Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Manila-baserte misjonærers komme (1631 og utover)====
Frem til [[1631]] var jesuittordenens misjonærer i [[padroadosystemet|det portugisiske patronatet]]s tjeneste de eneste som drev kristent misjonsarbeid i Kina. Men i [[1620-årene]] tapte Ming-dynastiet tapte mer og mer grepet om de hovedstadsfjerne områder, som provinsen [[Fujian]]. Fra akkurat Fujian var det svært mange utreiste kinesere som hadde slått seg ned i og rundt [[Manila]] på de spanskstyrte [[Filippinene|filippinske øyer]]. Der bygde spanske ordensprester egne menighetskirker for dem, og ble til en viss grad kjent med deres levesett. De spanske prestene dro også til [[Taiwan|Formosa]] og misjonerte der, og håpet på muligheten å ta over til Fastlandet en gang. Portugal og padroadobispedømmene [[Goa]] og [[Macao]] ville ikke ha slik innblanding, og det var også jesuitter som engasjerte seg for å forhindre spanjolenes komme; de var jo understilt [[det spanske patronatet]]. Men den nyopprettede (1622) [[Propagandakongregasjonen]] i Roma var ikke så tilbøyelig til å la portugisiske interesser stille seg hindrende i veien for at flere misjonærer engasjerte seg i Kina.

=====Andre misjonsmetoder=====
Fra sine ordeners ferske fotfester på [[Formosa]]<ref name="Kenneth Scott Latourette 1929">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 108</ref> gikk i [[1631]] så [[dominikanerordenen|dominikanerpateren]] [[Angelo Cocchi]] og i [[1633]] dominikaneren [[Juan Bautista de Morales|Juan Morales]]<ref>Benno  Biermann, O.P.: ''Die Anfänge der neueren Dominikanermission in China'', Aschendorffsche Verlagsbuchhandlung, Münster 1927</ref> og [[fransiskanerne|fransiskaneren]] [[Antonio de Santa Maria]]<ref>Otto Maas: ''Die Wiederöffning der Franziskanermission in China in der Neuzeit'', Münster 1926.</ref> i land i Kina. De ble tatt i mot av kristne i [[Ningde|Fu'an]]<nowiki></nowiki>området i [[Fujian]] som var blitt døpt av den italienske jesuittpater Giulio Aleni. Dette var på en tid da bispestolen i Macao hadde vært vakant i lengre tid, og jesuittene til tross for et relativt høyt antall var spredt tynt utover landet.

Det var også oppstått usikkerhet i misjonen på grunn av [[ritestriden i Kina|ritestriden]]. Den striden skulle få ny næring med de nye ordeners komme. Flere av de nye prestene hadde verken jesuittenes [[humanismen|humanistiske]] utdannelse og heller ikke deres lange erfaring med de stedlige forhold. Det er likevel ikke rettferdig å anta at de forfektet avleggse metoder i sitt arbeide, som middelaldermennesker i [[renessansen]]. Det er noen ganger blitt hevdet at de spanske ordensfolk og hele den spanske kirke sørget for troens utbredelse ved hjelp av undertrykkelse av loale religiøse tradisjoner. Men realitetene er langt mer sammensatt.<ref>Pierre Duviols: ''La lutte contre contre les religions autochtones dans le Pérou colonial: "l'extirpation de l'idolâtrie," entre 1532 et 1660'', Lima: Institut français d'études andines, 1971, s. 339</ref>

De ble bestyrtet over truslene mot «den rene tro» som de mente å se i de katolske fellesskap jesuittene hadde grunnlagt. Det er blitt hevdet at disse dominikanere og fransiskanere felte sin dom over jesuittenes metoder uten å ha den minste bakgrunn for å vurdere kinesiske forhold. Det er ikke helt rettferdig. De et utstrakt arbeid i utenlandskinesiske miljøer på Filippinene, særlig i bydelen ''Parian'' i Manila, der befolkningen stammet fra det sørlige Fujian. Misjonærene hadde dermed til og med et grunnlag i den relevante kinesiske dialekt som de stod overfor i Fujian. At de vurderte situasjonen såpass annerledes enn jesuittene kan dermed ikke tilskrives overfladiskhet; uenigheten var mer solid fundert.<ref>James Sylvester Cummins: «Two Missionary Methods in China: Mendicants and Jesuits», i ''Archivio Ibero-Americano - Revista de Estudios Historicos'' Año XXXVIII (Enero-Diciembre 1978: Número extraordinario con ocasión del IV Centenario de la llegada de los franciscanos a Filipinas 1578-1978: España en Extremo Oriente: Filipinas - Japon - China), s. 50</ref>

