Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Pariskommunen og videre radikalisering (1871–1895)===
{{Utdypende|Pariskommunen}}
[[Fil:Paris Commune rue de Rivoli.jpg|miniatyr|Rue de Rivoli etter de blodige kampene under [[Pariskommunen]].]]
Da Paris hadde falt til Tyskland og overgitt seg, trakk regjeringen, byråkratiet og mesteparten av det borgerlige Paris seg ut av byen. Nasjonalgardens sentralkomité valgte da å holde valg, og sentralkomiteen og Proudhon-støttespillerne (Proudhon hadde selv dødd i 1865) dominerte. Den internasjonale arbeidersammenslutningen fikk få stemmer, men lyktes likevel i å påvirke den nye politiske enheten kalt «Pariskommunen». Pariskommunen brukte mesteparten av tiden på å organisere mat og andre forsyninger. Det ble også tid til å lage radikale lover, blant dem at bakere ikke kunne jobbe om natten, bøter i fabrikker forsvant, deling av stat og kirke og flere andre radikale tiltak. Imidlertid ble det også interne uenigheter.<ref name="kompar">Side 271–72, Evans</ref>

Pariskommunen var sterkt antitysk, patriotisk, republikansk, anti-storborgerlig, antiaristokratisk, antiklerikalsk, for statlig kontroll på priser, lønner og arbeidsforhold, men likevel ikke gjennomført sosialistisk. Imidlertid var frykten for Pariskommunen slik at den fikk en betydning. Marx så på kommunen som tegnet på det borgerlige fall, og konservative fryktet det samme.<ref name="parkom">Side 606–07, Palmer, Colton</ref> En språklig forvirring kom også ut at de som stod bak kommunen omtalte seg seg som «communard», mens de omtalte regjeringen (de selv mente de hadde avsatt) i negative ordelag som «capitulard», altså de som overga seg. «Communard» ble misforstått som «communiste», mens «capitulard» ble til «capitaliste».<ref>Side 119 (fotnote 39), John M. Roberts: ''Europe 1880-1914'', tredje utgave, Routledge, New York, 2001 (førsteutgave 1969)</ref> Sammenhengen mellom Pariskommunen og Jacobinerne fra den franske revolusjonen ble også trukket frem.<ref name="parkom" />

Imidlertid varte ikke opprøret lenge. Da franske styrker ble sluppet fri fra tysk fangenskap, økte antallet soldater som omringet Paris fra 55&nbsp;000 til 120&nbsp;000 i slutten av mai. Bombardementet hadde da holdt på siden 2. april.<ref name="kompar" /> Da den egentlige nasjonalgarden stormet Paris, ble 38&nbsp;000 arrestert, 20&nbsp;000 drept og 7500 deportert til [[Ny-Caledonia]].<ref name="parkom" />

====Kommunismen del to: Partier, fagforeninger, utfordringer====
[[Fil:London Trades Demonstration.jpg|miniatyr|Reklame for demonstrasjon i London i 1873, arrangert av London Trades' Union, en paraplyfagforening i Storbritannias hovedstad.]]
Allerede i 1867 kom første bind av Karl Marx' bok ''[[Das Kapital|Kapitalen]]'', med undertittelen ''Kritikk av den politiske økonomien''. Undertittelens bruk av ordet «Kritikk» handler mer om den samme «Kritikk» som i Immanuel Kants «Kritikk av den rene fornuft». Begge er på engelsk oversatt med ordet «Critique», som betyr analyse eller betraktning.<ref>[https://www.dailywritingtips.com/critique-vs-criticism/ Critique vs criticism] - Daily Writing Tips</ref> Marx kritiserte først økonomenes ignorering av historie som del av studiene, før han ga dem rett i deres forståelse av dynamikken i 1800-tallskapitalismen. For Marx var all økonomisk verdi basert på menneskets arbeid, og kapitalisten tar en urettmessig del av denne verdien.<ref>Side 15, Greer, Lewis</ref>

Som et resultat av Pariskommunen, Kapitalen og Marx' egen aktivisme dukket også flere sosialistiske partier opp. I 1875 kom [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]] (SPD), som prompte ble forbudt av Bismarck. Deretter kom partier som Vlaamse Socialistische Arbeiderspartij i Belgia i 1879, og i Frankrike var det mange som fulgte enten den rigide marxisten Jules Guesde eller den mer moderate sosialisten dr. Brousse, som ville få til sosialisme via parlamentariske metoder. I 1883 kom også Osvoboždenie truda (Освобождение труда – «Frigjøringen av arbeid»), det første russiske sosialdemokratiske parti, dannet i Sveits av russiske flyktninger.<ref>Side 622, Palmer, Colton</ref>

