Redigerer Vladivostok (avsnitt)

=== Etter revolusjonen ===
[[Fil:Wladiwostok Parade 1918.jpg|thumb|Parade av utenlandske intervensjonsstyrker i Vladivostok i 1918]]
[[Fil:Vladivostok intervention.jpg|thumb|En plakat fra 1919 av den japanske okkupasjonen av Vladivostok. Legg merke til det russiske flagget som er i et fransk mønster]]

Etter [[Den russiske revolusjon|oktoberrevolusjonen]] i 1917 begynte et nytt kapittel i Vladivostoks historie, som det gjorde for resten av Russland. Væpnede styrker fra [[Trippelententen]] ble stasjonert i byen. [[31. desember]] 1917 seilte japanske, [[Storbritannia|britiske]] og [[Amerikas forente stater|amerikanske]] kryssere inn i Zolotoj Rog-bukta. I april 1918 ble det japanske firmaet ''Isido'' angrepet i Vladivostok. Som følge av denne hendelsen gikk de japanske og britiske styrkene i land under påskudd av å beskytte sine borgere. [[Bolsjevik]]ske [[partisan]]er svarte med å gjennomføre en [[geriljakrig]] i byen.

Fra 1916 til og med 1922 økte Vladivostoks befolkning fra 97&nbsp;000 til 410&nbsp;000, som følge av at motstandere av det nye regimet bosatte seg i byen etter å ha flyktet østover sammen med den hvite arme. Blant dem var rundt 650&nbsp;representanter for Moskvas og St.&nbsp;Petersburgs kreative [[intelligentsia]]. De opprettet to konservatorier, to teatre og flere symfoniorkestre  i Vladivostok, og de ga også ut flere kunstmagasiner. Etter bolsjevikenes seier flyttet de fleste av disse personene til [[Australia]], [[Kina]], [[Amerikas forente stater|USA]] og andre land. I 1926 var Vladivostoks befolkning nede på 108&nbsp;000 mennesker.

[[25. oktober]] 1922 forlot de siste intervensjonistenhetene byen, og [[Den røde armé]] tok full kontroll. [[15. november]] 1922 ble [[Den fjernøstlige republikk]], som eksisterte fra 1920 til og med 1922, innlemmet i [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|RSFSR]]. Bolsjevikene som tok kontrollen over Russland forsto meget godt viktigheten av Vladivostok som en stor russisk havn ved Stillehavet og som Sovjetunionens utpost i øst. På [[1920-årene|1920-]] og [[1930-årene|1930-tallet]] begynte gjenoppbyggingen av havna i Vladivostok. På begynnelsen av 1930-tallet startet flyruter mellom Moskva og Vladivostok. I 1932 ble Vladivostok base for Stillehavsflåten.

Vitenskap og kultur tok til seg tidens ånd, som gjenspeilet seg i en sikksakk-utvikling for de berørte institusjonene. På begynnelsen av 1920-tallet ble ''Fjerne østens statlige universitet'' opprettet i Vladivostok. På slutten av 1930-tallet, under [[Josef Stalin|Stalin]]s regime, ble det stengt i tjue år. I [[1925]] ble ''Stillehavets vitenskapelig-kommersielle stasjon'' opprettet i Vladivostok. Den ble omorganisert til ''Forskningsinstituttet for fiskeri og oseanografi i Stillehavet'' (TINRO) i 1930. I 1932 ble Fjerne østen-avdelingen av [[Det russiske vitenskapsakademi|Det sovjetiske vitenskapsakademi]] opprettet i byen.

I [[1926]] begynte en radiostasjon sendinger i Vladivostok. Tre teatre og tre nye kinoer ble åpnet i byen i 1931. Samlingen til ''Primorje Billedgalleri'' ble dannet mellom 1929 og 1931. Rundt 1000 kunstverker ble brakt hit fra [[Eremitasjen]], Det russiske museum og [[Tretjakovgalleriet|Tretjakovskaja-galleriet]]. Etter revolusjonen i 1917 ble mange museer i de russiske provinsene opprettet etter dette prinsippet.

