Redigerer Tyrkia (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Tyrkias historie}}

=== Oldtid, antikken og tidlig middelalder ===
[[File:Berlin - Pergamonmuseum - Altar 01.jpg|thumb|[[Anatolia]] har huset mange oldtidsriker, blant dem [[Pergamon]]. [[Pergamonalteret]] (bildet, oppført ca. 180-159 f.Kr.) er i dag i [[Pergamonmuseet]] i [[Berlin]].]]
[[File:Christ Pantocrator Deesis mosaic Hagia Sophia.jpg|thumb|upright|Kristus-mosaikken i [[Hagia Sofia]] er blant [[Bysantinsk kunst|den bysantinske kunstens]] mest kjente bevarte verker.]]
[[Anatolia]] har vært bebodd siden [[neolittisk tid]] (omtrent {{Nowrap|10 000 f.Kr}}), da mennesket begynte med jordbruk og dyrehold. Arkeologer har funnet en rekke bosetninger fra denne tiden, der [[Çatal Höyük]] kanskje er den best bevarte. Fra [[bronsealderen]] er blant annet [[Alaca Höyük]] og [[Troja]] gravd ut. Fra ca. 1700 til {{Nowrap|1200 f.Kr}} var området dominert av [[hettittene]].<ref name="howard-24-26"/>

Inn i [[jernalderen]] var [[Frygia]] den dominerende statsdannelsen i området, før den ble erstattet av [[Lydia]] ca. {{Nowrap|650 f.Kr.}}. Lilleasia var deretter under [[Perserriket]]s kontroll, før [[Aleksander den store]] erobret hele riket på 330-tallet f.Kr. Med Aleksander kom [[hellenisme]]n til området, og lokale guddommer og skikker ble assimilert inn i gresk kultur. [[Romerriket|Romerne]] tok kontroll over Lilleasia i det andre århundre f.Kr., da [[Pergamon]] ble en romersk provins.<ref name="howard-26-29"/>

[[Kristendom]]men kom tidlig til Anatolia, mye på grunn av [[apostelen Paulus]]' arbeid. Kristendommen ble statens offisielle religion under [[Konstantin den store|Konstantin]], og anatolske kristne var sentrale i å forme den tidlige kristendommen, både med [[teologi]]ske og [[liturgi]]ske bidrag. [[Økumenisk konsil|Konsilene]] i [[Konsilet i Nikea|Nikea]], [[Konsilet i Efesos|Efesos]] og [[Konsilet i Khalkedon|Khalkedon]], alle arrangert i det romerske Anatolia, kom til å danne grunnlaget for mange av både [[den katolske kirke|den katolske]] og [[den ortodokse kirke]]s læresetninger.<ref name="howard-29"/>

I senantikken ble rikets maktsentrum flyttet østover, og [[Konstantinopel]] (dagens [[Istanbul]]) ble gjort til hovedstad. Selv om [[Vestromerriket]] gikk i oppløsning på 300- og 400-tallet e.Kr bestod [[Østromerriket]] (også kjent som det ''bysantinske'' riket) i tusen år til, og bysantinerne var på høydepunktet av sin makt under [[Basileios II]] (r. 976-1025).<ref name="howard-30"/>

=== Det osmanske rike ===
[[Fil:Ottoman empire de.svg|thumb|Det moderne Tyrkias forløper var [[Det osmanske rike]], som på høyden av sin makt omkring [[17. århundre|1600-tallet]] omfattet [[Anatolia]], [[Midtøsten]], deler av [[Nord-Afrika]], store deler av Sørøst-[[Europa]] og [[Kaukasus]].]]