=====Martyrium og utvisning=====
Deres intense pågangsmot førte til mange konversjoner. Men deres fordømmelser av konfucianske skikker som overtroiske provoserte de stedlige [[mandarin (embetsmann)|mandariner]], som anskaffet og utviklet store mengder anti-kristne skrifter, og appellerte til den nye keiseren for å få ryggdekning for mottiltak. Svaret kom til [[Fuzhou]] den [[4. november]] [[1646]]<ref>{{kilde www |url=http://eglasie.mepasie.org/2000/septembre/chine/7_2000/dossier1_1/index.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-02-11 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070930020010/http://eglasie.mepasie.org/2000/septembre/chine/7_2000/dossier1_1/index.htm |arkivdato=2007-09-30 }} P. Jean Charbonnier: ''Canonisation des martyrs de l'Église en Chine''. Nettsted besøkt 11. februar 2007</ref>, og raskt ble en av de mest fremgangsrike av dominikanere, [[Francisco Fernández de Capillas]] arrestert i [[Fu'an]] og underkastet en skueprosess. Han ble halshogd [[15. januar]] [[1647]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/fcapilla.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 11. februar 2007</ref> og betraktes ofte (litt unøyaktig)<ref>For eksempel ble en katolsk biskop martyrdrept i Zaitun i 1362, og holder man fast ved Kinas nåværende grenser ble en fransk fransiskanerbiskop Rikard av Burgund drept for sin tros skyld av muslimer i 1265 i Almalyq (rett vest for Yining, nær grensen til Kasakhstan) i daværende Ili-Baliq, jamfør P.X. Mertens: ''The Yellow River runs Red: A story of Modern Chinese Martyrs'', London 1939, s 1.</ref> som Kinas «protomartyr». Resten av prestene ble utvist samme år. De kunne imidlertid vende tilbake etter kort tid. ([[Augustinerordenen|Augustinere]] fra Filippinene kom også, men de etablerte seg ikke før i [[1680]] og skulle aldri bli så fremtredende som de andre.)<ref>B. Martínez: ''Historia de las misiones augustinianas en China'', Madrid 1918.</ref>

=====Ritestriden inn i en ny fase=====
Med dominikanerne og fransiskanerne ble ritestriden skjerpet. Stridens første fase, den internt jesuittiske, var bilagt ved at hovedkvarteret i Roma etter granskning ikke hadde reagert og etter [[Jiadingkonferansen]] i [[1629]] hadde skapt enighet blant jesuittene i Kina. Fra dominikanernes side var det fremfor alt pateren [[Juan Bautista de Morales]] O.P. som målbar kritikken, fra fransiskansk hold var det pater [[Antonio Caballero de Santa María]] O.F.M. Antagelig uten å ha gitt seg selv nok tid til å bli kjent med kinesisk kultur og finne ut hva jesuittene hadde gjort, sendte de en fordømmelse til biskopene på [[Filippinene|de filippinske øyer]]. Pater Morales utarbeidet i [[1639]] et memorandum om saken til jesuitter-misjonens visitator pater Emmanuel Diaz (senior). Biskopene sendte den klagen de hadde mottatt til pave [[Urban VIII]] (1623-1644) i [[1635]], og snart var allmennheten kjent med kritikken. Da pater Diaz drøyde med å svare, reiste Morales selv til Roma og fremla spørsmålet der i [[1645]]. Der endte det i første omgang med at pave [[Innocent X]] (1644-1655) i et dekret av [[12. september]] samme år tok stilling mot aksepten av de kinesiske riter.

=====Patronatsproblematikken=====
[[Fil:Portuguese Empire map.jpg|thumb|Det portugisiske velde på [[1500-tallet]]. Forstørr bildet for detaljer.]]
:''(Se også [[Den portugisiske patronatsretten]])''
I tillegg til særlig dominikanernes og jesuittenes avvikende tilnærming til misjonsmetodene, var det også andre grunner til friksjonene mellom nykommerne og jesuittene. Jesuittene var beskyttet av [[Portugal]] og deres beskyttere var så nært som i byen og [[padroado]]bispesetet [[Macao]]. Men fransiskanerne og dominikanerne var spanjoler, og de søkte sin ryggdekning fra erkebiskopene og [[Liste over generalguvernører på Filippinene|generalguvernørene]] i [[Manila]]. Så tidlig som i [[1638]] brøt det ut en åpen kontrovers på Filippinene mellom de stedlige jesuitter som forsvarte sine ordensbrødre, og på den annen side dominikanerne og fransiskanerne.

I Roma var det allerede langt tidligere blitt klart at de portugisiske og spanske patronatene ikke lenger gav de gevinster for troens spredning som de en gang gjorde. Tvert i mot klarte de ikke å leve opp til de store utfordringer misjonen stod overfor, og samtidig innskrenket de kraftig Pavestolens mulighet til å få satt remedier ut i livet. Pavestolen hadde først forsøkt å bøte på problemet med å engasjere ordensprester fra andre nasjoner enn Portugal og Spania. Men disse ordensfolkene var også bundet til sine ordensforesatte, som ikke nødvendigvis tenkte likt og heller ikke alltid var lydhøre overfor Roma. Så det tiltaket gav ikke fullgode resultater. I tillegg omfattet patronatsbispedømmene ofte så svære områder at misjonærene ofte var isolerte og overlatt til seg selv. Koordinasjon var vanskelig, og isolasjonen førte til at heller ikke vilje til koordinasjon var den helt stor blant folk som var blitt vant til å foreta sine egne selvstendige vurderinger. Ettersom misjonærene ikke hadde biskops rang, kunne de heller ikke stifte fullverdige lokalkirker.<ref>Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 711</ref><ref>António da Silva Rego (red.): ''Documentacão para Historia das Missoes do Padroado Portugues do Oriente'', Bd. I-VI, Goa, 1949-1951</ref>

Det var først etter at [[Propagandakongregasjonen]] ble grunnlagt og jesuitten [[Alexandre de Rhodes]] senere i århundret bragte nye ideer med til Roma etter mange års arbeid i [[Indokina]] og [[Macao]] at man slo inn på nye veier (se nedenfor: ''Propagandakongregasjonens engasjement'').