Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Etterkrigstiden, kolonikrig og europeisk samarbeid ===

[[Alsace-Lorraine]], som ble annektert av Tyskland i 1940, ble tilbakeført til Frankrike i 1945.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/place/Alsace-Lorraine|tittel=Alsace-Lorraine|besøksdato=6. august 2021|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=Alsace-Lorraine was the name given to the 5,067 square miles (13,123 square km) of territory that was ceded by France to Germany in 1871 after the Franco-German War. This territory was retroceded to France in 1919 after World War I, was ceded again to Germany in 1940 during World War II, and was again retroceded to France in 1945.}}</ref> Den fransk-italienske grensen i [[Alpene]] nordøst for [[Nice]], ble etter krigen flyttet litt lenger østover enn før italienerne angrep Frankrike i 1940.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/place/Italy/The-Cold-War-political-order|tittel=Foreign policy|besøksdato=6. august 2021|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=The Cold War political system had one major advantage. Italian foreign policy ceased to be adventurous. De Gasperi had to accept the harsh Treaty of Paris in 1947, in which Italy gave up all African colonies and relinquished some Alpine territories to France and the Dodecanese islands to Greece.}}</ref>

Forholdet mellom Frankrike og Storbritannia etter andre verdenskrigs avslutning i 1945 ble delvis preget av hendelsen i 1940. Mens britene orienterte seg mot USA og hva de omtalte som [[det spesielle forholdet]], etablerte Frankrike et nært samarbeid med [[Vest-Tyskland]], som etterhvert dannet grunnlaget for et bredere europeisk samarbeid i hva som nå er [[Den europeiske union]]. Den franske president [[Charles de Gaulle]]s dobbelte nei til britisk medlemskap i [[Det europeiske økonomiske fellesskap]] i 1963 og 1967 må også sees i lys av nederlaget i 1940, og fransk skepsis til britene som allierte.<ref>Jackson 2004, s. 237–239</ref><ref>Jackson 2004, s. 244–245</ref> Frankrikes utgang av [[NATO]] i 1966, og landets etablering av egne [[kjernefysiske våpen]] (kjent som [[Force de frappe]]) må ifølge den britiske historikeren [[Julian T. Jackson]] sees i lys av den tyske seieren i 1940.<ref>Jackson 2004, s. 241–242</ref>

Erfaringene fra 1940 påvirket fransk opinion sterkt vedrørende synet på koloniene, og førte til langvarige og kostbare kriger. Det var [[den første indokinesiske krig]] i dagens [[Vietnam]] (1946–1954), og deretter [[Algeriekrigen]] (1954–1962). Etter nederlaget mot Tyskland ble koloniene en slags kompensasjon. Det franske nederlaget i Vietnam etter tapet i [[slaget ved Dien Bien Phu]] ble sett som svært ydmykende, og gjorde det bare enda viktigere å holde på [[Fransk Algerie]]. Sistnevnte krig ble dobbelt hevn, både for tapet i 1940 og for det i 1954.<ref>Jackson 2004, s. 245–247</ref> Julian T. Jackson mener nederlaget i 1940 ikke var uunngåelig, men at det underliggende skiftet - hvor Frankrikes rolle i verden ble redusert - ikke var mulig å unngå.<ref>Jackson 2004, s. 248</ref>