Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Opplyste monarker og hissige kriger (1740–1763) ====
Etter nesten 20 års fred ble Storbritannia og Frankrike etter hvert involvert i kriger med fastlandsmakter igjen. Etter noen i utgangspunktet korte og poengløse kriger, var det den østerrikske arvefølgekrigen som virkelig begynte å forandre på maktbalansen i Europa. Østerrike hadde vist en pragmatisk innstilling til kravet om mannlig arving, og da kong Karl VI døde, var det [[Maria Teresia av Østerrike|Maria Teresia]] (1717–1780) som skulle arve Østerrike, mens hennes mann ble keiser av Det tyskromerske riket, i hovedsak som en marionett for Maria Teresias mektige Habsburg-familie. Flere mente likevel at det var broren til Karl VI, Josef, som skulle bli konge. Preussens nye konge, [[Fredrik II av Preussen|Fredrik den store]] (1712–1786), brukte det som unnskyldning til å angripe det rike området [[Schlesien]], den nordligste delen av Østerrike. Dette førte til stadig flere kriger mellom folk med skiftende lojalitet. Bayern var først på prøyssisk side, mens Sachsen var på østerriksk. Frankrike støttet Bayern og England Østerrike. Krigen endte, etter at Preussen stort sett slo Østerrike, mens Østerrike bekjempet de fleste andre, med at Preussen fikk beholde Schlesien, mens de andre områdene Preussen hadde tatt, ble gitt tilbake til Østerrike. I tillegg ble forholdet mellom sterkt katolske Maria Teresia og Wien på den ene siden og sterkt protestantiske og moderne Fredrik den store og Berlin på den andre svært spent, og fikk betydning frem til [[Tysklands samling]] i 1871.<ref name="fuggern">Side 451–456, Fuglestad</ref>

Den østerrikske arvefølgekrisen ble fulgt av [[sjuårskrigen]] (1756–1763), som kort fortalt begynte som en krig mellom England og Frankrike i India og Nord-Amerika, og Englands nye allierte og tidligere fiende Preussen og Frankrikes nye allierte og tidligere fiende Østerrike, sammen med Russland, på den andre siden. Russland hadde i 1740 fått tsarina [[Elisabeth av Russland|Elisabeth]] (1709–1761) på tronen, og hun, som mange andre russere, var svært skeptisk til Preussen etter at mange preussere hadde gitt Anna råd om hvordan å styre for best personlig vinning. Imidlertid døde Elisabeth i 1762, og den nye keiseren, tsar [[Peter III av Russland|Peter III]] (1728–1762) trakk Russland ut av krigen. Dette langt på vei reddet Preussen. Da Peter III ble avsatt og døde, og mer pragmatiske [[Katarina II av Russland|Katarina den store]] tok over, ble Preussen, Russland og Østerrike mest opptatt av felles interesser, det vil si å svekke Det osmanske riket og Polen. Både Fredrik den store og Katarina den store regnes blant de store opplyste monarkene. Maria Teresia nevnes ikke i samme åndedrag, i hovedsak på grunn av [[antisemittisme]] og manglende støtte til religionsfrihet.<ref>Side 454–458, Fuglestad</ref> Storbritannia på sin side slo Frankrike, og tok over deler av Canada og India i sin helhet. Spania tok over Louisiana, det vil si store deler av dagens [[Midtvesten]].<ref>Side 457–460, Fuglestad</ref><ref>[https://www.britannica.com/event/Battle-of-Plassey Battle of Plassey] - Britannica.com</ref>