På 1930-tallet begynte masseundertrykkelsene i landet, og en transitleir for politiske fanger fra Russlands vestligste deler til [[Dalstroj]]s [[konsentrasjonsleir|arbeidsleirer]] i [[Kolyma]] ble opprettet i Vladivostok. Fangene kom først med tog, men ble senere transportert på fangeskip, under skrekkelige forhold. Fangene var først sovjetiske, etter 1939 fra Øst-Europa og etter slutten av [[andre verdenskrig]], japanske krigsfanger. De utgjorde en betydelig del av arbeidsstyrken som bygde fabrikker, havner og byer i Det fjerne østen fra 1930 til og med 1940-tallet. Under [[Josef Stalin]]s styre ble også mange etniske grupper som virket opprørske i Stalins øyne, som kinesere, mandsjuer, jøder, ukrainere, polakker, krimtatarer, tsjetsjenere og armenere, deportert ut av området.<ref>{{Cite journal|authorlink=Meredith Jung-En Woo |title=Tracing the Steps of Stalin's Unreliable People: ''Koryo Saram'' |journal=The Journal of the International Institute |volume=14 |issue=1 |pages=1-3 |date=høsten 2006 |publisher=University of Michigan}}</ref>  Etter Stalins død i 1953 stanset stort sett transporten av fanger til [[gulag]]-leirene opp.

I 1954 besøkte førstesekretæren i Sovjetunionens kommunistparti, [[Nikita Khrusjtsjov]], Vladivostok. Khrusjtsjov var den første lederen for Russland eller Sovjetunionen som besøkte byen, og han pleide å sammenligne Vladivostok med [[San Francisco]].

Etter Khrusjtsjov besøk begynte en periode med intensiv utvikling av byen. ''Fjerne østens statlige universitet'', det eneste klassiske universitetet i Russlands østlige deler helt til i dag, ble gjenåpnet i 1956. Bydelene Vtoraja Retsjka (''Den andre elv''), Morgorodok, Tsjurkin og Tikhajabukta ble intensivt utbygget på 1950- og 1960-tallet. De siste store boligblokk-områdene i byen er fra 1980-tallet. Fra 1950-tallet til [[1980-årene|1980-tallet]] ble fiskeriindustrien i byen utviklet. I mange år var havna i Vladivostok på topp med hensyn til fraktmengde blant Russlands stillehavshavner, men har nylig blitt forbigått av [[Nakhodka]]. Vladivostok produserte også store mengder produkter for militær bruk under [[den kalde krigen]].

Fra 1958 til 1991 var Vladivostok en [[lukket by]]. Det var ikke tillatt for andre enn sovjetiske borgere å bo i eller å besøke byen (og selv sovjetiske borgere måtte skaffe en offisiell tillatelse for å kunne reise inn i byen).

I 1974 ble det holdt et historisk møte mellom generalsekretæren i det sovjetiske kommunistpartiet, [[Leonid Bresjnev]], og den amerikanske presidenten [[Gerald Ford]] i Vladivostok. Men det skulle gå ytterligere 20 år etter Fords besøk før vanlige borgere i USA og andre land kunne besøke byen, som var hovedbase for Stillehavsflåten. Først 1. januar 1992, etter [[Sovjetunionens fall]], ble Vladivostok offisielt åpnet for besøk fra utlendinger igjen.

Etter Sovjetunionens fall havnet store deler av byens økonomiske liv i en vanskelig situasjon. Dette gjaldt i særdeleshet selskaper innen skipsbygging og -reparasjon, som tidligere hadde vært knyttet til og spesialisert innen forsvarsindustriens behov.

Pr. 1996 er det seks konsulater, korrespondentkontorer til fire japanske TV-selskaper, amerikansk informasjonskontor, mer enn 100&nbsp;representantkontorer for utenlandske selskaper og rundt 600&nbsp;joint venture-virksomheter i Vladivostok.