Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Dynastiovergripende ekskurs 1: Katolske kvinner og kinesisk kultur i det sene Ming- og tidlige Qing-dynasti===
[[Fil:Wife of Xu Guangqi.jpg|thumb|Xu Guangqis hustru]]
Før 1800 var det ingen kvinnelige misjonærer i Kina. [[Konsilet i Trient]] hadde fastholdt og foreskrevet at medlemmer av kvinnelige ordenssamfunn, det vil si for det meste [[nonne]]r, skulle leve strikt klaustrert. Dette, sammen med de særegne kinesiske kjønnsroller, betød at det katolske arbeid blant kvinner i Kina stod overfor utfordringer som krevde stor kreativitet.

Det er et faktum at kvinner spilte en essensiell rolle for spredningen av kristendommen i Kina. Men lite forskning er foretatt på dette området, og selv om interessen for emnet er blitt påtakelig siden slutten av 1900-tallet, tilsier den beskjedne kildesituasjonen at dette trass i tiltakende forskning vil forbli utilfredsstillende utforsket. Dette gjelder særlig for tiden før år 1800. Misjonærenes brev beskriver riktignok i en del detalj kvinners rolle i det kinesiske samfunn (aspekter som [[fotbinding]], [[konkubinat]] og [[prostitusjon]]), og det gjenstår her fremdeles ugjort forskning (2007).<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 393</ref> Men det er relativt få biografier om kvinner, og intet som kan sammenlignes med det man finner om ledende kristne kinesiske menn. Et bemerkelsesverdig unntak er Candida Xu, hvis innsats og levnet ble beskrevet i en bredt publisert biografi av jesuitten [[Philippe Couplet]] (''Historia nobilis feminæ Candidæ Hiu christianæ Sinensis'', 1688, oversatt til en rekke språk).

====Candida Xu====
[[Candida Xu]] ([[1607]] - [[1680]]) var barnebarn av stormandarinen [[Xu Guangqi]], og særlig etter hun ble enke gav hun betydelig åndelig og materiell støtte til misjonen. Han var kateket for sin slekt og deres hushold, og hun støttet sterkt opp om katolske [[sodaliteter]]s virke. De kulturelle barrierer i Kina som gjorde det vanskelig for prestene å utøve nær pastoral rådgivning av kvinner var hun med på å finne løsninger på. Hun var den drivende kraft bak det meste av det den formelt ansvarshavende misjonæren i Shanghaiområdet, pater [[Francesco Brancati]], fikk utført.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 308.</ref> Hun fikk jesuittene til å spre passende religiøs litteratur blant kvinnene, og underviste selv tenåringsjenter om hvordan de, i strid med sosiale konvensjoner, skulle [[skriftemål|skrifte]] for prestene. Hennes finansielle bistand var også svært betydningsfull, både ved å muliggjøre bygging av kapeller og å utsmykke dem. Det er beregnet at hun virkeliggjorde byggingen av over hundre kapeller i Shanghai-området og annetsteds. Hun var blitt enke i ung alder, og ble så raskt den ledende kinesiske katolske kvinne på sin tid. Hun donerte midler som anskaffelsen av den boksamling som pater Philippe Couplet presenterte for pave [[Innocent XI]] i [[1685]] og om nå oppbevarers i [[Vatikanbiblioteket]]. Da hun døde forordnet jesuittenes generalsuperior i [[Roma]] at alle jesuitter skulle frembære tre messer for hennes sjel ettersom hun var en slik støtte for Kinamisjonen.<ref>Noël Golvers: ''«Le rôle de la femme dans la mission catholique au dix-septième siècle au Jiangnan: Philippe Couplet et sa biographie de Candida Xu (1607-1680)»'' i ''Verbiest Courrier'' 10, (June 1998), s. 5-7</ref>

