Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

==== Andre opprustningsprogram ====
[[Fil:General Groener.jpg|thumb|upright|Reichswehrminister [[Wilhelm Groener|Groener]] bygget ut hæren innenfor politisk bestemte rammebetingelser.]]
I januar 1928 tiltrådte [[Wilhelm Groener|Groener]] posten som Reichswehrminister og herved kom det mer dynamikk i opprustningsanstrengelsene, ettersom han var en mann med den nødvendige politiske, militære og økonomiske kompetansen.<ref>Som ingen andre forandret Groener Reichswehr. Iflg. Hürter: ''Wilhelm Groener.'' s.&nbsp;355ff.</ref> Med henblikk på en ytterligere utbygging av Reichswehr ble ”Zweite Rüstungsprogramm” ferdiggjort tidlig i [[1932]], og det dannet senere det innledende grunnlaget for opprustningen i [[Det tredje riket]]. Med et budsjett på 484 millioner RM skulle det skapes grunnlag for en hær på 21 divisjoner med utstyr, våpen og ammunisjon og det skulle bygges lagre til seks ukers krig. Det ble for første gang satt av 110 millioner RM til Luftwaffe, som skulle bestå av i alt 150 fly.<ref>78 rekognoseringsfly, 54 jagerfly og 18 bombefly, se Mueller-Hillebrand: ''Das Heer 1933-1945.'' Band I, s.&nbsp;19f.</ref> Under inntrykk av de vanskelige økonomiske forholdene var det en langfristet plan som dekket perioden fra april 1933 til mars 1938. I november ble planen endret, og etter endringen var tanken at det tidlig i 1938 skulle være i alt {{formatnum:570000}} mann med våpen. Da det var snakk om et maksimalt antall rustningstiltak og da det av den grunn også var snakk om et stramt kalkulert program, viste det seg å være ytterst ømfintlig overfor endringene i de økonomiske forholdene som følge av [[Depresjonen]], så Groener ble tvunget til å be om ytterligere 1 milliarder RM fordelt over fem år fra regjeringen.<ref>Müller/Volkmann: ''Die Wehrmacht. Mythos und Realität.'' s.&nbsp;81.</ref> Situasjonen ble mer vanskeliggjort av at noen rustningsvirksomheter forlangte høye priser for på denne måten å redde seg igjennom krigen. Som følge av kravene i Versaillestraktaten var det ikke mange våpenfabrikker og de hadde derfor monopollignende forhold, som for eksempel Borsig eller Simson.<ref>Simson hadde monopol på fremstilling av lette maskingevær, jf. Wolf Gruner: ''Deutsches Reich 1933-1937.'' ISBN 3-486-58480-4, s.&nbsp;372.</ref> Når man ser tilbake på rustningspolitikken i Weimarrepublikken står det klart at en langfristet og omfattende rustningsplanlegging ikke først oppstod ved nazistenes maktovertagelse, men allerede ble grunnlagt ved det første og andre rustningsprogrammet.<ref>Denne lenge undervurderte konstateringen er nevnt i f.eks.: Hürter: ''Wilhelm Groener.'' s.&nbsp;106 <br />Rüdiger vom Bruch og Brigitte Kaderas: „''Wissenschaften und Wissenschaftspolitik: Bestandsaufnahme zu Formationen, Brüchen und Kontinuitäten in Deutschland des 20. Jahrhunderts''.“ Franz-Steiner-Verlag 2002, ISBN 3-515-08111-9'', s.&nbsp;265''</ref>