Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Russlands liberale retning under Alexander II (1856–71)====
[[Fil:Bitwa pod Mrzygłodem 1863.PNG|miniatyr|Aleksander IIs liberale retning medførte at polakkene brukte friheten til å gjøre opprør – igjen med brutale konsekvenser for polakkene.]]
Etter Krimkrigen, der verken Frankrike eller Storbritannia engasjerte seg fullt, var det klart for Aleksander II at Russland måtte modernisere seg. Selv om han ikke var liberal, valgte han en økende liberal retning. Russland før Krimkrigen var styrt sterkt ovenfra-og-ned, og tsarens makt kom verken fra et folkelig mandat eller fra guddommelig utvelgelse, men fra at han kontrollerte militæret. Maktapparatet var sterkt upersonlig, og det er blitt kommentert at Russland ble styrt maskinaktig heller enn organisk. Sensur, spesielt overfor moderne og vestlige ideer, var streng både i pressen og på universitetene. Likevel kom disse ideene frem til folket. Russisk nasjonalisme ble påvirket av dette, enten det var de som så på Russland som en europeisk nasjon eller som en helt egen slavisk nasjon.<ref>Side 564–65, Palmer, Colton</ref>

Alexander II startet en rekke reformer for å modernisere landet. Den viktigste forandringen var muligens fjerningen av [[livegenskap]] i 1861, etter lange forberedelser. Alexander IIs motiver bak det kan ha vært edle, men det er også blitt foreslått at hovedmotivasjonen lå i at med verneplikt var det viktig at soldatene hadde noe å kjempe for. I tillegg innførte Alexander et offentlig politi som fjernet adelsmennenes eget politi. Sensuren ble noe lettet og universitetene fikk større friheter. Militær utvikling hjalp også, da hæren ble mer strømlinjeformet. Den til da omstendelige kommunikasjonsrekken ble også forenklet, hvilket betyr at kommunikasjonen mellom personer og instanser ble reduserte med 46 %. I tillegg ble separate våpengrener innført.<ref>Side 238, Evans</ref>

Polske innbyggere fikk også nyte godt av endringene i begynnelsen av den russiske nyorienteringen. Amnesti ble gitt til deltakere av opprørene i 1831, forsamlingsforbudet ble opphevet, det ble innledet samtaler om å oppheve livegenskap og et polsk agrarsamfunn ble dannet i 1858 med 4000 medlemmer. Imidlertid fikk Italias samling en betydning. Det at et lite land kunne samles på den måten Italia ble samlet av Piemonte, ble en inspirasjon for polske nasjonalister. Antall hemmelige organisasjoner økte markant, diskusjoner dukket opp oftere og oftere, og det ble arrangert en demonstrasjon på 30-årsdagen for det polske opprøret i 1831. Russernes siviladministrative overhode oppløste agrarsamfunnet, og kosakker skjøt mot menneskene som demonstrerte. Polakkene svarte med en geriljakrig, men denne ble igjen delt mellom de hvite (liberalerne) og de røde (de revolusjonære). Begge fraksjonene samlet seg rundt [[Romuald Traugutt]], en polsk krigshelt fra Krimkrigen. Han lyktes imidlertid bare i et år, før han ble fanget og hengt av russiske styrker. Samtlige rettigheter ble fjernet, og nå ble også navnet Polen fjernet fra kartet, og erstattet med «Vistulaland».<ref>Side 246–248, Evans</ref>

Revolusjonære tendenser var slått ned i Polen, men de utviklet seg i Russland. Intellektuelle opprørere omtalte seg som [[nihilisme|nihilister]], de trodde bare på vitenskap, og hadde et kynisk syn på Aleksander II og hans reformer. Bønder var oppgitt over tunge skatter, og intellektuelle la ved på bålet ved å minne om tidligere oppørshelter som [[Stenka Rasin]]. Filosofen [[Aleksandr Herzen]] anså Russland som det perfekte stedet for den sosialistiske fremtiden fordi kapitalismen var så svak i Russland, og fordi det allerede eksisterte en form for kollektivisme i landsbyforsamlingene. Om Herzen var en radikal, sto [[Mikhail Bakunin]] enda lenger til venstre. Han argumenterte for opprør mot tsarens statsansatte, og også mot liberale. I boken ''Den revolusjonæres katekisme'' kommenterte han at en ekte revolusjonær bare tenker på revolusjonen, og at alt annet har han brutt med. Det moralske gode var det som fremskyndet revolusjonen, og det moralske onde det som holdt den tilbake. Dette skapte et enda sterkere skille mellom Bakunin og hans følgere på den ene siden og [[Karl Marx]]' følgere og andre sosialister og venstreorienterte på den andre.<ref>Side 568, Palmer, Colton</ref>