Candida Xu var ikke det eneste forbilde for katolske kvinner den gang. Kildene nevner og priser også kvinner som ''Agnes Yang'' i [[Hangzhou]] (datter av [[Yang Tingyun]]) som ledet en gruppe [[konsekrert jomfru|konsekrerte jomfruer]] som utførte karitativt arbeid, ''Agata Tong'' (hustruen til mandarinen Tong Guoqi) som samarbeidet med Candida Xu og fikk sin mann til å gjenoppbygge kirker i [[Fuzhou]] og [[Ganzhou]] etter en forfølgelsesperiode og bistå med å bygge kirken i Hangzhou (1659). ''Justa Zhao'' og ''Monique Min'' hjalp pater [[Giandomenico Gabiani]] med å opprette menigheter i [[Yangzhou]] og [[Zhenyang]] i provinsen [[Jiangnan]]. Noen kilder gir grunn til å anta at de viktigste av misjonens kinesiske støttespillere på det praktiske plan var kvinner, som vel også var klare over at kristendommen hadde et frigjørende potensial i forhold til de kinesiske kjønnsroller.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 393-395</ref> Ikke bsare jesuittenes misjon fikk uvurderlig hjelp av slike kvinner; dominikanerne hadde for eksempel den viktige ''tertiar'' ''Petronilla Teing'' i [[Xiapu]] i Fujian.<ref>Raffaela Mantovanelli: ''Women: Half of Heaven also in the Church'', i ''European Ecumenical China Communication'', no. 5, s. 72</ref>

====''nei'' 内 og ''wai'' 外====
Det kinesiske kjønnsrollemønster var et stort hinder for presters kontakt med kvinner. De var henvist til hjemmet, og de atskilte kvinne- og mannssfærer (henholdsvis ''nei'' 内 og ''wai'' 外) forbød fysisk kontakt mellom kvinner og menn.

Kjønnsrollene var sterkt diskriminerende, og bak den lå det en systemimmanent logikk. I grunnlaget for det konfucianske relasjonssystem var forståelsen om en naturgitt orden og harmoni, en lov som overordner og understiller, og en kvinne er underlagt sin far/mann/eldre bror. I tillegg kommer yin/yang. ''Tang'' er en positiv kraft, synonymt med maskulin kraft, den opplyste dag, åpenheten utad, innrettet mot det sosiale liv. ''Yin'' er en negativ kraft, synonymt med feminin svakhet, mørke, åpenhet mot det indre, mot hus og hjem og familie.<ref>Raffaela Mantovanelli: ''Women: Half of Heaven also in the Church'', i ''European Ecumenical China Communication'', no. 5, s. 68-69</ref> 
 
Dermed var prestene oftest henvist til indirekte adgang til kvinner, som derfor måtte formidles trosundervisningen fra sine ektemenn. Man ska ikke tro at hustruene fulgte sine menn nærmest som vedheng; i hvert fall i de høyere samfunnslag hadde de en status som tilsa at de tillot seg å fatte egne beslutninger om slikt. Da stormandarinen [[Yang Tingyun]] først sendte bort sine sekundære hustruer og lot seg døpe i [[1613]], måtte det grundige undervisningsrunder til for resten av husholdet, og hans hustru lot seg ikke overbevise før to år etter. Det var ikke noe snakk om å følge med på lasset, eller bli kristen utelukkende i takknemlighet for at misjonærene hadde ryddet opp i det polygamiet som de fleste kinesiske kvinner i virkeligheten var lite tilfreds med. Men straks de konverterte, ble de ofte svært aktive i spredningen av tro og andakter i ''nei''-sfæren av familien. Dermed ble de i virkeligheten misjonærer av stor betydning.

====Katolske kvinner ved Ming-hoffet==== 
[[Fil:Ming-Imperial-Court.jpg|thumb|right|Kvinner ved keiserhoffet]]
De kvinnelige konvertitter ved det keiserlige hoff mot slutten av Ming-tiden er særlig interessante. Det begynte med at noen [[evnukk]]er konverterte i [[1632]], og dette var «menn» som hadde en mulighet til vanlige samtaler med palassets kvinner, noe som var umulig for andre. Snart fulgte en bølge konversjoner blant dem.

Man skal ikke tro at det her dreide seg om konkubiner. Mange var tjenestekvinner for keiserens hustruer og konkubiner, men mange var meget mer enn det. Ettersom palasset ikke kunne ha «vanlige» menn i staben var det velutdannede kvinner og evnukker som innehadde en rekke nøkkelposisjoner. Noen av de katolske kvinnene var sekretærer, andre var ''«ghostwriters»'' for keiseren som utformet keiserlige reskripter, edikter og andre dokumenter. I [[1637]] hadde 18 slike kvinner konvertert. Likesom i mandarinsystemet var det også et hierarki blant palasskvinnene med et begrenset antall på hvert trinn: Tre av de konverterte var blant de 12 av høyeste eller første klasse, én av 2. klasse, fire av 3. klasse, åtte av fjerde klasse, de to siste var emeriterte fra 1. klasse. I [[1638]] steg antallet katolske kvinner i [[Den forbudte by]] til 23, i [[1639]] til førti og i [[1642]] til femti. De dannet et særegent fellesskap. Den eneste kontakt med misjonærene de hadde, var pr brev. Pater Schall skrev utlegninger om kristen lære som evnukken Wang bragte videre; de bad i svarbrev om åndelig rådgivning, listet opp sine feil og bad om tilgivelse. Noe sakramentalt skriftemål kunne ikke dette bli, brevene ble det nærmeste man kom. Et kapell ble innredet for dem der de samlet seg til bønn og instruksjon formidlet ved Wang, og her døpte Wang nyomvendte.