I løpet av denne perioden var imidlertid utviklingen bare delvis i tråd med Marx' teori. De rike ble rikere, men de fattige ble ikke fattigere. Reformlover var en av grunnene, en annen var fagforeninger.<ref>Side 520, Greer, Lewis</ref> Fagforeninger hadde eksistert i England i noen form siden den industrielle revolusjon, men det var særlig i 1820-årene, da strenge lover med hensikt å forhindre den franske revolusjonens radikale trekk å spre seg, ble fjernet, at fagforeningene tok form. Vanskeligheter mellom dem, arbeidsgivere og staten gjorde at fagforeninger ofte ble oppløst.<ref>Side 162–63, Evans</ref> I 1833 kom også lover som forhindret barnearbeid, og at ungdom under 18 ikke kunne jobbe mer enn 9 timer om dagen. Kvinner og barn kunne heller ikke jobbe i gruver, og statlige inspektører passet på at lovene ble fulgt.<ref>Side 510, Greer, Lewis</ref> Etter revolusjonene i 1848 ble fagforeningene forandret slik at de la mer vekt på intern harmoni gjennom forsikringsfond med mer.<ref>Side 227, Evans</ref>

Fagforeningene spredte seg også til Frankrike. Napoléon III gjorde dem lovlige i 1864, og innførte flere sosiale velferdsintitusjoner. Store offentlige bygningsprosjekter ble også startet, blant annet i Paris, der store [[bulevard]]er gjorde transport enklere enn i de smale gatene. [[Baron Haussmann]] igangsatte dette prosjektet med store åpne veier, delvis fordi det var hygienisk, delvis fordi det var praktisk og delvis fordi små gater var lettere å barrikadere enn store bulevarder.<ref>Side 510, Greer, Lewis; [http://www.museumofthecity.org/project/haussmann-and-revival-of-paris/ Baron Haussmann and the revival of Paris] {{Wayback|url=http://www.museumofthecity.org/project/haussmann-and-revival-of-paris/ |date=20171112185621 }} - Museum of the City; Philipp Ball: [http://www.bbc.com/future/story/20130722-revolution-in-paris-street-design The Revolution that built the streets of Paris] - BBC.com, 22. juli 2013, hentet 6. november 2017</ref> I Tyskland kom en rekke lover som beskyttet arbeidere. Dette inkluderte regulering i jobbsikkerhet, ansettelsesalder og lengden på arbeidsdager. Disse ble presset frem av en kombinasjon av fagforeninger, intellektuelle og religiøse grupper. Også Bismarck hjalp til; ved å bruke sosiale lover for å bedre nasjonens velferd, lyktes han å øke sin egen popularitet og å ta vinden av seilet til SPD.<ref>Side 510–511, Greer, Lewis</ref><ref>[https://www.smithsonianmag.com/history/bismarck-tried-end-socialisms-grip-offering-government-healthcare-180964064/ Bismarck Tried to End Socialism’s Grip—By Offering Government Healthcare] - Smithsonian Magazine</ref>

I 1883 døde Marx. Hans kompromissløse stil hadde medført at kommunistene tok avstand fra sosialistiske og sosialdemokratiske grupper. Marxisme var sterkest i Tyskland og Frankrike, mens i mindre industrialiserte land som Italia og Spania var den intellektuelle marxismen aldri like populær som den aktivistiske anarkismen. I Storbritannia var både marxisme og anarkisme for ekstreme, og i stedet kom [[Fabian Society]] på banen med en retning som handlet mer om sosialisme gjennom valg og parlamentarisk kamp.<ref>Side 622–23, Palmer, Colton</ref> Den samme utviklingen fikk man også med dannelsen av partier andre steder, som det norske [[Arbeiderpartiet]] (1887)<ref>[https://www.arbeiderpartiet.no/om/historien-om-arbeiderpartiet/starten-pa-arbeiderpartiet/ Starten på Arbeiderpartiet] - Arbeiderpartiet.no</ref> og det svenske [[Socialdemokraterna]] (1889)<ref>[https://www.socialdemokraterna.se/vart-parti/om-partiet/var-historia/ Vår historia] - Socialdemokraterna</ref>. Marxismen sto ved et veiskille, der flere tok den sosialistiske retningen der en revisjon av doktrinen var nødvendig for å passe med virkeligheten. I Øst-Europa var imidlertid demokrati, stemmerett og parlamentarisme ikke etablert, og der fikk også mer revolusjonær marxisme fotfeste. Mens marxismen i hovedsak valgte en mer imøtekommende tone med demokrati, valgte anarkismen det motsatte. Enda Bakunin døde i 1876, levde hans ekstreme ideer videre. Anarkister sto bak drapet på statsledere som keiser Aleksander II av Russland, president [[Marie François Sadi Carnot]] av Frankrike, [[Umberto I av Italia]] og president [[William McKinley]] av USA.<ref>Side 520–21, Greer, Lewis</ref> En form for blanding av anarki og marxisme fikk man i 1890-årene i [[syndikalismen]] under [[Georges Sorel]], en retning som fokuserte på at fagforeningene (''syndicat'' på fransk) skulle vokse i størrelse og makt og til slutt bringe liberalismen og frihandelen i kne. [[Anarkosyndikalisme]] var en avart av dette<ref>Side 624, Palmer, Colton</ref>