Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

==Imperialisme og radikalisering (1871–1899)==
[[Fil:Late 19th century web alliance.jpg|miniatyr|venstre|Politisk karikatur av [[Otto von Bismarck]] og [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Franz Joseph]] (med dobbeltkronen til Østerrike-Ungarn) i midten, som gjør seg til venner med den russiske bjørn (øverst til høyre), den britiske John Bull (øverst venstre), med Italia (nederst, med ryggen til) og det fragmenterte [[osmanske rike]] (nederst til høyre) for å holde Frankrike uten allierte.]]
Perioden fra 1871 til 1899 (og videre til 1914) var en periode i Vest-Europa som ble kjennetegnet av en ekstrem modernisering. Det oppstod materiell vekst, industriell vekst, fred over landegrensene, stabilitet innenriks, fremveksten av konstitusjonelle, representative og demokratiske regjeringer, tro på vitenskap, fornuft og fremskritt.<ref>Side 583, Palmer, Colton</ref> Nettopp fraværet av slike klare skiller som en krig eller en revolusjon ofte kan være, gjør at dette avsnittet vil ha mer parallell historie. Utviklingen av sosialisme og radikalisme behandles i ett, og det samme gjør imperialisme og emigrasjon.

De første 20 årene av perioden ble i stor grad, diplomatisk sett, dominert av [[Otto von Bismarck]]. Å samle Tyskland var begynnelsen på hans historiske arv, hans diplomatiske evner etterpå var imidlertid like viktige. Under Bismarck lyktes Tyskland i å vokse seg frem i skyggen av Frankrike og Storbritannia, som kjempet om herredømme i Afrika, og Russland, Det osmanske rike og Østerrike-Ungarn, som kjempet om kontroll på Balkan. Bismarcks plan var å være knyttet til flest mulige stormakter slik at ingen ønsket å angripe dem. Mot Frankrike hadde han en dør på gløtt, men han hadde flest avtaler i øst og sør. I 1872 arrangerte han Trekeiseralliansen med Østerrike-Ungarn og Russland. I 1882 hadde han en tilsvarende med Østerrike-Ungarn og Italia.<ref>Side 698, Evans</ref>

===Pariskommunen og videre radikalisering (1871–1895)===
{{Utdypende|Pariskommunen}}
[[Fil:Paris Commune rue de Rivoli.jpg|miniatyr|Rue de Rivoli etter de blodige kampene under [[Pariskommunen]].]]
Da Paris hadde falt til Tyskland og overgitt seg, trakk regjeringen, byråkratiet og mesteparten av det borgerlige Paris seg ut av byen. Nasjonalgardens sentralkomité valgte da å holde valg, og sentralkomiteen og Proudhon-støttespillerne (Proudhon hadde selv dødd i 1865) dominerte. Den internasjonale arbeidersammenslutningen fikk få stemmer, men lyktes likevel i å påvirke den nye politiske enheten kalt «Pariskommunen». Pariskommunen brukte mesteparten av tiden på å organisere mat og andre forsyninger. Det ble også tid til å lage radikale lover, blant dem at bakere ikke kunne jobbe om natten, bøter i fabrikker forsvant, deling av stat og kirke og flere andre radikale tiltak. Imidlertid ble det også interne uenigheter.<ref name="kompar">Side 271–72, Evans</ref>

Pariskommunen var sterkt antitysk, patriotisk, republikansk, anti-storborgerlig, antiaristokratisk, antiklerikalsk, for statlig kontroll på priser, lønner og arbeidsforhold, men likevel ikke gjennomført sosialistisk. Imidlertid var frykten for Pariskommunen slik at den fikk en betydning. Marx så på kommunen som tegnet på det borgerlige fall, og konservative fryktet det samme.<ref name="parkom">Side 606–07, Palmer, Colton</ref> En språklig forvirring kom også ut at de som stod bak kommunen omtalte seg seg som «communard», mens de omtalte regjeringen (de selv mente de hadde avsatt) i negative ordelag som «capitulard», altså de som overga seg. «Communard» ble misforstått som «communiste», mens «capitulard» ble til «capitaliste».<ref>Side 119 (fotnote 39), John M. Roberts: ''Europe 1880-1914'', tredje utgave, Routledge, New York, 2001 (førsteutgave 1969)</ref> Sammenhengen mellom Pariskommunen og Jacobinerne fra den franske revolusjonen ble også trukket frem.<ref name="parkom" />

Imidlertid varte ikke opprøret lenge. Da franske styrker ble sluppet fri fra tysk fangenskap, økte antallet soldater som omringet Paris fra 55&nbsp;000 til 120&nbsp;000 i slutten av mai. Bombardementet hadde da holdt på siden 2. april.<ref name="kompar" /> Da den egentlige nasjonalgarden stormet Paris, ble 38&nbsp;000 arrestert, 20&nbsp;000 drept og 7500 deportert til [[Ny-Caledonia]].<ref name="parkom" />

====Kommunismen del to: Partier, fagforeninger, utfordringer====
[[Fil:London Trades Demonstration.jpg|miniatyr|Reklame for demonstrasjon i London i 1873, arrangert av London Trades' Union, en paraplyfagforening i Storbritannias hovedstad.]]
Allerede i 1867 kom første bind av Karl Marx' bok ''[[Das Kapital|Kapitalen]]'', med undertittelen ''Kritikk av den politiske økonomien''. Undertittelens bruk av ordet «Kritikk» handler mer om den samme «Kritikk» som i Immanuel Kants «Kritikk av den rene fornuft». Begge er på engelsk oversatt med ordet «Critique», som betyr analyse eller betraktning.<ref>[https://www.dailywritingtips.com/critique-vs-criticism/ Critique vs criticism] - Daily Writing Tips</ref> Marx kritiserte først økonomenes ignorering av historie som del av studiene, før han ga dem rett i deres forståelse av dynamikken i 1800-tallskapitalismen. For Marx var all økonomisk verdi basert på menneskets arbeid, og kapitalisten tar en urettmessig del av denne verdien.<ref>Side 15, Greer, Lewis</ref>