I [[1640]] utnevnte pater [[Francisco Furtado]] (jesuittenes superior i Nord-Kina) én av damene til direktør for gruppen. Det er høyt usannsynlig at pater Schall noensinne kunne feire noen messe for dem. Han gjorde det leilighetsvis for evnukkene, men skriver at misjonærene var ute av stand til ha noen gudstjeneste for kvinnene i palasset. Keiseren og keiserinnen var godt oppmerksom på hva som gikk for seg, og de katolske kvinnenes fromhet og iver gjorde inntrykk på dem. Noen av konvertittene foreslo frimodig at de også burde la seg døpe. Bare én av keiserens hustruer, en from buddhist, bar negativt innstilt til katolikkene. Det ble også sagt at keiseren foreslo for noen av sine hustruer at de skulle konvertere. Ming-dynastiets fall gjør at man ikke kan vite om disse misjonerende katolske hoffkvinner ville ha lykkes i å vinne keiseren for kristendommen.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 311-313.</ref>    Jesuittene var meget klar over at den kristne monogame ekteskapslære ville være en stor utfordring, men de ville helt sikkert ikke vært med på å gi noen «særordning» for keiseren.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 274-275.</ref> De hadde heller ikke unnlatt å [[ekskommunikasjon|ekskommunisere]] en av sine viktigste konvetitter og støttespillere, stormandarinen [[Wang Zheng (mandarin)|Wang Zheng]], da han tok seg en konkubine.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 661</ref>

====Gudstjeneste og sakramenter====
=====Kvinnegudstjenester og kvinnekapeller===== 
Forholdene i palasset var ekstra rigide, men også generelt i Kina måtte det regel være et heller fjernt forhold mellom prester og døpte kvinner; det var også nødvendig for at misjonærene ikke skulle bli utsatt for mistanke om seksuelle forhold med gifte kvinner. Ett resultat var at kvinner organiserte egne liturgier med synging av bønner, slik som var vanlig også blant buddhistene.<ref>Paul Bornet: ''«L'apostolat laïque an Chine aux XVIIe et XVIIIe siècles»'', i ''Bulletin Catholique de Pékin'' (janvier-mars 1948), s. 41-67</ref>  Noen kilder indikerer at det under [[Qing-dynastiet|mandsju-styret]] raskt ble noe lettere, slik at kvinner kunne komme til presteledede gudstjenester, men da til andre tider enn mennene. De rikere katolske kvinner i Beijing kunne møtes slik flere ganger om året, men på landsbygda var det mer sjeldent.<ref>John W. Witek S.J.: ''«Reporting to Rome: Some Mayor Events in the Christian Community in Beijing, 1686-1687»'', i ''Actes du VIIe colloque international de sinologie, Chantilly 1992: Échanges culturels et religieux entre la Chine el l'Occident'' (Var.Sin., 83), Taibei: Ricci Institute, 1995, 312-313</ref><ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 395</ref>

Det ble tidlig klart at den kristne blanding av kjønnene under messene utløste en masse mistanker; å operere med manns- og kvinneside var slett ikke tilstrekkelig. Det ble nødvendig med atskilte gudstjenester. Det var ikke bare mistanker (og i forlengelsen av det: antikristen propaganda) og seksuelle orgier og presters omgang med kvinner, men det ble også assosiert til [[Den hvite lotus]]. Dette buddhistisk-inspirerte hemmelige selskap som ofte var arnested for samfunnsomveldende konspirasjoner hadde også møter der kjønnene ble blandet. Det bestod en reell forvekslingsfare flere steder: Var kanskje kristendommen en variant av dette undergravende hemmelige selskap?<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 395-396</ref>

Som misjonen utviklet seg arrangerte kirken ikke bare forskjellige møtetidspunkter, men også atskilte møtesteder, for kvinnene. For eksempel nevner en kilde fra 1732 at av de 15 kirker som fantes i [[Guangzhou]] var det åtte for menn og syv for kvinner - med sine egne kvinnelige ledere. Det var likeså separate foreninger for kvinner og menn. Selv om disse ordningene samsvarte til den kinesiske samfunnsorden, innebar de at kvinner gjennom sine nettverksoppbygninger fikk større innvirkning samfunnsmessig enn de ellers ville ha hatt - fordi kristendommen betrodde oppgaver mer likeverdig mellom kjønnene. Noen kvinner ble opplært til å døpe syke barn eller til å gi dåpsforberedelse til voksne kvinner.

