Redigerer Zenon fra Kition (avsnitt)

== Fysikken ==
[[Fil:Zeno of Citium in Thomas Stanley History of Philosophy.jpg|thumb|Zenon, fra Thomas Stanleys bok filosofi fra 1655]]
I henhold til Zenon, [[universet]] er [[Gud]]: <ref>Diogenes Laertios, vii. 148.</ref> en guddommelig fornuftspreget eksistens hvor alle delene tilhørte helheten.<ref>Sextus Empiricus, ''adv. Math''. ix. 104, 101; Cicero, ''de Natura Deorum'', ii. 8.</ref> I dette [[Panteisme|panteistiske]] system inkorporerte han fysikken til [[Heraklit]]; universet inneholdt en guddommelig ild som forutser alt,<ref name="cicero2">Cicero, ''de Natura Deorum'', ii. 22.</ref> og strekker seg ut over hele universet, nødvendigheten som skaper alt.

Denne guddommelige ild,<ref name="cicero1"/> eller eter,<ref>Cicero, ''Academica'', ii. 41.</ref> er grunnlaget for all aktivitet i universet,<ref>Cicero, ''de Natura Deorum'', ii. 9, iii. 14.</ref> som fungerer ellers som et passivt stoff som verken øker eller minsker seg selv.<ref>Diogenes Laertios, vii. 150.</ref> Denne primære substansen i universet kommer fra [[ild]], går gjennom stadiet av [[luft]], og blir deretter til [[vann]]: den fortykkede porsjon blir så til [[jord]], og fortynnende porsjonen blir luft igjen, og deretter fortynnes til ild.<ref>Diogenes Laertios, vii. 142, comp. 136.</ref> De enkelte sjelene er deler av den samme ilden som verdenssjelen til universet.<ref>Cicero, ''Tusculanae Quaestiones'', i. 9, ''de Natura Deorum'', iii. 14; Diogenes Laertios, vii. 156.</ref> Ved å følge Heraklit adopterte Zenon synet at universet undergikk jevnlige sykluser av opprettelser og ødeleggelser.<ref>Stobaeus, ''Ecl. Phys.'' i.</ref> Heraklit tilla ilden en lignende funksjonalitet, men Zenon oppfattet den ikke som uttrykk for det uoppnåelig foranderlige: «Det finnes bare én verden,» sa Zenon, men fra tid til annen endres den radikalt. «Verden som helhet går fra tid til annen opp i flammer, for så å danne seg på ny. Urilden er som et frø som gjemmer seg i alle grunner og årsaker til det som var, det som er og det som blir.»<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 214</ref>

Universets vesen er slik at det oppnår hva som er riktig og forhindrer det motsatte,<ref name="cicero3">Cicero, ''de Natura Deorum'', i. 14.</ref> og identifiserer seg med ubetinget med skjebnen,<ref>Diogenes Laertios, vii. 88, 148, etc., 156.</ref> mens det tillater fri vilje tilknyttet til det.<ref name="cicero2"/>

Det som [[Cicero]] oversetter til «fatum», [[Skjebne|skjebnen]], fra «heimarméne», er dekkende på [[norsk]], i henhold til [[Arne Næss]], men i henhold til Chrysippos, som sannsynligvis ligger nærmere meningen «den felles lov» i henhold til Diogenes Laertios' tolkning som «en endeløs årsakskjede som gjør at tingene er, eller som en fornuftsmessig lov ''(lógos)'' som verdensforløpet skjer etter.» Det som uansett står igjen er at i Zenons [[kosmologi]] ligger en [[determinisme]] innebygget.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 215</ref>