Som et resultat av Pariskommunen, Kapitalen og Marx' egen aktivisme dukket også flere sosialistiske partier opp. I 1875 kom [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]] (SPD), som prompte ble forbudt av Bismarck. Deretter kom partier som Vlaamse Socialistische Arbeiderspartij i Belgia i 1879, og i Frankrike var det mange som fulgte enten den rigide marxisten Jules Guesde eller den mer moderate sosialisten dr. Brousse, som ville få til sosialisme via parlamentariske metoder. I 1883 kom også Osvoboždenie truda (Освобождение труда – «Frigjøringen av arbeid»), det første russiske sosialdemokratiske parti, dannet i Sveits av russiske flyktninger.<ref>Side 622, Palmer, Colton</ref>

I løpet av denne perioden var imidlertid utviklingen bare delvis i tråd med Marx' teori. De rike ble rikere, men de fattige ble ikke fattigere. Reformlover var en av grunnene, en annen var fagforeninger.<ref>Side 520, Greer, Lewis</ref> Fagforeninger hadde eksistert i England i noen form siden den industrielle revolusjon, men det var særlig i 1820-årene, da strenge lover med hensikt å forhindre den franske revolusjonens radikale trekk å spre seg, ble fjernet, at fagforeningene tok form. Vanskeligheter mellom dem, arbeidsgivere og staten gjorde at fagforeninger ofte ble oppløst.<ref>Side 162–63, Evans</ref> I 1833 kom også lover som forhindret barnearbeid, og at ungdom under 18 ikke kunne jobbe mer enn 9 timer om dagen. Kvinner og barn kunne heller ikke jobbe i gruver, og statlige inspektører passet på at lovene ble fulgt.<ref>Side 510, Greer, Lewis</ref> Etter revolusjonene i 1848 ble fagforeningene forandret slik at de la mer vekt på intern harmoni gjennom forsikringsfond med mer.<ref>Side 227, Evans</ref>

Fagforeningene spredte seg også til Frankrike. Napoléon III gjorde dem lovlige i 1864, og innførte flere sosiale velferdsintitusjoner. Store offentlige bygningsprosjekter ble også startet, blant annet i Paris, der store [[bulevard]]er gjorde transport enklere enn i de smale gatene. [[Baron Haussmann]] igangsatte dette prosjektet med store åpne veier, delvis fordi det var hygienisk, delvis fordi det var praktisk og delvis fordi små gater var lettere å barrikadere enn store bulevarder.<ref>Side 510, Greer, Lewis; [http://www.museumofthecity.org/project/haussmann-and-revival-of-paris/ Baron Haussmann and the revival of Paris] {{Wayback|url=http://www.museumofthecity.org/project/haussmann-and-revival-of-paris/ |date=20171112185621 }} - Museum of the City; Philipp Ball: [http://www.bbc.com/future/story/20130722-revolution-in-paris-street-design The Revolution that built the streets of Paris] - BBC.com, 22. juli 2013, hentet 6. november 2017</ref> I Tyskland kom en rekke lover som beskyttet arbeidere. Dette inkluderte regulering i jobbsikkerhet, ansettelsesalder og lengden på arbeidsdager. Disse ble presset frem av en kombinasjon av fagforeninger, intellektuelle og religiøse grupper. Også Bismarck hjalp til; ved å bruke sosiale lover for å bedre nasjonens velferd, lyktes han å øke sin egen popularitet og å ta vinden av seilet til SPD.<ref>Side 510–511, Greer, Lewis</ref><ref>[https://www.smithsonianmag.com/history/bismarck-tried-end-socialisms-grip-offering-government-healthcare-180964064/ Bismarck Tried to End Socialism’s Grip—By Offering Government Healthcare] - Smithsonian Magazine</ref>

I 1883 døde Marx. Hans kompromissløse stil hadde medført at kommunistene tok avstand fra sosialistiske og sosialdemokratiske grupper. Marxisme var sterkest i Tyskland og Frankrike, mens i mindre industrialiserte land som Italia og Spania var den intellektuelle marxismen aldri like populær som den aktivistiske anarkismen. I Storbritannia var både marxisme og anarkisme for ekstreme, og i stedet kom [[Fabian Society]] på banen med en retning som handlet mer om sosialisme gjennom valg og parlamentarisk kamp.<ref>Side 622–23, Palmer, Colton</ref> Den samme utviklingen fikk man også med dannelsen av partier andre steder, som det norske [[Arbeiderpartiet]] (1887)<ref>[https://www.arbeiderpartiet.no/om/historien-om-arbeiderpartiet/starten-pa-arbeiderpartiet/ Starten på Arbeiderpartiet] - Arbeiderpartiet.no</ref> og det svenske [[Socialdemokraterna]] (1889)<ref>[https://www.socialdemokraterna.se/vart-parti/om-partiet/var-historia/ Vår historia] - Socialdemokraterna</ref>. Marxismen sto ved et veiskille, der flere tok den sosialistiske retningen der en revisjon av doktrinen var nødvendig for å passe med virkeligheten. I Øst-Europa var imidlertid demokrati, stemmerett og parlamentarisme ikke etablert, og der fikk også mer revolusjonær marxisme fotfeste. Mens marxismen i hovedsak valgte en mer imøtekommende tone med demokrati, valgte anarkismen det motsatte. Enda Bakunin døde i 1876, levde hans ekstreme ideer videre. Anarkister sto bak drapet på statsledere som keiser Aleksander II av Russland, president [[Marie François Sadi Carnot]] av Frankrike, [[Umberto I av Italia]] og president [[William McKinley]] av USA.<ref>Side 520–21, Greer, Lewis</ref> En form for blanding av anarki og marxisme fikk man i 1890-årene i [[syndikalismen]] under [[Georges Sorel]], en retning som fokuserte på at fagforeningene (''syndicat'' på fransk) skulle vokse i størrelse og makt og til slutt bringe liberalismen og frihandelen i kne. [[Anarkosyndikalisme]] var en avart av dette<ref>Side 624, Palmer, Colton</ref>

