Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

=====Krigen mot Frankrike (1870–1871)=====
[[Fil:Wernerprokla.jpg|miniatyr|Fyrstene av de tyske statene sverger troskap til [[Wilhelm I av Tyskland|Wilhelm I]]. [[Otto von Bismarck]] i midten i hvitt. {{Byline|[[Anton von Werner]]  (1843–1915)|type = Malt av}}]]
{{Utdypende|Den fransk-prøyssiske krig}}
De to første krigene var rent prøyssiske. Likevel medførte det at de nordtyske områdene var samlet. Bayern, Baden, Württemberg og mindre stater var imidlertid ikke inkludert. Enkelte av disse hadde tidligere en nær tilknytning til Frankrike. Nå var det imidlertid to faktorer som drev dem mot Tyskland. For det første var den økende nasjonalismen i tysktalende land med på å påvirke dem til å tenke på seg selv som tyske. For det andre hadde Frankrike uttrykt bekymring for Preussen, noe igjen Bismarck snudde rundt slik at tyskere heller ble bekymret for Frankrike.<ref name="femfemsyv">Side 557, Palmer, Colton</ref>

I Frankrike var ikke bare et voksende Tyskland bekymringen. En fiasko i Mexico, følelsen av å ha blitt lurt av Italia og inaktivitet mens Det nordtyske forbund vokste gjorde Napoléon III upopulær. For Napoléon III kunne bonapartismen reddes ved å bekjempe Tyskland, mens for Bismarck kunne samlingen av Tyskland fullføres ved å slå Frankrike.<ref name="femfemsyv" /> Bismarck valgte denne gangen å følge den italienske tanken om at man ikke skulle erklære krig, men selv bli angrepet, slik at sympatien lå ved dem. Da en revolusjon i Spania førte til at [[Isabella II av Spania]] ble drevet i eksil, kom den midlertidige regjeringen med et forslag om å tilby den spanske tronen til fyrst [[Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen]]. Leopold avslo høflig tre ganger, men Bismarck overtalte den spanske regjeringen om å sende et fjerde tilbud. Denne gangen godtok Leopold.

Da nyhetene nådde Paris, forlangte de at dette øyeblikkelig måtte trekkes. Frankrikes ambassadør til Preussen møtte Preussens konge i [[Bad Ems]] og forlangte at Leopold måtte avstå. Avståelsen kom et par dager senere. Imidlertid var ikke den franske regjeringen ferdig med saken, og de ba igjen om at kongen skulle forsikre at ingen av [[Hohenzollern]]-familien skulle takke ja til den spanske tronen. Det kunne ikke kongen gå med på. Wilhelm I sendte den såkalte [[Emsdepesjen]] som beskrev i detalj samtalen mellom de to. Bismarck publiserte deler av den slik at det tyske folk opplevde ambassadøren, og i forlengelsen Frankrike, som fornærmende overfor kongen, mens på fransk side fremsto det som om Frankrikes ambassadør hadde blitt ignorert. Begge sider ble svært indignerte, og enda Spanias trone allerede var ordnet opp i, erklærte Napoléon IIIs regjering Preussen krig.<ref>Side 557–58, Palmer, Colton</ref>

Som mot Østerrike, hadde Bismarck igjen tatt forholdsregler. Britene var skeptiske til Frankrikes ambisjoner i Mexico, Østerrike var bekjempet og hadde egne interne problemer og Russland ville utnytte et svekket Frankrike til å få tilbake kontrollen over havnene i Svartehavet etter Krimkrigen. I tillegg var Italia tjent med at om franske styrker måtte trekkes tilbake fra Pavestaten, kunne Italia samles fullstendig. Det fikk de også til. Selve krigen ble kort, og Preussen i ledelsen for et samlet tysk angrep vant. Napoléon III ble tatt til fange, de franske hærene ble oppløst og Paris gjorde opprør, opprettet [[Den tredje franske republikk|den tredje republikk]] og nektet å overgi seg. Den 18. januar 1871 møttes alle de regjerende fyrstene av de tyske områdene som var med på samlingen i speilsalen i [[Versailles]]. Her sverget de troskap til Vilhelm I av Tyskland, og Tyskland var dermed samlet som et arvekongedømme. Ti dager etterpå kapitulerte Paris.<ref>Side 558, Palmer, Colton</ref>