Redigerer Whaleback (avsnitt)

== Whaleback-fartøyene ==
[[Fil:Christopher Columbus whaleback Sprague painting.jpg|thumb|250px|«Christopher Columbus», passasjerskipet fra 1893. Begge dekkene som passasjerene holdt til på, er satt ovenpå ovale «turrets» med åpninger på senterlinjen.]]
Mesteparten av whaleback-fartøyene på tilsammen 25 stykker var lektere som var identifisert med numre på skroget istedenfor skipsnavn som bare var brukt på én av disse lektere. Noen av lekterne hadde dampdrevne vinsjer og oppvarmning av overbygninger. Det første selvdrevede «whaleback» skipet som hadde egne fremdriftsmaskineri, ble sjøsatt i 1890 under navnet «''Colgate Hoyt''».

Det eneste [[passasjerskip]]et som var bygget for ferjevirksomhet med et whaleback-skrog, var den sagnomsuste «''Christopher Columbus''», bygget og sjøsatt for verdensutstillingen i [[Chicago]] under navnet [[World Columbian Exposition]] i 1893 som feiret 400 års [[jubileum]] for [[Christopher Columbus|Columbus]]' oppdagelse av [[Amerika]]. Passasjerskipet var det lengste whaleback som har vært bygget i historien med en lengde på 362 fot eller 110 meter, og var også det største skipet på de store sjøene i 1893. «Christopher Columbus» har vært omtalt som «Queen of the Lakes», og skal ha fraktet flere passasjerer enn andre fartøyer på de store sjøer i historien.

Det første whaleback skipet som forlot de store sjøer for ferd på saltvannholdige hav, var «Charles W. Wetmore» som klarte å forsere de krevende strykene på [[St. Lawrence-elva]] tross sin størrelse på 265 fot (80 m lengde). Med en kornlast dro lastefartøyet fra Duluth til [[Liverpool]], England på den andre siden av Atlanterhavet i juni [[1891]]. I Liverpool vakte «Charles W. Wetmore» oppsikt med sitt utseendet, og inspirert et skipsverft om å konstruere deres egne skip basert på den samme designen. Skipsbyggeren ved skipsverftet hadde innsett svakhetene ved McDongall`s designen, og dermed koblet den sammen med et konvensjonelt skrog fra et vanlig fraktskip. Resultatet ble den nye skipstypen [[turret-skip]]et.

McDougall startet et skipsverft i Everett, Washington for bygging av havgående whaleback-fartøyer, men bare ét skip var bygget og sjøsatt i verftet. [[SS «City of Everett»]] som ble sjøsatt i 1894, seilte i 29 år på utenriksfarten og er det første dampskipet i den amerikanske historien som hadde gått rundt hele verden. Det var involvert i flere ulykker i den lange karrieren, deriblant en kollisjonsulykke med det norske damplasteskipet «Leif Eriksson» i januar 1905 nord for [[Charleston (Sør-Carolina)|Charleston]] i [[Sør-Carolina]]. Det norske skipet sank på bare ti minutter med tap av to liv.
[[Fil:SSMeteor-whaleback-050507-02.jpg|thumb|250px|SS «Meteor», det siste whaleback skipet som fremdeles eksisterer.]]
Bare ét skip designet som whaleback var bygget på et britisk skipsverft, [[SS «Sagamore»]] sjøsatt av William Doxford & Sons skipsbyggeriet den 15. juni 1893. Den var først eide av et belgisk-amerikansk rederi, senere solgt til Italia i 1896. Den ble senket under navnet «Ilva» 4. mai 1917 på Atlanterhavet utenfor kysten på Spania av den tyske ubåten UC-69.

Det siste whaleback skipet som var sjøsatt, var «Alexander McDougall» som også var det eneste med en tradisjonell baug. Den siste gjenværende whaleback-fartøyet som er bevart for øyeblikket, er [[SS «Meteor»]] sjøsatt i 1896 under navnet «Frank Rockefeller» som nr. 36 av de 44 skipene som var bygget fram til 1898. Etter å ha blitt ombygd til et [[tankskip]] i 1942, ble skipet reddet fra den samme skjebne som søsterskipene ved midten av 1900-tallet. Den ble tatt ut av tjeneste etter en grunnstøtting i 1969 og omgjort til et museumskip to år senere. Skipet er nå ved kai på Barkers Island. Den har blitt så dårlig bevart at det har oppstått alvorlige skader, og er truet av forfall.