===Utvandringsbølgen ===
{| class="wikitable" align="right" border="12"
|-
!colspan=4|Emigrasjon 1850–1940<ref>Side 106, 108, William Woodruff: ''The Impact of Western Man'', St. Martin's Press, New York, 1966, gjengitt i Palmer, Colton, side 593–594</ref>
|-
!colspan=2| Landene flest emigrerte fra !!colspan=2| Landene flest emigrerte til
|-
! Land !! Antall !! Område !! Antall
|-
| Storbritannia{{#tag:ref|Inkludert Irland|group=n}} ||align="right| 18 300 000|| USA||align="right| 32 300 000
|-
| Italia ||align="right| 10 200 000|| Asiatisk Russland{{#tag:ref|Oversikten er ikke klar på om det å reise fra Russland til asiatisk Russland omtales som emigrasjon|group=n}} ||align="right| 7 000 000
|-
| Russland ||align="right| 9 000 000|| Argentina ||align="right| 6 600 000
|-
| Tyskland ||align="right| 5 000 000|| Brasil ||align="right| 4 700 000
|-
| Spania ||align="right| 4 500 000|| Canada||align="right| 4 300 000
|-
| Østerrike-Ungarn ||align="right| 4 200 000|| Australia ||align="right| 2 900 000
|-
| Portugal ||align="right| 2 500 000|| New Zealand ||align="right| 650 000
|-
| Sverige ||align="right| 1 200 000 || Uruguay ||align="right| 600 000
|-
| Norge ||align="right| 750 000|| Cuba ||align="right| 600 000
|-
| Danmark ||align="right| 470 000|| Sør-Afrika ||align="right| 250 000
|-
| Finland ||align="right| 390 000|| Mexico||align="right| 250 000
|-
| Frankrike ||align="right| 390 000||  ||align="right|  
|-
| Sveits ||align="right| 340 000||  ||align="right|  
|-
| Nederland ||align="right| 210 000||  ||align="right|  
|-
| Belgia ||align="right| 150 000||  ||align="right|  
|-
| Totalt ||align="right| 57 600 000||  ||align="right|  60 150 000
|}

Europa hadde en enorm befolknigsøkning fra 1650 til 1850. I de to hundre årene hadde tallet økt drastisk fra omtrent 100 millioner til 263 millioner. Årsakene til dette var blant annet at transport gjorde at sult raskere kunne bøtes på, at flere sykdommer kunne helbredes og at industrialiseringen skapte overskudd. Mange valgte å bosette seg i byene, noe som forandret familietradisjonene. Å holde kontakt med hele familien ble mer uvanlig, og den europeiske tendensen ble å gifte seg senere og å få færre barn enn tidligere. Likevel økte altså befolkningen.<ref>Side 587–91, Palmer, Colton</ref>

Resultatene ble i stor grad en utvandringsbølge. Av den store bølgen med utvandring, sto europeerne i de 90 årene fra 1850 til 1940 for 57,6 millioner. De fleste dro til områder de kjente til, men med klare unntak. Britene dro gjerne til britiske områder og USA, italienere til USA og Latin-Amerika, spanjoler til de spansktalende republikkene i Sør-Amerika, portugisere til Brasil, tyskere til USA og delvis Argentina og Brasil. Enda USA var klart mest populær, se tabellen, var altså østlige Russland nest mest populær.<ref>Side 594, Palmer, Colton</ref>

For enkelte land var det enkle grunner til emigrasjon. I Irland hadde det vært en stor [[Hungersnøden i Irland 1845–1849|hungersnød i 1845–1849]], men antallet emigranter fortsatte i lang tid etterpå. Tyskere forlot Det tyske forbund med 420&nbsp;000 i 1840-årene, men 1,8 millioner forlot landet i 1880-årene, da økonomien var god, velferdsordninger tok vare på arbeidere og mattilgangen var bedre enn på lenge. I Sverige var også økningen markant i perioden i årene 1870 til 1890. Nordmenn var mer spredt utover, men de hadde et langt høyere antall emigranter per innbygger enn både Sverige og Storbritannia. På Island forlot 15&nbsp;000 innbyggere landet av en total befolkning på 75&nbsp;000. Danmark hadde langt mer dyrkbar jord ettersom de hadde varmere vintre, mangel på fjell og beskjedne skoger. Dette kan ha vært grunnen til at de hadde langt færre emigranter. Østerrike-Ungarn hadde også en jevn strøm av emigranter, fra 183&nbsp;000 i 1860-årene til 496&nbsp;000 i 1890-årene. Spanjolene begynte sent, først i 1880-årene startet emigrasjonen derfra, og det var først rett før første verdenskrig, i perioden 1904–1915, at den store bølgen på omtrent 1,7 millioner fant veien til Sør-Amerika.<ref name="migrasjon">Side 347–350, Evans</ref>

