Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Nødvendig fredstid (1720–1740) ====
[[Fil:Retuched Painting of Robert Walpole.jpg|miniatyr|[[Robert Walpole]] måtte kontrollere både konge, parlament og andre i maktposisjon for å legge planene for britisk dominans i verden frem til andre verdenskrig.]]
I denne perioden ble britene totaldominerende på havet. I en tid med opplyst enevelde var Storbritannia unntaket fra regelen, med et parlamentarisk monarki med en fraværende monark.<ref>Side 303–304, H.M. Scott: «Europe Turns East» i ''Early Modern Europe An Oxford History'' av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref> Imidlertid opplevde britene en opprivende og svært kostbar [[South Sea Company|økonomisk boble]] som gjorde at de ikke hadde råd til å gå til krig.<ref>[https://www.britannica.com/event/South-Sea-Bubble South Sea Bubble] - Britannica.com</ref>

Filip av Anjou ble konge av Spania uten rett til den franske tronen og Frankrike aksepterte disse kravene. To år senere døde Ludvig XIV, og Frankrikes nye konge ble [[Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] som var fem år gammel. Spania mistet også De spanske nederlandene, eller Belgia, og kongedømmet Napoli til Østerrike.<ref name="spanske">Side 441–446, Fuglestad</ref> Frankrike startet først med en ukontrollert spekulasjon i aksjer i kompaniet som skulle sikre landet eiendeler i Mississippi, men det ble et enormt tapsprosjekt som nær ruinerte landet. Dette skjedde samtidig som britene hadde sin boble.<ref>[https://www.britannica.com/event/Mississippi-Bubble Mississippi Bubble] - Britannica.com</ref> Deretter valgte Frankrike en fredeligere retning som de sparte stort på.<ref name="spanske" /> Nederland hadde overlatt kampen til havs til britene, som hadde ofret nederlandske skip i krigen mot Frankrike og Spania. Da freden kom, var det få nederlandske skip igjen. Republikken var vanstyrt en stund, dermed ble Nederland en annenrangs makt.<ref>Side 291–292, J.L. Price: «The Dutch Republic» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref>

Ettersom Ludvig XV var lite interessert i å styre, ble Frankrike reelt styrt av [[André-Hercule de Fleury|kardinal Fleury]] (1653–1743) fra 1726 av. 
Storbritannia ble i realiteten styrt av [[Robert Walpole]] (1676–1745), som lyktes å samle interessegrupper til å bli dominerende i Underhuset, og med en tyskfødt konge med begrenset interesse for britisk politikk, fikk også han gjort mye uten kongens involvering. Både Fleury og Walpole ønsket fred og gjenoppbygging av sitt land.<ref>Side 343, Michael Rapport: «France» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref><ref>Side 265–273, Palmer, Colton</ref>

Preussen og Østerrike hadde hver sin utfordring. Preussen hadde blitt styrt av [[Fredrik I av Preussen|kong Fredrik I]], den første prøyssiske kongen, men han var konge ''i'' Preussen og ikke ''av''. Bare én i Det tyskromerske rike var konge, og det var kongen av Böhmen (som siden 1526 var den samme som keiseren av Det tyskromerske riket). Fredrik Is etterfølger, [[Fredrik Vilhelm I av Preussen|Fredrik Vilhelm]] (1688–1740) var gjerrig, skeptisk til kultur og svært glad i hæren, som ble godt trent og fordoblet til 83&nbsp;000 mann. Fredrik Vilhelm satte til side store pengesummer i tilfelle krig, så i 1740, da han døde, arvet den nye kongen 7 millioner Taler ([[Daler]]) og en topptrent hær.<ref>Side 229–234, Palmer, Colton</ref>

Østerrike ble styrt av [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl VI]] (1685–1740), som i hovedsak lyktes med å erklære to ting som avgjørende for Østerrikes skjebne: Østerrikes udelelighet og retten for kvinner til å arve tronen. Den første delen ble godkjent, mens den andre delen ble en utfordring som skulle ta opp en god del tid etter 1740.<ref name="Side 225, Palmer, Colton"/>

Russland ble styrt av flere kortvarige keisere og keiserinner, der [[Anna av Russland|Anna I]] (1730–1740) dominerte. Hun ble undervurdert, og signerte villig på en håndfestning (bindende kontrakt mellom konge og adel) der hun fikk begrenset makten. Kort tid etterpå ble den uaktuell, og hun innførte en despotisk angiverstat der folk hun ikke stolte på ble torturert eller sendt til Sibir.<ref>[http://www.saint-petersburg.com/royal-family/anna-ioannovna/ Anna Ioannovna] - Saint Petersburg</ref>