Redigerer Vanlig løvetann (avsnitt)

== Bruk ==
=== I urtemedisin === 
Bruk av løvetann i medisin er en gammel folketradisjon. Man har trodd at den er urindrivende, leverstyrkende, slimløsende, blodtrykkssenkende, febersenkende og at den kan brukes til å behandle en rekke sykdommer som [[magekatarr]], [[forstoppelse]], [[revmatisme]], [[Revmatisme|gikt]], [[høyt blodtrykk]], [[anemi]], [[vorte]]r, [[lungeødem]], [[nyrestein]], [[gulsott]], [[diabetes]] og [[Atopisk eksem|eksem]].<ref>[https://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/tara_off.htm Medisinplanter, løvetann]. rolv.no. Besøkt 22. november 2020</ref><ref name = høeg2>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Våre medisinske planter | isbn = 8270101567 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Det Beste | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017021748611 | side = 201}}</ref>

=== I mat === 
Alle grønne deler av planten inneholder bitter eller besk melkesaft. [[Theofrastos]], en gresk filosof og botaniker, gav uttrykk for at løvetannen var bitter og uspiselig.<ref>{{kilde bok |tittel = Enquiry into plants and minor works on odours and weather signs |forfatter = [[Theofrastos]] |oversetter = Arthur Hort |språk = engelsk |utgiver = London W. Heinemann |utgivelsesår = 1916 |bind = 2 |url = https://archive.org/details/enquiryintoplant02theouoft/page/122/mode/1up}}</ref> Andre vil være helt uenig med han, og det er faktisk mulig å begrense bittersmaken ved å dekke til bladrosettene tidlig på våren eller før snøen faller på høsten. Når planten setter knopp, tiltar bitterheten. I Frankrike dyrkes og selges løvetann etter å ha benyttet forskjellige metoder for å «dyrke» bladrosettene i mørke.<ref name="rdn">{{ Kilde bok | forfatter = Nissen-Drejer, Ruth | utgivelsesår = 1950 | tittel = Løvetann | forlag = Studieselskapet for kosthold og helse | utgivelsessted = Oslo | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102708047 | side = 7, 10}}</ref> For å kunne høste blader om vinteren må man «dyrke» planten under de rette forhold. Røtter fulle av næring kan spas opp omkring oktober, plantes i kasser, kar eller poser i kjelleren, dekkes til med omkring 10 cm jord og la stå til slutten av desember. Gulbleke blader kan høstes av og spises etter at jorden er skylt av.<ref>
{{ Kilde bok | forfatter = Parmann, Georg | utgivelsesår = 1979 | tittel = Naturens spiskammer | isbn = 8251607442 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110806165 | side = 118}}</ref> Roten har blitt tørket, hakket og ristet for å kunne brukes som kaffeerstatning.<ref name="Høeg, 1974"/> I så fall bør den høstes omkring august da den kan inneholde inntil førti prosent [[inulin]],<ref name = høeg2/> eller i hvert fall så tidlig på våren at den fortsatt er full av opplagsnæring. Den kan også males til mel eller spises som en rotgrønnsak.<ref name="rdn"/><ref name="Erken_24">{{ Kilde bok | forfatter = Erken, Henriette Schønberg | utgivelsesår = 1924 | tittel = Kokebok | utgivelsessted = no# | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060848052 | side = 274}}</ref> Hos mennesker passerer inulin ufordøyd gjennom tarmsystemet siden tarmen ikke inneholder de nødvendige enzymene som skal til for å bryte det ned til enkle sukkerarter.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Eftang, Turid | utgivelsesår = 1997 | tittel = Drogelære | isbn = 8257900842 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Høgskolen i Oslo | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010091708030 | side = 49}}</ref> Likevel fungerer inulin som kostfiber. Eneste forsiktighetsregel ved inntak av er at det kan forårsake magebesvær. En rekke studier viser likevel at inntil 20 gram ren inulin per dag ikke vil skape problemer.<ref>{{kilde artikkel |forfatter1 = Ioana G. Carabin |forfatter2 =  W.Gary Flamm |tittel = 
Evaluation of Safety of Inulin and Oligofructose as Dietary Fiber,
|publikasjon = Regulatory Toxicology and Pharmacology,
|bind = 30 |utgave = 3 |utgivelsesår = 1999 |side = 268-282 |issn = 0273-2300 |url = https://doi.org/10.1006/rtph.1999.1349}}</ref> De gule blomstene, eller kurvene, kan brukes til å smaksette [[sirup]] og til å lage [[saft]] og [[fruktvin|vin]]. De grønne kurvdekkbladene fjernes vanligvis siden de inneholder bitter melkesaft.<ref name="Cappelensplanter94">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1994 | tittel = Norges planter | isbn = 8202142539 | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091638046 | side = 62}}</ref>

En rå løvetann inneholder store mengder [[vitamin A]], [[vitamin C|C]] og [[vitamin K|K]], inkludert [[kalsium]] og [[jern]]. Innholdet er vanligvis 86 % vann, 9 % karbohydrater, 3 % protein og 1 % fett. 100 gram gir 45 kalorier.<ref>[https://nutritiondata.self.com/facts/vegetables-and-vegetable-products/2441/2 Rå løvetann, ernæring]. nutritiondata.no. Besøkt 22. november 2020.</ref>

=== Som dyrefôr === 
Kaniner og andre dyr setter stor pris på løvetann. Den har ord på seg for å øke melkeproduksjon hos kyr, noe som har ført til at den kalles ''«kuhblume»'' lokalt i Tyskland.<ref name="Cappelensplanter94"/> Dette kan imidlertid betraktes som «sympatikurer», mener [[Ove Arbo Høeg|Høeg]].<ref name="Høeg, 1974"/> I Norge er det en vanlig oppfatning at beitende ku og hest ikke spiser løvetann, men at sauer noen ganger spiste den, noe som ga lokalnavnet «saueblom».<ref name="Høeg, 1974"/> Røttene ble noen ganger brukt til dyrefôr.<ref name="Høeg, 1974"/>

=== I barnelek og folketradisjon ===
Det er en vanlig folkelig oppfatning at plantesaften er giftig, «men dette har ikke hindret barn i å leke med planten.»<ref name="Høeg, 1974"/> 

Barn har laget ringer, lenker, blåseinstrument og krøllet stilkene til hårpynt og annet.<ref name="Høeg, 1974"/> Barn har også blåst bort frøene fra visnede blomster, og tatt spådommer av hvor mange frø som ble stående igjen: antall barn, antall friere eller lignende.<ref name="Høeg, 1974"/>