Russiske emigranter hadde en klarere startdato. En av følgene av at anarkister drepte Aleksander II var at det øyeblikkelig medførte [[pogrom]]er. Jøder forlot Russland og dro i stor grad vestover, til Vest-Europa og USA. En svært stor del av russiske immigranter til USA var jøder og annerledestroende. Italienerne kom enda senere, og var i hovedsak fra Sør-Italia. Sør-Italia hadde ikke opplevd stor bedring etter at Italia ble samlet, og de merket lite til det kommersielle jordbruket som var innført i nord, langsmed Italias hovedåre, Poelven. Minst 150&nbsp;000 forlot Italia hvert år fra 1898 til 1914. Også grekere forlot hjemlandet for å prøve lykken andre steder. Om ett land var kraftig underrepresentert, var det Frankrike, som kunne tilby lave fødselstall og sikkert jordbruk. Totalt i Europa regnes en fjerdedel av den naturlige befolkningsøkningen å ha forsvunnet i emigrasjon.<ref>Side 250–51, Evans</ref>

===Nasjonalisme og imperialisme===
{{Utdypende|Kappløpet om Afrika|Imperialisme|Berlinkongressen}}
Mens England hadde kontrollert India i lang tid og Frankrike lenge hadde hatt interesser i Midtøsten, begynte kampen om kontroll rundt om i verden i 1857. Den spredte seg til Afrika, Asia og Sør-Amerika, og var ofte et tilfelle av ovenfra-og-ned-holdning til de innfødte. Uttrykket «imperialisme» dukket opp rundt da selve imperialismen skjøt fart, rundt 1870. Selv om imperialismen ofte var dyr, var den så politisk populær at den ble gjennomført, gjerne hånd i hånd med nasjonalistisk selvhevdelse.<ref>Side 641–43, Evans</ref> I tillegg var det også en kamp om kontrollen i det nordre Middelhavet, da særlig mellom Russland og Det osmanske rike.

====Europa og Midtøsten: Russland, Det osmanske rike og panslavisme (1871–1878)====
[[Fil:Berliner kongress.jpg|miniatyr|Under [[Berlin-kongressen]] lyktes det [[Otto von Bismarck]] å fremstå som Europas megler, der han fikk de fleste i det minste mellomfornøyde med avtalen. {{Byline|[[Anton von Werner]]  (1843–1915)|type = Malt av}}]]
Det osmanske rike hadde gått nedover siden 1700-tallet. Landet skilte seg på mange måter fra de moderne europeiske landene. Det var ingen klar religiøs enhet, likhet for loven ble ikke praktisert, en sekulær stat eksisterte ikke, og de lå bak Europa innen vitenskap, teknologi og humanitær og administrativ innsats. De hadde mistet Ungarn i 1699 og Hellas i 1829. Serbia og Romania var nominelt under dem, men i praksis var de selvstyrte. Algerie ble styrt av Frankrike, og Saudiene, et arabisk dynasti, styrte over Arabia.<ref name ="otto">Side 655–658, Palmer, Colton</ref> Egypt var også langt på vei selvstendig. Imidlertid var Det osmanske rike fortsatt stort i 1850-årene, og med støtte fra Frankrike og Storbritannia hadde de lyktes i å holde arvefienden Russland på en armlengdes  avstand. Akkurat som Russland – og også Japan, Canada og USA – prøvde også Det osmanske rike å bruke perioden fremover på å oppnå intern styrke gjennom modernisering.<ref name ="otto" />

For Det osmanske rike gikk dette bare delvis bra. Modernisering medførte jernbane, aviser, kulturell oppblomstring, begynnende nasjonalromantikk og likhet for loven. Det medførte også sterke motkrefter, og dessuten manglet tyrkiske faglærte som kunne utnytte moderniseringen. Likevel fortsatte utviklingen, og i 1877 fikk Det osmanske rike sitt første parlament. Dessverre for tyrkiske liberale ble sultan [[Abd-ul-Hamid II]], som tok over i 1876, stadig mer paranoid og blodtørstig overfor tenkte motstandere. Allerede i 1876 opplevde bulgarerne et blodbad, og i 1877 ble det nye parlamentet raskt stengt igjen, og reformister ble avsatt. Liberale tyrkere trakk seg ut fra landet, etablerte seg som [[Ungtyrkerne]] og planla en retur der de skulle avsette Abd-ul Hamid II.<ref name ="otto" />

Russland hadde lenge hatt ambisjoner om å bekjempe Det osmanske rike og ta over Konstantinopel, som de kalte Tsarigrad, Keiserbyen. I en panslavisk nasjonalisme ble disse tankene trukket frem igjen. Denne panslavismen holdt Russland som dominerende, i motsetning til 1848-versjonen, og var åpen for å inkludere greske, ungarske og asiatisk-tyrkiske områder under russisk kontroll. Den fikk støtte fra den russiske regjeringen fordi den brakte oppmerksomhet bort fra interne uenigheter. I 1877 [[Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878)|erklærte Russland Det osmanske rike krig]]. Der Det osmanske rike ikke hadde lyktes i modernisering, hadde Russland i det minste med stor suksess modernisert hæren, og de beseiret tyrkerne lett.<ref name ="otto" />

