Redigerer Vinterkrigen (avsnitt)

=== Forhandlinger mellom Finland og Sovjetunionen ===
[[Fil:Moscow negotiations paaskivi yrjokoskinen nykopp paasonen 1939.png|mini|Den finske forhandlingsdelegasjonen returnerer fra Moskva 16. oktober 1939, fra venstre Aarno Yrjö-Koskinen, J.K. Paasikivi, Johan Nykopp og Aladár Paasonen]]
[[Fil:Soviet-finnish negotiations 1939 borderline.png|thumb|Det første sovjetiske kravet om en grenseendring kom den 14. oktober 1939, og finnene kom med sitt forslag den 23. oktober 1939. Russerne la frem et nytt forslag som finnene takket nei til den 3. november 1939.<ref name="Turtola_41" />]]
[[Fil:Northern europe november 1939.png|mini|Finlands strategiske stilling i 1939]]
Den 12. oktober 1939 ble forhandlingene i Moskva mellom Sovjetunionen og en finsk delegasjon innledet. Delegasjonen besto av Stockholm-ambassadør [[Juho Kusti Paasikivi]], [[Väinö Tanner]] og Moskva-ambassadør [[Aarno Yrjö-Koskinen]]. I det første møtet kom [[Stalin]] og [[Vjatsjeslav Molotov|Molotov]] med tre forslag. Det første var en forsvars- og bistandspakt av samme art som dem man hadde inngått med de baltiske statene. Da Paasikivi kategorisk avviste dette, ble det foreslått en lokal bistandspakt som skulle sikre en sperring av Finskebukta med en sovjetisk base i [[Hangö]], maken til Gibraltar. 

Ved å ha en base der i samvirke med basene i Estland, kunne Sovjetunionen kontrollere Finskebukta. Dette ble også avvist av finnene. Molotov fremla deretter sitt tredje forslag, hvor finnene skulle gi en konsesjon i den vestre delen av Finskebukta (Hangö), returnere den vestre delen av [[Fiskerhalvøya]] og akseptere en grensejustering på det Karelske nes. Som kompensasjon lovet de et dobbelt så stort område i Øst-Karelen.

Etter at Stalin og Molotov hadde forelagt det tredje forslaget, ba Paasikivi om en pause i forhandlingene, så han kunne kontakte regjeringen i Helsingfors.

Den 14. oktober møttes partene igjen til forhandlingsbordet. Stalin og Molotov hadde forberedt seg grundig før forhandlingene, og deres viktigste krav var at man skulle flytte grensen 50–60&nbsp;km nordover fra Leningrad langs linjen Suvanto-Vuoksi-Äyräpäänjärvi-Muolaanjärvi-St. Johannes. Molotov henviste til at grensen gikk kun 32&nbsp;km fra Leningrad, og at grensejusteringen ville bidra til å sikre byen mot fiendtlige angrep. Også [[Hangö]] (hvor Molotov atter en gang tok opp spørsmålet om en lokal bistandspakt), Petsamo og Åland ble diskutert, dog uten at partene kom til enighet.

Man ble enige om å møtes igjen den 20. eller 21. oktober, samt at den finske delegasjonen skulle få de sovjetiske forslagene presisert i et skriftlig memorandum før sin avreise til Helsingfors. 

I memorandumet la russerne frem følgende krav til Finland:<ref name="Koch_27" /> 

* Finland skulle leie ut havnebyen [[Hangö]] og omkringliggende områder til Sovjetunionen for en 30-års periode. Der skulle det opprettes en marinebase forsvart av kystbatterier tilsvarende batteriet ved [[Paldiski]] på den andre siden av Finskebukta, så man kunne sperre innseilingen. På denne basen ville Sovjetregjeringen utstasjonere ett infanteriregiment, to luftvernsseksjoner, to flyregimenter og en panserbataljon tilsvarende 5000 mann. 
* Den sovjetiske marinen skulle få anvende [[Lappvik]] nær Hangö som ankerplass. 
* Finland skulle avstå noen øyer i [[Finskebukta]] (deriblant den befestede øyen Mustasaari) og øyen [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]].
* Den finsk-sovjetiske grensen på [[Det karelske nes]] skulle flyttes 25&nbsp;km vest fra Leningrad, hvoretter grensen skulle gå fra Lipola til sørkanten av Björkö by.
* Finland skulle avstå den vestre delen av [[Fiskerhalvøya]] ved [[Nordishavet]]. 
* Befestninger på det Karelske nes skulle destrueres på begge sider av grensen. 
* Den finsk-sovjetiske ikke-angrepspakten skulle forsynes med en tilleggsklausul om at ingen av partene måtte tilslutte seg noen statsgruppe eller allianse, som direkte eller indirekte var rettet mot motparten.
* Sovjetunionen ville ikke motsette seg en befestning av [[Åland]], forutsatt at ingen fremmed makt, heller ikke [[Sverige]], deltok i befestningen.

Som kompensasjon var Sovjetunionen villig til å tildele deler av Repola- og Porajärvi-distriktet (5&nbsp;529&nbsp;km²) i Øst-Karelen til Finland (som var dobbelt så stort som de sovjetiske krav mot Finland). 

Finlands utenriksminister [[Eljas Erkko]] trakk paralleller mellom de sovjetiske kravene og hvordan Tyskland, etter at Tsjekkoslovakia hadde avstått [[Sudetenland]] i oktober 1938, likevel hadde okkupert resten av landet i mars 1939. Fra finsk side kunne man gå med på noen mindre grensejusteringer, men ved et møte i Moskva i oktober forklarte Josef Stalin at de sovjetiske kravene ikke kunne diskuteres.

Ved forhandlingene i [[Moskva]] den 23.&ndash;25. oktober og den 2.&ndash;4. november klarte man å oppnå et kompromiss, på tross av at Stalin måtte gi etter for finnenes krav. Han var villig til å redusere sitt egentlige krav om å flytte grensen nordover fra 50–60&nbsp;km til 40&nbsp;km. Som motytelse gikk den finske delegasjonen med på flere innrømmelser om grensejusteringer. Men finnene kunne ikke godta kravet om en sovjetisk marinebase på Hangö. Dermed kjørte forhandlingene seg fast.<ref name="Koch_31" />