=====Berøringsproblemet=====
Misjonærene måtte tilpasse liturgiene til det strikte ''nei/wai''-skillet. I liturgien krevde både [[dåp]]en og særlig [[sykesalving|den siste olje]] at presten berørte den troende. Misjonærene innhentet tillatelser som reduserte berøringene til et minimum, og fikk også fritak fra en rekke av dem.  Datidens ritualer foreskrev egentlig en rekke berøringer: Ved dåp var det i tillegg til overøsning av vann også plassering av salt på dåpskandidatens lepper, berøring med finger vætet med spytt på hans/hennes ører, og salving med olje på panne og bryst; for den siste olje ble det lett oljing av panne, ører, øyelokk, munn, håndflate, osv.<ref>Problematikken om kvinners dåp er mer detaljert behandlet hos Johannes Bettray: ''Die Akkomodationsmethode des P. Matteo Riccis S.J. in China'', Roma: Gregoriana 1955, s. 335-340.</ref>  Et annet aspekt var segregeringen av kjønnene i det vanlige gudstjenestelige liv.

Ikke alltid fungerte tillempningene etter intensjonen. Ettersom kroppssalvingene ved dåp ble redusert eller bortfalt ble det åpenbart fra enkelte presters side «kompensert» med desto grundigere salving på hodet. Dominikanerpater [[Domingo Fernandez Navarrete]] anklaget noen jesuitter for «å gni og frottere kvinnenes ansikter med sine hender», og det var ikke det minste overraskende at vakte mistanker hos deres kinesiske ektemenn, mente han.<ref>James Sylvester Cummins: A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Scolar Press, 1993, s. 149</ref> Det kan dog se ut til at dette problemet ikke kan ha vært så stort; det kan rett og slett ha dreid seg om skruppuløsitet hos helt nyordinerte prester som aldri hadde foretatt noen dåp før de var i Kina. Med veiledning rettet den slags seg.

=====Kritikk av jesuittenes tillempninger=====
De kulturelle justeringer som jesuittene her foretok som del av sin akkomodasjonsmetode, falt ikke i god jord hos mer europeistisk orienterte misjonærer. I [[dominikanerordenen|dominikanerpateren]] [[Juan Bautista de Morales|de Morales]]' klageskriv til Roma mot jesuittene i [[1645]] inneholdt som en av sine anklagende «avsløringer»: ''«Når [jesuitt]fedrene døper kvinner, unnlater de å applisere spytt på deres ører, og forsømmer å olje deres bryst og hode»''.  Jesuittene anså det som en selvfølgelig kulturell tilpasning at disse ikke-essensielle deler av datidens dåpsrite ble utelatt. Jesuitten Furtado skrev også dette i sitt forsvarsskrift som tilslutt havnet på pave [[Urban VIII]]s bord:

:''«Blant kineserne er det høyst irregulært og uanstendig å blottlegge en kvinnes bryst og å berøre hennes hender eller munn. Hvis det overalt er nødvendig for Evangeliets tjenere å utvise omhu i deres omgang med kvinner, så er dette enda mer nødvendig i Kina».''<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 272-273.</ref>

