Redigerer Invasjonen i Normandie (avsnitt)

=== Soldater, medisin og moral ===
{{Tekstboks
|overskrift=Hva menes med soldatenes moral?
|Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.<ref>Watson, s. 175–176, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) ble tatt som bevis for det.<ref>Howard 2002, s. 17-18</ref>}}

Ifølge historikeren Antony Beevor var det ved invasjonen i Normandie et mindretall av soldatene i de allierte vernepliktige styrkene som var innstilt på å ta en risiko og angripe, flertallet av soldatene fulgte kun med, og mange avfyrte ikke sitt personlige våpen under kamp. Beevor mener det er sannsynlig at det samme var tilfelle i gjennomsnittet av tyske infanteridivisjoner, men at tyske elitestyrker som Waffen SS, pansergrenaderene og fallskjermjegerne hadde en mer aktiv innstilling til kamp.<ref>Beevor 2009, s. 221–223</ref> Blant britiske fallskjermsoldater som landet natt til 6. juni var 46 som hadde nektet våpentjeneste av samvittighetsgrunner, men som var frivillige sanitetssoldater, uten våpen. Deres sjef, generalmajor Richard Gale, anså at de var «flotte karer» (engelsk «splendid chaps»).<ref>Caddick-Adams 2019, s. 210</ref>

De vest-allierte anslo før invasjonen at det kunne bli svært store tap første dag. Militære hospitaler i det sørlige England var klargjort for et minimum av 30 tusen soldater som var skadet, og antall døde ble anslått til over ni tusen, av dem tre tusen druknet.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 428</ref>

Både amerikanerne og britene hadde problemer med å innpasse nye soldater i avdelingene, som kom for å erstatte falne eller sårede. Opplæringen var ofte dårlig, og samtidig ble de ofte gitt de farligste oppgavene. De mer erfarne soldatene ble høyere verdsatt av underoffiserer og offiserer. Grunnet harde kamper ble ofte vesentlige deler av en alliert divisjon skiftet ut etter kort tid i kamp. Den amerikanske 4. divisjon mistet for eksempel {{formatnum:7876}} mann i løpet av 40 dager etter landsettingen, og hadde mottatt {{formatnum:6663}} erstatningstropper (en amerikansk infanteridivisjon var rundt {{formatnum:15000}} mann, altså over 2/5-deler erstattet).<ref>Beevor 2009, s. 276–277</ref>

Amerikanske styrker besto stort sett av vernepliktige, og opplevde mange tilfeller av psykisk sammenbrudd hos soldater og offiserer i kamp.<ref>Beevor 2009, s. 279–281</ref> Både tyske og vest-allierte soldater fikk utdelt [[amfetamin]], for å motvirke tretthet under lange vakter.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 185–186</ref>