Freden ble vanskeligere enn krigen for Russland. Britene var fortsatt lite begeistret for russisk kontroll over Balkan og særlig Konstantinopel, og den konservative og imperialistiske statsminister [[Benjamin Disraeli]] var ikke fremmed for krig. Det hele ble imidlertid løst av et diplomatisk utspill fra Otto von Bismarck. Han inviterte Russland, Tyrkia og Storbritannia til [[Berlin-kongressen|en kongress i Berlin]] for å snakke om fredsavtalen. Bismarck så på den beste løsningen som den der alle fikk litt. Tyrkia måtte gi opp [[Batumi]] (nåværende Georgia) og [[Kars]] (helt nordøst i nåværende Tyrkia) til Russland. Romania, Montenegro og Serbia ble, for å blidgjøre russerne ytterligere, selvstendige. Bulgaria ble et kompromiss der området ble delt i tre områder med varierende grad av selvråderett. Østerrike-Ungarn fikk okkupere og administrere – men ikke erobre – Bosnia. Britene fikk Kypros fra Tyrkia. Italia, som Bismarck omtalte som et land med «så stor appetitt og så dårlige tenner», fikk bare vage løfter om en gang å kunne kontrollere Albania. Tyskland selv tok ingenting.<ref>Side 658–59, Palmer, Colton</ref>

====Kappløpet om Afrika (1884–1899)====
[[Fil:Punch Rhodes Colossus.png|miniatyr|Rhodes-kolossen, et ordspill på [[Kolossen på Rhodos]] og [[Cecil Rhodes]]' aktive imperialisme, fra vitsebladet ''Punch''. Rhodes står med en fot i Kairo og en ved Kapp det gode håp {{Byline|Edward Linley Sambourne (1844–1910)|type = Tegnet av}}]]

{{Utdypende|Berlin-konferansen}}
Selv om Det osmanske rike moderniserte seg i 1860-årene, hadde den osmanske lederen, beyen av Tunis, store økonomiske problemer. Det britiske og franske konsulatet var ivrige i å overse den bankerotte administrasjonen der. Italia ble også med, og i 1867 ble hele området tatt over av en internasjonal økonomisk kommisjon med Frankrike som dominerende makt. Skattene nådde i liten grad beyen, og i tillegg valgte kommisjonen å redusere tollsatsene inn til Tunis helt ned til 3 %. Europeiske varer oversvømmet markedet.<ref name="imperfect" />

Libya fikk i lang tid være i fred ettersom det ikke var noen verdier der, mens Egypt ble relevant. Egypt hadde for det meste vært de facto selvstendige, og i 1867 ble deres nær selvstendige status også ratifisert. Egypt tok del i moderniseringsprosessen i Det osmanske rike fra 1850-årene, og de skaffet seg europeisk hjelp. Dette inkluderte finansieringen og byggingen av [[Suezkanalen]], igangsatt av en tidligere fransk konsul, [[Ferdinand de Lesseps]], i 1854. Kanalen sto offisielt ferdig i 1869, men reelt i 1871. I 1878 ble Egypts [[khediv]] [[Ismail Pasja]] slått bankerott av de mange investeringene han hadde gjort i prosjektet med Suezkanalen. En internasjonal gjeldskommisjon, igjen dominert av franske og britiske interesser, presset Det osmanske rike til å avsette khediven og erstatte ham med hans eldste sønn, noe som skjedde året etter.<ref name="imperfect">Side 645–47, Evans</ref> I 1874 hadde for øvrig Storbritannias statsminister Disraeli kjøpt opp 44 prosent av Suezkanalen, og nøt godt av fordelene det gav.<ref name="disraeli">Side 658, Palmer, Colton</ref>

Tyskland satt også i den internasjonale gjeldskommisjonen, men Bismarck hadde ingen ambisjoner i Afrika for Tysklands del. Tyskland ville vinne mer på å spille Frankrike og Storbritannia opp mot hverandre. Ved å hjelpe Frankrike, kunne Bismarck begrense hevngjerrigheten fra det franske nederlaget i 1871, mens å svekke Storbritannia kunne gjøre dem mer velvillige overfor fremtidig samarbeid med Tyskland. Til tross for manglende ambisjoner, trengte Bismarck støtte fra det nasjonalliberale partiet, og derfor tok Tyskland et par kolonier i Afrika, [[Togoland]] og [[Kamerun]], i 1884–1885. Tysklands begynnende kolonisering gjorde at mange andre land fikk panikk, og da Bismarck inviterte Frankrike til en konferanse i Berlin om grensene i Afrika, begynte panikken å spre seg slik at [[kappløpet om Afrika]] begynte. Slik hadde Bismarck igjen fungert som megler. Selve avtalen hadde beskjeden betydning utover at den anerkjente [[Leopold II av Belgia]]s krav på det som ble [[Belgisk Kongo]].<ref name="imperfect" /> Belgisk Kongo hadde startet som et samarbeid mellom den belgiske kongen og [[Henry Stanley]] kalt International Association of the Congo. Stanley fikk en rekke høvdinger til å signere på et ark de forsto lite av mot enkle gaver.<ref>Side 663, Palmer, Colton</ref>

Kappløpet om Afrika sto i hovedsak mellom Storbritannia og Frankrike. Storbritannia tok over kontrollen over Egypt til Frankrikes misnøye. De svarte med å kontrollere Tunisia i tillegg til Algerie, og å bevege seg inn i Marokko, nå til britenes misnøye.<ref>Side 661, Palmer, Colton</ref> Britene forsynte seg av Nigeria, mens Frankrike tok Vest-Afrika. I 1889–1890 ble avtaler mellom Storbritannia og Frankrike signert der grensene ble klart definert. Et klønete forsøk av en tysk eventyrer medførte at Tyskland først fikk kontroll over [[Zanzibar]], men så byttet det til seg mot [[Helgoland]] i Nordsjøen. Et langt mer ambisiøst prosjekt ble startet av diamantmogulen [[Cecil Rhodes]]. Rhodes var sterkt eventyrlysten, rasistisk, og hadde klokkertro på «den angelsaksiske rases overlegenhet». Hans drøm var et britiskkontrollert område «fra [[Kapp det gode håp|Kapp]] til [[Kairo]]». Resultatet av et slags samarbeid mellom Rhodes og den britiske regjeringen ble at en rekke områder i Afrika ble britiske protektorater.<ref>Side 647–48, Evans</ref>

Det ble etter hvert klart at Frankrike ønsket seg et sammenhengende koloniområde fra Atlanterhavet til Rødehavet, mens Storbritannia ville ha et britisk Afrika fra, i Rhodes ord, Kapp til Kairo. Problemet ble dermed skjæringspunktet. Britene var blitt slått tilbake i 1885 av muslimer i Khartoum på vei nedover Nilen. I 1898 lyktes de å beseire muslimene og fortsatte. Kampen sto om Fashoda, nåværende [[Kodok]] i [[Sør-Sudan]]. [[Jean-Baptiste Marchand]] hadde i en ekspedisjon lyktes i å komme dit først, men [[Herbert Kitchener]] og hans briter kom kort tid etter. I det som senere ble kjent som [[Fashoda-konflikten]] truet britene med krig, noe som for fransk side kunne medføre at de ville kunne få Tyskland i ryggen. Etter mye krangel valgte Marchand å trekke seg.<ref name="fashandloose">Side 668, Palmer, Colton</ref>

====Asia: India, Østindia, Persia og Kina (1870–1899)====
[[Fil:China imperialism cartoon.jpg|miniatyr|Fransk karikatur av delingen av Kina. Storbritannia, Tyskland, Russland, Frankrike og Japan krangler om bitene. {{Byline|Henri Meyer (1844–1899)|type = Tegnet av}}]]
Nederland nøt godt av at de ble ansett som en mindre stormakt. Mens Tyskland, Frankrike og Storbritannia fulgte hverandre med argusøyne, kunne Nederland utvide sin kontroll i [[Nederlandsk India]] (dagens [[Indonesia]]) til å gjelde mesteparten av øyene. Etter et hard samfunnstyre med tvangsarbeid frem til 1870, ble et friere system innført, der blant annet kommunikasjonsspråket ble malayiske og javanesiske språk, og ikke nederlandsk. Indonesia viste seg raskt som en økonomisk svært overskuddsbringende koloni for dem.<ref>Side 670, Palmer, Colton</ref>

I 1876 hadde Disraeli utnevnt [[Victoria av Storbritannia|dronning Victoria]] til keiserinne av India.<ref name="disraeli" /> Da hadde Storbritannia kontrollert India i lang tid gjennom [[Det britiske ostindiske kompani]], men [[Det indiske opprøret i 1857|et opprør i 1857]] gjorde at Storbritannia valgte en mer samarbeidsvillig retning, der de eksisterende statene fikk beholde formell uavhengighet som et protektorat. Britene valgte ikke, som nederlenderne, å kommunisere i det lokale språket, men innførte systematisk skolegang for å lære indiere engelsk. I tillegg ble India industrialisert noe, særlig med hensyn på utbygging av jernbane. [[Jernbane i India|Jernbanenettet i India]] var det tetteste utenfor Europa og Nord-Amerika. India tok imidlertid for det meste på seg rollen som produsent av bomull, te, indigo, hvete, plantefrø til [[vegetabilsk olje]] og [[jute]]. Dette medførte at en middelklasse med velutdannede indere, særlig handelsmenn, men også noen byråkrater, vokste frem. I 1885 vokste det hindu-dominerte [[Kongresspartiet]] frem.<ref>Side 670–72, Palmer, Colton</ref>

Russlands imperialisme var forskjellig fra annen imperialisme fordi den i liten grad var drevet av eventyrere som Carl Peters, Cecil Rhodes eller [[Pierre Savorgnan de Brazza]], og den var heller ikke drevet av kommersielle aktører eller for kommersielle hensyn. Russisk imperialisme var statsstyrt fordi ønsket om å spre sivilisasjonen var stort i den sene panslaviske perioden, og fordi Russland var på leting etter en isfri havn. De beveget seg sørover slik at de kolliderte med britiske interesser i India, men inngikk en avtale med britene om grensene. Verre var det litt vestover. Persia hadde mistet byer i nord til Russland, og deres havner sørover ville ha vært av stor betydning for Russland. De var også viktige for Storbritannia, så det endte med en fastlåst situasjon der begge land ga lån til Persia som ble betalt tilbake gjennom tollinntekter. Begge var politisk aktive i området i tiden frem til første verdenskrig.<ref>Side 673, Palmer, Colton</ref>

Kina hadde lenge vært selvstyrt og sterkt sentralisert, men allerede fra tidlig 1800-tallet begynte forskjellige opprør å dukke opp. Siden kineserne ikke var særlig interessert i europeiske varer, hadde Storbritannia tilbudt kinesiske handelsmenn opium som handelsvare. Dette var populært i Kina, men regjeringen ønsket å kontrollere det. Dette medførte at [[Første opiumkrig|første-]] (1839–42) og [[andre opiumskrig]] (1856–60) ble utkjempet, og som resultat av dette fikk Storbritannia, Frankrike, andre vestmakter og Russland tilgang med handel og diplomatiske forbindelser. Hongkong, Shanghai og Canton ble såkalte «avtalehavner», der kinesisk lov ikke gjaldt for europeere. Med fotfeste i Kina og India tok britene Burma i 1886, franskmennene Vietnam, Kambodsja og Laos i 1883 og Japan tok Liaotunghalvøya og Formosa i 1895.<ref>Side 674–678, Palmer, Colton</ref>

===Europa etter Bismarck (1890–1899)===
[[Fil:1890 Bismarcks Ruecktritt.jpg|miniatyr|«Dropping the Pilot» («Losen går fra borde)». Karikatur, første gang publisert i det britiske bladet ''[[Punch (tidsskrift)|Punch]]'' i mars 1890. {{Byline|[[John Tenniel]] (1820–1914)|type = Tegnet av}}]]
Bismarck hadde lyktes i å styrke Tyskland delvis gjennom å så splid mellom sine motstandere, delvis gjennom dyktig innføring av [[realpolitikk]] der han forholdt seg til reelle situasjoner fremfor ideologier og prinsipper. Selv syv år etter hans død kommenterte den britiske utenriksministeren [[Edward Grey]] at politikken i 1906 fortsatt var påvirket av ham: «Bunnfallet som ligger igjen etter Bismarck gir koppen en vond avsmak».<ref>Sitatet: «It is the lees left by Bismarck that still foul the cup», Side 42, James Joll: ''The origins of the First World War'', Longman, London, 1984 (2. utgave 1992)</ref> Bismarck hadde gjort seg selv urørlig for Preussens parlament, Riksdagen, arbeiderbevegelsen, militæret og liberale. Bare keiseren kunne rokke ham. Så lenge [[Wilhelm I av Tyskland]] styrte, var hans posisjon sikret. Da Wilhelm I døde i 1888, tok [[Fredrik III av Tyskland|Fredrik III]] over, men han døde etter kort tid av kreft. Hans sønn igjen var [[Wilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]]. Wilhelm II hadde ikke opplevd stort av usikkerheten i 1860-årene eller den politiske uroen i 1870-årene. Han manglet sine nærmeste forgjengeres forsiktighet og list, og var i stedet full av optimisme på vegne av Tyskland, uvøren, søkende etter popularitet, hysterisk og rask til å sette i gang drømmeprosjekter og deretter å la dem være. Kampen mellom Bismarck og Wilhelm II var en kamp mellom forsiktig fremferd og full damp. Full damp vant da Wilhelm II valgte å avsette Bismarck i mars 1890.<ref>Side 159–60, A.J.P. Taylor: ''The Course of German History'', Routledge, 2001 (første utgave 1945)</ref>

Under Wilhelm II kom Bismarcks uerfarne etterfølger, [[Leo von Caprivi]], da tanken var å komme liberale, sosialister og katolikker i tale. Men etter fire år hadde det medført at Caprivi måtte resignere og Wilhelm II måtte tilbake til en mer Bismarck-lik politikk, men uten noen som besatte Bismarcks talenter.<ref>Side 166, Taylor</ref> Utenrikspolitisk ble Frankrike raskt tatt inn i varmen innen europeiske fredsallianser som Bismarck hadde holdt dem ute av. Tyskland, på sin side, fikk under Wilhelm II en mer utfordrende linje overfor Storbritannia, som sakte gled mer mot Frankrike.<ref>Side 550, Greer, Lewis</ref> Det hjalp neppe at Tyskland i 1898 begynte å utvide marinen betraktelig. Der Bismarck hadde valgt landforsvar, som krevde utbygging av fort langs kysten heller enn krigsskip, valgte Wilhelm IIs Tyskland en mer angrepsrettet strategi, nærmere bestemt raske båter i et stort omfang som holdt til Nordsjøen. Dette medførte at britene ble nervøse, og dette igjen startet et marinekappløp.<ref>Side 173, Taylor, Dirk Bönker: [https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/naval_race_between_germany_and_great_britain_1898-1912 Naval Race between Germany and Great Britain, 1898-1912] - International Encyclopedia of the First World War</ref>

Frankrike og Russland hadde allerede siden 1870 hatt samtaler om en eventuell allianse, og i 1893, med Bismarck ute av bildet, ble avtalen et faktum. Bismarck selv hadde sannsynligvis undervurdert viktigheten av økonomisk fellesskap som bakgrunn for allianse. Franske banker hadde overtalt småsparerne til å investere i russiske aksjer i en tid der Russland moderniserte seg, fabrikker ble bygget, industrialisering tok fart og fremtiden så relativt lys ut. Denne franske iveren spilte en viktig rolle i alliansen mellom de to landene. Fra å ha holdt Frankrike utenfor en allianse, hadde Wilhelm II i løpet av tre år blitt fanget mellom to stormakter, Frankrike i vest og Russland i øst.<ref name="allianser">Side 47–48, Joll</ref>