=====Skriftemålet=====
Et særlig problem var [[skriftemål]]et, som foregår ved en privat samtale mellom (den mannlige) presten og den kinesiske kvinne. I forhold til især hennes ektemann var dette noe meget kulturfremmed: En religion som foreskriver at kvinnen til gitte tider skulle gi en fremmed mann hemmeligstemplet innsikt i hennes innerste tanker og handlinger, i en kultur der ektemannen selv knapt hadde anledning til å møte sin brud på tomannshånd før bryllupet og som også etter bryllupet bare sjelden kunne ha noen dypere samtale med hennes nærmeste slektninger.<ref name="Nicolas Standaert 2001">Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 396</ref> Skriftemålsdisiplinen var nok en viktig grunn til at  det ble satt ut lidderlige rykter allerede om pater Ricci og pater Longobardo, og den alltid gjestmilde pater Schall - som i de farefulle tider rundt dynastiskiftet både gikk på husbesøk for å se til kristne i skjul og hadde enda mer «åpent hus» enn vanlig for alle som fryktet for overfall, var utsatt for en vedvarende ryktestrøm.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 273.</ref> Jesuittene utviklet forsiktigvis et svært godt system for kvinners skriftemål for at tenkende mennesker ikke skulle falle for ryktene. Én metode var denne: I borterste enden av husets største rom ble det hengt ned en matte fra taket. Skriftefaren satt på den ene side, og den skriftende på den andre, begge tett inntil matten for å kunne høre den annens lave stemme. I motsatt ende av rommet satt husets mester, slik at han kunne alt se, men intet høre.<ref>Daniello Bartoli: ''Dell'istoria delle Compagnia de Gesù. Terza parte dell'Asia'', Ancona: Giuseppe Aureli 1843, Bind 4 s. 89</ref>

====Konsekrerte jomfruer====
Kvinner som viet seg til det religiøse liv ble i forfølgelsestider gjennomgående mildere behandlet enn mennene. Men dette var ikke en generell sannhet. Det var særlig vanskelig når en ung kvinne valgte å leve jomfruelig av religiøse grunner og avla kysthetsløfte i stedet for å gifte seg. I et samfunn der forholdene mellom ektemann og hustru ikke alltid var preget av respekt for likeverd, og ekteskap og enkers gjengifte gjerne var arrangerte og tvungne, var det sikkert mange katolske kvinner som så på muligheten av å leve som konsekrerte jomfruer som meget befriende. Man finner de første eksempler på slike jomfrufellesskap allerede i [[1630-årene]] i de dominikanskledede misjoner i [[Fujian]]. De oppgaver som slike organiserte grupper av konsekrerte jomfruer fikk, var også svært meningsfylte. De opererte utenfor den sedvanlige patriarkalske kontroll, og som regel var deres ansvarsforhold i forhold til de omreisende misjonærer basert på tillit og stor selvstendighet.<ref name="Nicolas Standaert 2001"/>

Et særlig kinesisk initiativ var grunnleggelsen av et institutt for kristne jomfruer i provinsen [[Sichuan]] mot midten av [[1700-tallet]].<ref>Robert E. Entenmann: ''«Christian Virgins in Eighteenth-Century Sichuan»'', i ''Christianity in China'' (1996), s. 180-193</ref>  Det var disse kvinnene som primært stod for katolisismens vitalitet og vekst der. Selv om de til å begynne med syntes å hold seg til det kontemplative liv, tok de villig på seg oppgaver innen evangelisering og sosial virksomhet fra [[1770-årene]] av. De utøvet en rekke kirkelige verv og forestod nødhjelp og medisinsk omsorg. Deres mest vedvarende bidrag lå i at de drev en rekke skoler for jenter (hvis utdannelse i regelen ellers ble neglisjert).<ref name="Nicolas Standaert 2001"/>

Da en rekke misjonærer ble utvist og kinesiske prester forvist før og etter århundreskiftet mellom 1700- og 1800-tallet var det som oftest slike konsekrerte jomfruer som ble betrodd de kirkelige eiendommer.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 397</ref>

====Drap av småpiker, barneekteskap, polygami og jenteskoler====
Helt frem til langt inn på [[1900-tallet]] forble de kinesiske kvinners svake stilling i samfunnet et stort problem og ofte et viktig anliggende for den kristne misjon, både den katolske og den protestantiske. Det dreide seg om spørsmål som skikken med [[brudepris]], som hang sammen med den alternative løsningen på det store og selvpåførte samfunnsproblemet med kvinneunderskudd som var salg av unge piker som husslaver kombinert med [[barneekteskap]]. Kvinneunderskuddet var forårsaket av den hyppige forekomsten av småbarnsdrap eller utsettelse på gaten av småjenter. Et annet problem var polygami eller   [[konkubinat]], særlig der den første hustru ikke hadde født noen sønn. Det var også en liten forståelse for nytten av kvinners utdannelse. De vestlige misjonærs radikalt avvikende syn på kvinners kår representerte en vedvarende friksjonsflate mellom misjonen og kinesiske kulturbærere.<ref>Jessie Gregory Lutz: ''Mission Dilemmas: Bride Price, Minor Marriage, Concubinage, Infanticide, and Education of Women'', New Haven, CT: Yale Divinity School Library, 2002</ref>