Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Blitzkrig, en illusjon? ===

{{Tekstboks
|overskrift=Psykologisk sammenbrudd
|Den britiske generalmajoren og historikeren [[J.F.C. Fuller]] anså at den viktigste effekten panserstyrkene hadde under slaget om Frankrike var psykologisk. De tyske panserstyrkene opererte så raskt at de allierte ikke klarte å følge med, resultatet ble forvirring og panikk, noe historikeren Karl-Heinz Frieser peker på som et viktig moment for den tyske fremgangen. For å trenge raskest mulig frem, og dypest mulig inn i fiendens bakre linjer. så unngikk også panserstyrkene, om mulig, å komme i kamp.<ref name="Frieser2012_344–345">Frieser 2012, s. 273, 335, 344–345</ref>

En annen viktig side ved bruken av panserstyrkene var ignorering av [[Flanke|flankene]], noe som tidligere hadde vært et tabu i tysk militær tenking. Tanken bak bekymring for utsatte flanker var at de er utsatt for motangrep, og slik kan avskjære en angripende styrke fra troppene bak. I det kaoset de tyske panserstyrkene skapte bak den allierte frontlinjen viste det seg at de ikke klarte å samle nok styrker til et motangrep mot de tyske panserstyrkenes flanker.<ref name="Frieser2012_344–345"/>|align=right}}

Den raske tyske erobringen av Frankrike i 1940 har i ettertid blitt fremstilt som et hovedeksempel på såkalt [[blitzkrieg]] (en taktikk hvor en overvelder fienden ved strategisk omringning utført av panserstyrker, understøttet av overlegne luftstyrker som så får fiendens forsvar til å kollapse). Ifølge den tyske militærhistorikeren Karl-Heinz Frieser, hevder de fleste studier og bøker om emnet at felttoget ble planlagt som blitzkrieg. Frieser mener at hans studier av tyske militærhistoriske arkiver, så vel som tilsvarende franske arkiver og intervjuer med tyske veteraner fra felttoget, viser at felttoget i vest ble gjennomført på en annen måte, enn det ble planlagt.<ref>Frieser 2012, s. XII, 347–348</ref> Frieser hevder videre at begrepet blitzkrieg ikke ble utviklet av Hitler på et strategisk nivå, og deretter ble utført taktisk via operasjonsnivået, men at det gikk motsatt vei. Grunnlaget var tyske erfaringer med såkalte [[Stormsoldat (tysk stormtrupper)|stormsoldater]] under første verdenskrig. Blitzkrieg ble av blant andre general [[Heinz Guderian]] utviklet for bruk på det taktiske nivået.<ref>Frieser 2012, s. 6–7</ref> Blant de som anerkjenner blitzkrieg på det operasjonelle og taktiske nivået, men avviser blitzkrieg på det strategiske nivået, er historikeren [[Hew Strachan]].<ref name="Strachan1983-163">''European Armies and the Conduct of War'', Strachan 1983, s. 163</ref>

{{Sitat|Blitzkrieg, derfor, kan ha hatt en mening på et rent operasjonelt nivå, men som et overordnet strategisk og økonomisk begrep var det ikke-eksisterende.|note=<ref group="note">Blitzkrieg, therefore, may have had some meaning at a purely operational level, but as an overall strategic and economic concept it was non-existent.</ref><ref name="Strachan1983-163"/>|Historikeren [[Hew Strachan]] (1949–) i boken ''European Armies and the Conduct of War''}}

