Redigerer Wilhelm av Preussen (avsnitt)

===Etter første verdenskrig===
Da den tyske [[novemberrevolusjonen]] brøt ut i 1918, gikk han sammen med faren i landflyktighet i [[Nederland]], hvor han blant annet skrev memoarene ''Erinnerungen'' (1922). 

I 1923 vendte han tilbake til Tyskland og hadde planer om å stille som motkandidat til [[Paul von Hindenburg]] i presidentvalget i 1932, men ble nektet dette av sin far. 
[[Fil:Johannes Martini Kronprinz Wilhelm von Preußen.jpg|thumb|left|upright=0.7|Wilhelm av Preussen malt av [[Johannes Martini]].]]
I forbindelse med [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]] i [[1933]], deltok han i mars samme år i den høytidelige seremonien i Garnisonskirken i [[Potsdam]], hvor [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]] markerte kontinuiteten fra [[Vilhelm II av Tyskland|det wilhelminske keiserdømmet]], det andre riket, og til deres eget såkalte [[det tredje rike|tredje rike]]. Etter at hans venn [[Kurt von Schleicher]], den tidligere tyske kansleren, ble myrdet under [[de lange knivers natt]] i 1934, trakk han seg fra all politisk virksomhet. Da han innså at Hitler ikke hadde noen planer om å gjeninnføre monarkiet, kjølnet forholdet til ham.

Etter farens død i 1941 ble han familiens overhode, men hadde frasagt seg rettighetene til tronen i 1918.

Han hadde kontakt med tyske antinazistiske motstandsmenn, som hadde tenkt seg at man etter et vellykket kupp mot Hitler akulle iinnsette kronprinsen som representant for det nye Tyskland. Kuppforsøket den 20.&nbsp;juli unndro han seg imidlertid delaktighet i, og bad også sin sønn Louis-Ferdinand om å holde avstand.

Etter krigsslutt ble han tatt til fange av [[Marokko|marokkanske]] soldater i [[Vorarlberg]] og på ordre av den franske general [[Jean de Lattre de Tassigny]] holdt fanget i tre uker i [[Lindau]]. Fra dette fangenskapet vendte han tilbake, ifølge sin hustru, som en brudden mann.<ref>Kronprinzessin Cecilie: ''Erinnerungen an den Deutschen Kronprinzen.'' Biberach 1952, S. 19 ff.</ref> Deretter ble han i flere år holdt i arrest i sitt selvvalgte bosted i [[Hechingen]]; han fikk ikke bevege seg fritt der utover en omkrets på 25&nbsp;km. Der levde han til oktober 1945 på [[Burg Hohenzollern]] som ikke egnet seg som noe sted å bo, deretter i en stor villa, og ett år etter og frem til sin død i et mindre 5-roms huss.<ref>Friedrich Wilhelm: ''Das Haus Hohenzollern.'' S. 225 f.</ref> 

Wilhelm døde i 1951 etter et hjerteinfarkt.