===Sosialdarwinisme og antisemittisme ===
[[Fil:Caran-d-ache-dreyfus-supper.jpg|miniatyr|Dreyfus-saken splittet Frankrike sterkt. Bildet forestiller en familie som først lover hverandre ikke å diskutere Deryfus-saken, og nederst ser man resultatet av at de likevel gjorde det. {{Byline|Caran d'Ache (1858–1909)|type = Tegnet av}}]]
Da [[Charles Darwin]] i 1859 ga ut boken ''[[Artenes opprinnelse]]'', var det utviklingen av dyr og mennesker i naturen som var temaet. Det var først via biologen og antropologen [[Herbert Spencer]] at darwinismen ble trukket inn i samfunnet under navnet «sosialdarwinisme». Spencer, som også sto bak oppsummeringen av darwinisme som «survival of the fittest», mente at menneskeheten fortsatt var i en kamp for å overleve. Dette gled igjen over i «den sterkestes rett». Riktignok var ikke all sosialdarwinisme basert på kamp mellom mennesker eller menneskegrupper. Den progressive versjonen brukte rasens overlevelse til å presse regjeringen til å forbedre hygiene, ernæring og boligtilstanden. En langt mer brutal versjon var at man burde avle frem mennesker med gode kvaliteter slik at bare de smarte skulle avle barn, eller i det minste at en «rase» skulle kun avle innenfor seg selv. Den britiske eller den tyske – avhengig av hvem man leste – rasen var overlegen, mens den afrikanske eller mongolske rasen rangerte nederst.<ref>Side 684–686, Evans</ref>

Etter 1870 dukket anti-jødisk polemikk opp de fleste stedet i Europa. I Frankrike og Tyskland ble det gamle teologiske bildet av jøder trukket frem, delvis bygget opp med rasjonelle argumenter. Jødene var ifølge anklagerne ansvarlige både for konservatisme og modernisering, for anti-nasjonale holdninger og manglende moral. Jødene ble også en «egen rase» i den nye rasetenkningen. Selv om Benjamin Disraeli, som var av jødisk herkomst, hadde vært statsminister i Storbritannia og vært avgjørende i å gjøre dem til en verdensmakt, ble antisemittisme praktisert også i Storbritannia. Imidlertid var Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland relativt trygge for jøder utover utskjellinger fra et og annet parti. I Russland hadde det medført en [[pogrom]] i 1881–84 som medførte at mange jøder flyktet til Tyskland.<ref>Side 866–87, Jürgen Osterhammel: ''The Transformation of the World - A global history of the Nineteenth Century'', Princeton University Press, Princeton (NJ), 2014</ref>

====Dreyfuss-saken og sionisme====
{{Utdypende|Dreyfus-saken}}
Mot slutten av 1894 ble en antisemittisk [[Pandora|Pandoras eske]] åpnet i Frankrike. [[Deuxième Bureau|Det hemmelige politiet]] fikk tak i et brev som indikerte at en fransk offiser hadde solgt hemmeligheter til  en tysk militærattaché i Paris. Den øyeblikkelige mistenkte ble en artillerikaptein knyttet til generalstaben, [[Alfred Dreyfus]]. På svak bevisførsel, inkludert en ikke bindende sammenlikning av håndskrifter, ble Dreyfus anklaget. Hans største forbrytelse (i motstandernes øyne) var sannsynligvis hans jødiske bakgrunn. Bevisførselen inkluderte en mappe som verken Dreyfus eller hans advokat ble vist. Dreyfus ble offentlig degradert og forvist til [[Djevleøya|Djeveløya]] i januar 1895.<ref name="drey">Side 596–97, Evans</ref>

Familien og forsvarsadvokaten ga ikke opp, og kampen ble også dratt ut i mediene. To år senere kom det frem at brevet tilhørte en gjeldstynget oberst, [[Ferdinand Walsin Esterhazy]], men han hadde venner i høye stillinger. Den franske forfatteren [[Émile Zola]] var en av flere som engasjerte seg for Dreyfus' sak, da særlig gjennom å anklage presidenten av Frankrike på forsiden av avisen ''L'Aurore''. Samtidig var Dreyfus-motstanderne, gjerne på høyresiden i politikken, like ivrige. Frankrike ble delt på et svært smertefullt tema, blant annet viste det seg at protester mot Dreyfus gjerne endte med at jødiske butikker ble ramponert. Imidlertid ble det i 1898 oppdaget at [[Hubert-Joseph Henry]] hadde forfalsket beviset. Han ble arrestert, og begikk selvmord i fengselscellen. Dreyfus ble først gitt en ny rettssak tilbake i Frankrike. Den kom til den samme konklusjonen, men presidenten ga Dreyfus benådning. I 1906 ble Dreyfus renvasket helt.<ref name="drey" />

Dreyfus-saken avslørte alvorlige mangler i hæren. Den fremsto som sterkt reaksjonær i en liberal tid, sterkt monarkistisk i en republikk og sterkt antisemittisk i en tid som virket for å bli egalitær. Den viste også kirkens antisemittiske trekk, hærens og høyresidens sterke [[Revansjismen|revansjisme]]. Antisemittismen ble også noe som skilte høyre- og venstresiden i lang tid fremover; høyresiden trodde ikke på at Dreyfus var uskyldig, og forble antisemitter, mens venstresiden var sterkt jødevennlig.<ref>Side 597–98, Evans</ref>

Dreyfus-saken påvirket også den ungarske jøden [[Theodor Herzl]]. Han kom til konklusjonen at det jødiske spørsmålet måtte løses. I boken ''Der Judenstaat'' kom han frem til at de måtte lage sitt eget hjemland i Palestina fordi jødene ikke følte seg trygge under andres styre.<ref>Side 867, Osterhammel</ref>