Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

== Avslutningen av perioden ==
Renessansen hadde startet en utvikling innen kunst, utdannelse, handel og samfunnsoppbygning som markant skilte seg fra det tidligere Europa. Selv om det var tegn til at føydalismen ble svekket og at kirken mistet makt på slutten av 1300-tallet, var renessansen annerledes på flere punkter. For det første var perioden ikke bare en endring av maktforhold mellom konge og kirke, men også et angrep på doktrinene til kirken. Adelen opplevde ikke bare et midlertidig tilbakeskritt, men det ble klart at de som makthavere var markant svekket, og at utviklingen nærmet seg enevelde i flere land. Kunsten utviklet seg sterkt med tanke på perspektiver, nøyaktig gjengivelse av menneskekroppen, motivvalg og aktmalerier. Handelen forandret maktforholdene til fordel for lavadelige og borgere, mens høyadelen før hadde vært mektigst. 

Samtidig var det ikke bare protestantene som hadde problemer med kirken. Også katolikker hadde det, og særlig hadde Spania tatt dette på alvor. Allerede sent på 1400-tallet hadde en reformistisk og moralsk bølge slått over dem. Den sluttet ikke der. Samtidig som Martin Luther ble stor i Det tysk-romerske rike i 1521, fikk [[Ignatius av Loyola]] en åpenbaring og ble leder av en religiøs bevegelse, som senere skulle føre til [[motreformasjonen]]. Han skulle være Jomfru Marias ridder som skulle lære opp barn både i lesing og skriving og i den rette tro. Han studerte selv latin på skolen og ved [[Sorbonne Université|Sorbonne]]. Sammen med studiekamerater stiftet han Jesu samfunn, og medlemmene kalte seg ''jesuitter''. Jesuittene hadde en nær fanatisk tiltro til paven, og det het at «Det hvite jeg ser vil jeg tro er sort dersom Kirken befaler det slik». Jesuittene gjorde en god innsats i å utdanne befolkningen, men de lyktes mindre godt med sine forsøk på å påvirke forskjellige lands politiske kurs slik at den sammenfalt med kirkens. Likevel telte Jesu Samfunn 1500 medlemmer da Loyola døde i 1556. Disse medlemmene ble et effektivt våpen for paven.<ref>Side 376-77, Greer, Lewis</ref>

Samme år som Loyola døde, trakk keiser Karl V seg som konge av Spania og Det tysk-romerske riket. Han delte opp sine riker slik at Det tysk-romerske riket, Habsburg (etter hvert Østerrike), Böhmen og Ungarn tilfalt hans bror Ferdinand, mens Spania, Nederlandene, Burgund og Aragons italienske eiendeler, i tillegg til spanske eiendeler i Amerika, gikk til Karl Vs sønn, [[Filip II av Spania|Felipe II]].<ref>114, 126, Palmer, Colton</ref> Luther selv hadde dødd i 1546. I 1555, året før han døde, hadde Karl V måttet inngå [[religionsfreden i Augsburg]], der protestantene fikk nærmest fullt gjennomslag for å la hertugen velge religiøs retning.<ref name="tretrefem">Side 335-336, Fuglestad</ref>

Den skjøre freden mellom katolikker og protestanter varte ikke. [[Motreformasjon og religionskrig (1556-1648)|Den neste perioden]] ble preget først av motreformasjonen, der katolikkene samlet seg om en nytolkning av sin tro og lære. De fikk støtte blant annet av [[Filip II av Spania]], som var langt mer dogmatisk enn sin far, Karl V av Det tysk-romerske rike.<ref>Side 348-49, Fuglestad</ref> I Frankrike ble religionskrigene spesielt blodige, med kulminasjonen ved [[Bartolomeusnatten]] i 1572. I Storbritannia var det imidlertid noe fredeligere under [[Elizabeth I av England|Elizabeth I]] enn under faren Henrik VIII – hennes lange regjeringstid ble sågar begynnelsen på storhetstiden for Storbritannia.<ref>Side 116-120, Hibbert</ref>

For Øst-Europas del var det ikke helt likt. I Russland skjedde det store endringer under det harde, men også samlende, styret til [[Ivan IV av Russland|Ivan den grusomme]]. Han lyktes imidlertid bare delvis. Ved å innføre et system der deler av Russland ble styrt utenom det byråkratiske systemet, fikk han venner som var lojale og anga de som var imot ham. Siden det først og fremst var adelen som kjente seg rammet av hans styresett, mistet Ivan adelens støtte. Siden adelen hadde mest krigserfaring, fikk Ivan store problemer med tartarene da de invaderte Russland. Dermed måtte systemet avvikles for å få adelen tilbake på Ivans side.<ref>Side 613-23, J.L.I. Fennel: «Russia, 1462-1584» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> [[Kongeriket Ungarn (1526–1867)|Ungarn]] var på sin side kraftig redusert etter 1526, og var ikke lenger å regne som en stormakt, knapt en mellomstor. Dette ble forsterket ettersom Ungarn etter den tid var delt i tre områder, én kontrollert av Habsburgerne, én av Ungarn og én av Det osmanske rike. Adelen utviste liten lojalitet til de ungarske herskerne, og byttet side alt etter hvem som ga dem best fordeler.<ref>Side 137-57, Kontler</ref> Det osmanske riket opplevde også en nedgangstid, som gikk fram og tilbake fra [[slaget ved Lepanto]] og fram til den totale ydmykelsen i [[1699]].<ref>Side 77-84, Lee</ref>