Flere ledende tyske offiserer, som admiral [[Erich Raeder]] og generalene [[Georg Thomas]] og [[Ludwig Beck]], advarte i 1930-årene mot å tro på raske gjennombrudd, som blitzkrieg i ettertid anses å være synonymt med. De hevdet at første verdenskrig og tiden etter hadde vist at i en storkrig vant den grupperingen som hadde størst økonomi, og tilgang på mat og råstoffer.<ref name="Frieser2012_10">Frieser 2012, s. 10</ref> Hitler var sikker på at Tyskland kunne invadere Polen uten å risikere krig med Storbritannia og Frankrike. Han hadde sågar kategorisk nedlagt forbud mot noen krigsplan for å bekjempe de allierte, og kunne følgelig heller ikke ha noen overordnet plan for en blitzkrieg mot de.<ref>Frieser 2012, s. 12–13, 16–18, 60</ref> Når det gjaldt mobilisering av industrien så ble den innrettet på en klar økning høsten 1940, og maksimum produksjon for å forsyne krigen i vest skulle nås høsten 1941. Det ble på ingen måte tatt høyde for at krigen skulle avsluttes i løpet av seks uker, noe som ble utfallet.<ref>Frieser 2012, s. 26–27</ref> 

{{Sitat| Muligheten for å slå en likeverdig fiende ved hjelp av en blitzkrieg er null... Med andre ord: det er ikke militær styrke som er sterkest, i stedet er det økonomisk makt som har blitt den viktigste maktfaktoren i den moderne verden.|note=<ref group="note">The possibilities of defeating an equivalent opponent by means of a 'Blitzkrieg' are zero... In other words: It is not military force that is strongest; instead, it is economic power that has become the most important power in the modern world.</ref><ref name="Frieser2012_10"/>|Fra en studie av den tyske generalstaben i 1938}}

General [[Erich von Manstein]] og general [[Heinz Guderian]] så for seg en strategisk omringing med panserstyrkene. Wehrmachts overkommando derimot, anså at de over 30 infanteridivisjonene som fulgte panserstyrkene, ikke bare skulle bli brukt for å konsolidere vunnet terreng, snarere tvert imot. Slik den tyske overkommandoen så det (og de fleste andre tyske generaler, unntatt [[Franz Halder]]), hadde panserstyrkene gjennomført en omringing. Deres motoriserte infanteri hadde sikret krysningspunktene ved de store elvene og stridsvognsregimentene hadde erobret fremskutte posisjoner. Panserstyrkene skulle så konsolidere stillingen og la infanteridivisjonene posisjonere seg for det ''virkelige'' slaget. Det kunne bli en klassisk [[knipetangsmanøver]] om fienden holdt seg i nord, eller de to styrkene kunne støte sammen under et alliert forsøk på å trenge sørover. I begge tilfelle ville det store antall tyske divisjoner, både pansrede og infanteridivisjoner, samarbeide for å utslette fienden, i samsvar med etablerte doktriner. Det var ikke tenkt at panserstyrkene i seg selv skulle få fiendens forsvar til å kollapse.<ref>Frieser 2012, s. 32–33, 76–77, 96–97, 266, 327</ref><ref name="Frieser2012_193–194"/>

Wehrmachts struktur var heller ikke bygd for blitzkrieg. Mens de franske styrkene hadde rundt 300 tusen motoriserte kjøretøy, hadde de tyske ikke mer enn rundt 120 tusen. Av de tyske divisjonene som ble satt inn i felttoget i vest i 1940 var kun rundt 10 % fullt motorisert. Den tyske hæren var også sterkt avhengig av hester, totalt 2,7 millioner. Det var en solid økning fra første verdenskrig hvor de brukte 1,4 millioner hester.<ref>Frieser 2012, s. 28–29</ref> Mens de 10 panserdivisjonene og de 6 motoriserte divisjonene var godt samtrent og med bra utstyr, hadde resten av hæren varierende utstyr og trening. Halvparten av den tyske hærens soldater hadde kun noen ukers trening, og én fjerdedel var over 40 år gamle.<ref>Frieser 2012, s. 32–33</ref> [[Doktrine]]ne (reglementer, direktiver osv.) for den tyske hæren ved felttoget i vest var preget av første verdenskrig, først senere i 1940 ble ideene om bruk av  panser på operasjonsnivået tatt inn.<ref>Frieser 2012, s. 33–34</ref>