Tyskland.<ref>Carswell 2019, s. 33, 185, 202, 218</ref> Den israelsk-amerikanske historikeren Jeffrey Gunsburg så i ''Divided and Conquered: The French High Command and the Defeat of the West, 1940'' (1979) på manglende alliert samvirke, både før og under krigen, som det viktigste grunnlag for nederlaget.<ref>Carswell 2019, s. 200, 218</ref> Den franske historikeren Robert Frankenstein viste i sin bok ''Le prix du réarmement français, 1935–1939'' (1982) at Frankrike gjorde en enorm innsats med gjenopprustning og passerte Tyskland både med hensyn til produksjon av fly og stridsvogner. I 1985 kom Robert Doughty med ''The Seeds of Disaster: The Development of French Army Doctrine, 1919–1939'', hvor han forsøker å erstatte bildet av en stagnert fransk militær doktrine med en vurdering hvor han ser rasjonell tilpasning til mannskapsmangel i form av svært metodisk taktikk, dette i motsetning til tysk [[oppdragstaktikk]] (tysk: auftragstaktik). {{sitat|Dette er naboer med to parallelle nasjonale myter om 1940 som et resultat, og to litterære beskrivelser som fortsetter hver for seg, i stedet for å forenes.|note=<ref group="note">These are neighbors with two parallel national myths about 1940 as a result, and two literature's set to continue to run alongside one another rather than converge.</ref><ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 201</ref>|Professor Martin S. Alexander om kløften mellom fransk og britisk syn på, og interesse for, krigshandlingene i 1940}} Nyere revisjonistisk historieskriving representeres særlig ved professor [[Julian T. Jackson]]. Hans bok ''The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940'' fra 2003, vektlegger militære grunner til nederlaget. Jackson avviser dekadanse som årsak til tapet mot Tyskland, og anser det kan forklare noen av konsekvensene av nederlaget, men ikke årsakene. Ifølge Richard Carswell er Jacksons analyse representativt for profesjonelle historikere i nåtiden (2019).<ref>Carswell 2019, s. 8, 209–210, 218–225</ref> Den tradisjonelt ansette motsetningen mellom fransk metodisk taktikk overfor tysk Blitzkriegstaktikk ble det stilt spørsmål ved med [[Karl-Heinz Frieser]]s ''Blitzkrieg-Legende'' (1995). I boken ble det hevdet at Blitzkrieg hverken var basis for tysk geostrategi eller den taktiske basis for den tyske angrepsplanen i mai 1940.<ref>Frieser 2012, s. 6–10</ref> Richard Carswell mener Friesers studie av slaget om Frankrike må sees som sentralt i etablering av konsensus. Blant de som aksepterte Friesers teser var de anerkjente historikerne Philippe Burrin, Jean-Pierre Azéma og Nicolas Beaupré.<ref>Carswell 2019, s. 220–224, 226</ref> Nevnes bør også den amerikanske historikeren Ernest May, som i sin ''Strange Victory: Hitler’s Conquest of France'' (2000) viser at ved strategispill er det vanskelig å få den allierte siden til å tape felttoget. May mener derfor at mye av årsaken til nederlaget lå i de allierte etterretningstjenesters manglende evne til å avdekke den tyske strategien. Tysk etterretning utledet derimot korrekt at allierte styrker ville reagere sent på endrede forhold (som at den tyske hovedstyrken angrep gjennom Ardennene, og ikke Nederland og nord i Belgia).<ref>May, 2000, s. 8, 457–458, 460</ref>
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 3 skjulte kategorier:
Kategori:Anbefalte artikler
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon