Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

==== Luftkrig over og mot Tyskland ====
{{utdypende|RAF Bomber Command|United States Army Air Forces|Bombingen av Dresden}}
{{Tekstboks
|overskrift=Ingen presisjonsbombing
|Både aksemaktene og de allierte hadde planer for strategisk bombing, det tyske Luftwaffe begynte i Polen september 1939. I tillegg til å bombe Warszawa og andre større byer, [[Bombingen av Frampol|bombet de Frampol]] massivt, en ubetydelig småby, det kvadratiske gatemønsteret og mangel på luftvernskyts ga minimal risiko og gode muligheter for læring. 700 tonn bomber, 90 % ødelagte bygninger og halvparten av befolkningen på 3 tusen drepte ble resultatet.<ref name="Davies2008_313–315">Davies 2008, s. 313–315</ref>

En britisk rapport fra 1941 viste at bare ett av tre britiske nattbombefly kom nærmere målet enn 8 kilometer. Følgelig var hele byer det minste praktisk mulige målet, og britene begynte med såkalt områdebombing. Offisielt var den allierte bombingen kun rettet mot militære mål, i praksis ble et stort antall sivile rammet.<ref name="Davies2008_313–315"/> En internasjonal konvensjon med forbud mot bombing av sivile ble utarbeidet i Haag i 1923, men ble aldri vedtatt, bombing av sivile var følgelig ikke direkte brudd på folkeretten.<ref>Charles S. Maier, «Targeting the City: Debates and silences about the areal bombing of World War II», fra ''International Review of the Red Cross'', volum 87, nummer 859, september 2005, s. 434</ref>

Om lag 353 tusen døde av bombing i Tyskland,<ref>Overy 2014, s. 476–477</ref> 250 tusen i Sovjetunionen, 100 tusen i Polen, 60 tusen i Storbritannia og 50 tusen i Frankrike.<ref name="Davies2008_313–315"/> Rundt 140 tusen britiske og amerikanske flysoldater omkom under bombetokt i Europa, og 21 tusen vestallierte bombefly gikk tapt.<ref>Charles S. Maier, «Targeting the City: Debates and silences about the areal bombing of World War II», fra ''International Review of the Red Cross'', volum 87, nummer 859, september 2005, s. 436</ref>|align=right}} 

I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk [[industri]]. Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet. Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer. Under ledelse av [[Arthur Travers Harris|Arthur «Bomber» Harris]] ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller. Den britiske [[doktrine]]n gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten.<ref>Davies 2008, s. 118–119</ref> Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene,<ref>Roberts 2010, s. 421</ref> det var den eneste større offensive aksjon mot tyskerne fra de vestlige allierte.<ref>Davies 2008, s. 37, 188</ref> Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten,<ref>Beevor 2012, s. 481–482</ref> og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.<ref>Hastings 2012, s. 593</ref>

Etter hvert ble også 8. armé fra [[United States Army Air Forces|det amerikanske flyvåpenet]] United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland.<ref>Davies 2008, s. 119</ref> Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter. USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene. De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske jagerfly.<ref>Beevor 2012, s. 483, 493</ref> En radikal endring skjedde, basert på en enkel forbedring, høsten 1943. Britiske og amerikanske jagerfly ble utstyrt med dropptanker, som ga de rekkevidde til å følge bombeflyene helt frem. I løpet av våren 1944 førte det til at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene av allierte bombefly kom ned på et akseptabelt nivå.<ref>Overy 1995, s. 123–124</ref> 

{{sitat|at vi er de barbarene de sier at vi er,  for det vil være fullstendig klart for dem at dette primært er et storstilt angrep på sivilbefolkningen, slik det faktisk helt sikkert kommer til å bli.|Kritisk kommentar fra generalmajor [[Ira C. Eaker]], sjef for USAAF Eighth Air Force, til Operasjon Clarion, angrep på tyske kommunikasjonslinjer<ref>Hastings 2008, s. 480</ref>}}

Den strategiske britiske og amerikanske bombingen ble intensivert mot slutten, mellom september 1944 og april 1945 (en periode på 8 måneder) ble 800 tusen tonn bomber sluppet, om lag 60 % av total tonnasje mellom 1939 og 1945.<ref>Hastings 2008, s. 455</ref> At så mye av bombingen mot Tyskland ble utført det siste månedene, har blitt kritisert i ettertid, men kritikken går begge veier, både mot de vest-allierte som bombet, og mot den tyske ledelsen som ikke overga seg, selv om så godt som alle tyske generaler, fra august 1944, så at Tyskland ville bli slått.<ref>Roberts 2010, s. 416, 438, 444, 476, 506</ref>

Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i [[Ruhr]]. Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over [[Hamburg]],<ref>Roberts 2010, s. 428–429</ref> men de flste tyske byer, som [[Köln]] og [[Berlin]], ble hardt rammet. I februar 1945 rammet bombene også [[Dresden]], en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger. Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.<ref>Davies 2008, s. 142</ref>

De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse.<ref>Beevor 2012, s. 495–496</ref> I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.<ref>Jones, Woolven, Durodie et al.: ''Civilian morale during the Second World War: Responses to air raids re-examined'', Social History of Medicine, 17 (3): 463–479 DEC 2004</ref>

{{sitat|Det var derfor ironisk at RAF på denne måten forsøkte å gjøre mot tyskerne nøyaktig det samme som tyskerne nettopp hadde mislykkes i å gjøre mot britene|Max Hastings, britisk journalist og historiker, om RAFs bombekampanje mot Tyskland<ref>Hastings 2008, s. 445</ref>}}

Den britiske historikeren Richard Overy argumenterer for at bombingen var kost-effektiv for de allierte, med deres sterkere økonomi kunne de bære belastningen, samtidig som allierte soldater ble spart. Ødeleggelsen av Luftwaffe ledet til et tilnærmet totalt alliert luftherredømme ved invasjonene i Italia og Normandie, og under fremrykkingen mot Tyskland.<ref>Overy 1995, s. 128–131, 162</ref> Den britiske historikeren [[Antony Beevor]] viser også til alliert bombing som et sterkt bidrag til sovjetisk luftherredømme over østfronten i 1944–1945.<ref>Beevor 2012, s. 633</ref>