Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Medisin ===
[[Fil:(Venesection on male patient) (4647713036).jpg|miniatyr|Blodlating var en vanlig måte å kurere sykdommer på, for å skape balanse i kroppens fire væsker.]]
Medisinen hadde i liten grad utviklet seg siden antikken og opp til renessansen. [[Aristoteles]], [[Hippokrates]] og særlig [[Galen]] var regnet blant de store medisinere. Galen levde i [[Romerriket]], som forbød disseksjon av mennesker. Derfor var hans observasjoner basert på disseksjon av dyr og antakelser. Galen skrev svært mange verker på gresk på midten av 100-tallet e.Kr.<ref>[https://www.panmacmillan.com/blogs/history/galen-vesalius-study-human-anatomy-dissection How Galen revolutionised the study of human anatomy] - Pan Macmillan, hentet 20. februar 2019</Ref>

I renessansen ble stadig flere av disse tekstene tilgjengelige for publikum. Galen vektla særlig ideene om [[humoralpatologi]], ideen om at kroppen måtte forstås ut ifra balansen mellom de fire kroppsvæsker blod, slim, gul galle og sort galle. Disse væskene hadde som hovedfunksjon, trodde man, å påvirke humøret. I mesteparten av denne perioden hadde man ikke en god forståelse av blodomløpet, så allmenn teori var at blodet ble skapt i leveren av mat, og fløt som flo og fjære rundt i kroppen, og ga næring. Blodet hadde to funksjoner og var av to typer, og de to blodtypene var markant forskjellige. Den ene typen beveget seg fra leveren til blodårene. Den andre var i hjertet, der den ble blandet med luft og skapte en livskraft som videre fraktet de andre tre væskene rundt i lungene og arteriene. Sykdom var manglende balanse mellom væskene. Ettersom forståelsen av hva gul og svart galle hadde som funksjon, og slim, altså spytt, var vanskelig å produsere, mente man at det enkleste var å justere blodet. Et svært populært medisinsk inngrep var blodlating. Samtidig ble diett, trening, søvn, seksuell aktivitet og kontakt med familie og venner med på å forstå menneskets fysiske tilstand. Blodet ble oppfattet til å være livgivende. Selv sæd mente man var blod som kroppen hadde omgjort, mens kvinners menstruasjonsblod ble oppfattet til å bli omskapt til næring for fosteret under graviditeten. Menn var «varmere» enn kvinner, men «virile» kvinner, det vil si kvinner med høyere kroppstemperatur enn vanlig, ble antatt å kunne produsere sæd. Først mot slutten av renessansen ble Galens forståelse av menneskekroppen kritisert av den nederlandske legen [[Andreas Vesalius]], som gjennomførte disseksjon på mennesker.<ref>Side 53-55, Wiesner-Hanks</ref>

For folk flest var den praktiske betydningen av læren om humoralpatologi, at stadig flere sykdommer ble behandlet med blodlating. Inngrepet ble som oftest gjennomført av slaktere eller barberere. Medisin besto som oftest av blandinger av urter, salter, mineraler og andre ingredienser, både som remedium mot sykdommer og som styrkedrikk. En form for proto-[[homøopati]] var også del av medisinen, for eksempel var tanken at urter som hadde prikker kunne kurere sykdommer som skapte prikker, som for eksempel meslinger.<ref name="medmat">Side 54-56, Wiesner-Hanks</ref>