Redigerer Vise (avsnitt)

==Visekunst i forskjellige land==
Det en vanligvis kaller viser i Norge, er i snever forstand en skandinavisk eller nordisk musikksjanger. Den folkelige vise- eller balladekunsten finnes imidlertid i de fleste land i en mengde musikalske og tekstmessige stiler, sjangre og tradisjoner. Visene i Vesten spenner fra gamle folkeviser, [[salme]]r, populære skillingsviser, voggesanger og enkle barnesanger til kabaretslagere og revyviser, arbeider- og kampsanger, protestviser og popballader der teksten og sangen og det enkle og nære uttrykket er det viktigste.

===Nordiske viser===
I [[Norden]] har tradisjonelt [[Sverige]] stått særlig sterkt med stilskapende visekunstnere og store fortellere som [[Carl Michael Bellman]] på [[1700-tallet]] og [[Birger Sjöberg]] og [[Evert Taube]] på [[1900-tallet]]. Disse inngår som en del av grunnstammen i den svenske [[allsang]]tradisjonen. Den nye [[visebølgen i Norge|visebølgen]] i Norden kom tidlig på [[1960-tallet]] med en rekke populære artister som sang egne viser, tonsatte dikt eller oversatt materiale. Dette gjaldt blant annet de svenske visetalentene [[Olle Adolphson]], [[Cornelis Vreeswijk]] og [[Fred Åkerström]]. I Norge stod [[Alf Prøysen]] i en særstilling som visekunstner. [[Alf Cranner]] og [[Åse Kleveland]] kom som fornyere av visesangen i Norge, før en yngre generasjon, med [[Lillebjørn Nilsen]], [[Lars Klevstrand]], [[Hege Tunaal]], [[Ole Paus]], [[Øystein Sunde]], [[Kari Svendsen]], [[Finn Kalvik]] med fler, ble stående som representanter for den såkalte [[visebølgen i Norge]] i årene omkring 1970.

===Beslektede sjangre i andre land===
====Franske chansons====
Den [[Frankrike|franske]] visetradisjonen, de såkalte [[chanson]]s, har sitt utspring i [[kabaret]]viser og den urbane populærmusikken. Denne tradisjonen omfatter sanger med poetisk og fortellende tekst framført med et enkelt musikkakompagnement. Disse «visene» kan være både lavmælt og enkel, men også voldsom og patosfylt, har stått sterkt både i Frankrike og andre land på kontinentet med berømte [[chansonnier]]s som [[Georges Brassens]], [[Jacques Brel]], [[Edith Piaf]] og en mengde andre. Også franskspråklig visesang fra [[Canada]] blomstret opp i 1960- og 1970-åra og fikk et stort publikum internasjonalt, blant annet med chansonkunstneren [[Felix Leclerc]].

====Tyske lieder====
[[Lied]] er en betegnelse som på norsk dekker den [[Tyskland|tyske]] kunstvisetradisjonen. I motsetning til for eksempel den [[Sverige|svenske]] visetradisjonen som legger mere vekt på det lyriske, er den tyske, [[klassisk musikk|klassiske]] liedertradisjonen særlig konsentrert om [[musikk]]en, ofte av etablerte komponister til [[tekst]]er med et enkelt folkelig preg. 
Men også her har variasjonene vært store. På 1960-tallet tok den østtyske dikteren og sangeren [[Wolf Biermann]] betegnelsen ''Liedermacher'' («visemaker») etter mønster av [[dramatiker]]en [[Bertolt Brecht]] som omtalte seg selv som ''Stückeschreiber'' («stykkeskriver»). Ellers omfatter den moderne tyske visetradisjonen både historiefortellere som [[Gerhard Schöne]], [[Reinhard Mey]] og [[Manfred Maurenbrecher]], lyriske toneformidlere som [[Hans-Eckardt Wenzel]] og [[Barbara Thalheim]], samfunnskritiske, politiske visesangerne som Wolf Biermann, [[Franz Josef Degenhardt]], [[Hannes Wader]], [[Konstantin Wecker]] og [[Bettina Wegner]] og tyske chansonniers.

====Anglo-amerikanske singer/songwritere====
I [[USA]], [[Canada]] og etterhvert [[Storbritannia]] gjorde visekunsten seg særlig bemerket gjennom den politiske protestbevegelsen og [[singer/songwriter]]-stilen som fra [[1960-tallet]] kombinerte viser, [[folkemusikk]], [[popmusikk|pop]] og [[rock]] i iørefallende låter med tydelig [[tekst]] og enkel instrumentbruk.