Redigerer Zeuxis (avsnitt)

== Posisjon og ettermæle ==
[[Fil:Jacques-Albert Senave - Parody of Zeuxis (Royal Museums of Fine Arts of Belgium).jpg|thumb|''Parodi på Zeuxis'' (som velger sine modeller), Jacques-Albert Senave, mellom 1775 og 1823]]
[[File:Achille Boschi, Zeusi e le figlie di Crotone, 1906 ca.TIF|thumb|Zeuxis velger sine modeller, Achille Boschi, ca.  1906]]
«Zeuxis fra Herkleia gikk inn kunstens dører som ble åpnet av Apollodoros.» Med disse ordene begynte Plinius sin korte avhandling om kunstneren.<ref name="Plinius_35-61"/> Apollodoros av Athen, i hvis sene periode Zeuxis arbeidet i, innførte skyggemaleriet ved å blande og forskyve fargene slik at lys og skygge fikk sin rette effekt og således oppsto en sterkere modellering enn det tidligere malere hadde klart å få til. Zeuxis skal ha videreført dette med stor dyktighet, og for [[Marcus Fabius Quintilianus|Quintilianus]] var han til og med den som oppfant skyggemaleriet, ettersom han ikke lenger brukte lys og skygge basert på praktisk erfaring, men heller med ''ratio'', det vil si med fornuft og regelmessighet, og utviklet prinsippene som var gjeldende.<ref>Quintilianus: ''Institutio Oratoria'', 12,10</ref> Apollodoros anerkjente denne prestasjonen i uttalelsen «Zeuxis stjal andres kunst og tok den med seg».<ref name="Plinius_35-62"/>

[[Cicero]] omtalte Zeuxis som en som arbeidet med fire farger,<ref>Cicero: ''Brutus'', 18</ref> noe ikke bør tas for bokstavelig gitt tidsperioden og beskrivelsene av hans verker. Selv om paletten var begrenset på denne tiden, ville de maleriske effektene og illusjonistiske framstillingene som er beskrevet ville ikke vært mulig med kun fire farger. Ikke desto mindre ville maleriene til Zeuxis ha hatt enklere palett sammenlignet med malerne fra den senere perioden til Cicero, særskilt ettersom produksjonen av kunstige, sammensatte fargestoffer fortsatt stort sett var ukjent. Zeuxis skapt i arrangementet av forskjellige overflater i forhold til hverandre og i formidling av farger under påvirkning av lys og skygge som var bemerkelsesverdig. Det var i bevisst kontrast til arbeidet til den eldre [[Polygnotos av Thasos|Polygnotos]], som var en mester i linjer og flatefylte konturer.

I [[Aristoteles]]’ bedømmelse manglet verkene til Zeuxis [[etos]] ([[moral]]ske [[karakter]] og livsholdning), særskilt i sammenligningen med Polygnotos. Aristoteles mente at for i kunsten er det umulige, så snart det får framtoning av sannhet, å foretrekke framfor det mulige, men usannsynlige.<ref>Aristoteles: ''[[Poetikken]]'', 25</ref> Endringen i ideene som ligger til grunn for denne bedømmelsen kan sees ved at Plinius derimot hyller Zeuxis’ ''Penelope'' som et symbol på moral.<ref name="Plinius_35-63"/> I motsetning til Polygnotos, som foretrakk slag og store [[mytologi]]ske temaer som ''Iliupersis'' («plyndringen av Troja»), et tapt epos, likte Zeuxis, ifølge Lukianos, ikke vanlige temaer som [[helt]]er, [[Greske guder|guder]] eller krigsscener, men var mer interessert i det nye, uvanlige og merkelige og ønsket om å oppnå det høyeste nivået i perfeksjonen (''tékhnē'') i kunsten.<ref>Lukianos: ''Zeuxis'', 3</ref> En viss preferanse for [[hybrid]]e skapninger kan sees i listen over hans verk, som framstillingen av den diende kentaur, og som kan ha vært årsaken til Aristoteles’ bedømmelse.

Zeuxis’ interesse lå i maleteknikken og det var gjennom den han oppnådde sin berømmelse. I motsetning til Parrasios, som var opptatt av den ytterste spissfindigheter, var Zeuxis en som søkte av det usannsynlige og det overraskende,<ref>[[Himerios av Prusia|Himerios]]: ''Eclogae'', 13,5</ref> men likevel det ytre idealet og, i henhold til Cicero, som i eksemplet med bildet av ''Helena'', prøvde å trekke ut sannheten fra det levende eksemplet (''in simulacrum ex animali exemplo veritas transferatur'').<ref>Cicero: ''De inventione'', 2,1,2</ref> At hans verker ikke utelukkende ble godt mottatt, er klart av den generelle kritikken som ble formidlet av Plinius, hvor hans hoder og lemmer var for store og proporsjonene ikke var harmoniske.<ref name="Plinius_35-64"/> Derimot rapporterte Quintilianus dette var en levning etter [[Homer]], som spesielt likte sterke former på kvinner. Zeuxis ga lemmene mer masse ettersom han mente figurene ble mer fullstendige og staselig. Cicero berømmet også hans ''formas et liniamenta'', «former og funksjoner».<ref>Cicero: ''Brutus'', 70</ref>

Zeuxis, som ble rik av kunsten sin og gikk rundt i [[Olympia (Hellas)|Olympia]] iført en gullbrodert kappe, ga bort maleriene sine i de siste årene, ettersom «siden ingen pris ville ha vært for høy å betale for dem uansett.»<ref name="Plinius_35-62"/>