På andre halvdel av 1200-tallet tok [[Islam|muslimske]] [[tyrkere|tyrkiske folkegrupper]] kontroll over de østlige og sentrale deler av Lilleasia, og i årene som fulgte presset de vestover. I 1453 erobret de [[Konstantinopel]], og gjorde slutt på tusen år med bysantinsk styre. Tyrkernes imperium, kalt [[Det osmanske rike]], kom til å vokse til et av verdenshistoriens største og lengstlevende riker.<ref name="BBC-osmanerne"/>

Riket hadde sin storhetstid under [[Suleiman I den store|Suleiman den store]] (r. 1520–1566) og etterfølgerne. Hele det østlige middelhavsområdet og [[Balkan]] var på denne tiden under osmansk kontroll, og rikets strategiske plassering mellom Europa og Asia gjorde at all handel kunne kontrolleres av osmanene. Det osmanske rike var en sterk sentralisert stat under ledelse av en [[sultan]], og gjennom syv hundre år hadde [[det osmanske dynastiet]] makten i riket.<ref name="BBC-osmanerne"/>

På tross av islamsk dominans (der sultanen blant annet var regnet som «islams beskytter») hadde riket store ikke-muslimske befolkningsgrupper, spesielt [[Kristendommen|kristne]]. De religiøse minoritetene fikk i hovedsak beholde troen sin i fred, og gjennom ''[[millet]]''-systemet hadde minoritetene et utstrakt indre selvstyre. Under [[Mehmet II]] ble også europeiske [[jøder]] invitert til å bosette seg i [[Istanbul]].<ref name="BBC-osmanerne"/>

Det gikk nedover med riket fra 1700-tallet. I historiefaglige miljøer er det ingen bred konsensus om årsakene til forfallet, men faktorer som trekkes frem er at de tidligere så militært overlegne osmanene nå var underlegne de europeiske stormaktene, at handelen med Asia nå gikk sjøveien rundt Afrika, store problemer med [[inflasjon]] og liten teknologisk utvikling i transportsektoren, jordbruket og industrien.<ref name="Lewis"/>

Tyrkerne var på [[sentralmaktene]]s side under [[første verdenskrig]], og nederlaget i krigen kom til å bli slutten på Det osmanske rike. Under de nasjonalistiske [[ungtyrkerne]]s styre ble situasjonen kritisk for rikets etniske minoriteter, og det gikk spesielt hardt ut over [[armenere|armenerne]]. Fra 1915 utviklet undertrykkelsen seg til [[Folkemordet på armenerne|et rent folkemord]], og i årene frem til 1923 døde omtrent tre fjerdedeler av landets to millioner armenere av drap, sult, tvangsarbeid og tvungne deportasjoner.<ref name="folkemord"/>

=== Mellomkrigstiden ===
[[Fil:Ataturk visits a school.jpg|thumb|300px|[[Mustafa Kemal Atatürk|Atatürk]] besøker İzmir Kız Lisesi. (1. februar 1931)]]

Etter at Det osmanske rike gikk i oppløsning etter første verdenskrig var deler av landet under [[Ententemaktene|alliert]] okkupasjon. I 1919 blusset urolighetene opp igjen i det som blir kalt [[den tyrkiske frigjøringskrigen]],<ref name="Shaw-341"/> og i årene som fulgte kjempet [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal]] – i ettertiden kalt ''Atatürk'', «tyrkernes far» – for å få opphevet [[freden i Sèvres]]. Etter at de utenlandske styrkene var nedkjempet ble Republikken Tyrkia etablert i 1923, med [[Ankara]] som hovedstad. [[Lausannetraktaten]] erstattet Sèvres-avtalen, og som en del av avtalen fulgte store befolkningsutveklsinger. Omtrent 1,3 millioner grekere måtte forlate den nye republikken, mens en halv million tyrkere dro motsatt vei. Republikken Tyrkia ble således langt mer etnisk homogen enn før.<ref name="Shaw-368"/>

Etter utryddelsen av armenerne, var den kurdiske befolkningen landets største minoritet, og utgjorde et flertall i store områder i øst og sør. Ulike grupper i den kurdiske befolkningen gikk til opprør mot tyrkisk herredømme flere ganger, men ble hver gang slått ned med stor brutalitet. Under ledelse av den sunnimuslimske lederen [[Sjeik Said]], ble det organisert et omfattende kurdisk opprør i 1924. Etter Sjeik Said-bevegelsens nederlag organiserte kurdiske intellektuelle [[Khoybun]]-forbundet som i 1930-32 etablerte militær kontroll i et større område rundt [[Ararat]]-fjellet ved grensa til Iran. I 1937/38 gjennomførte den tyrkiske hæren omfattende massakrer mot kurdere i [[Dersim]]-området. Daværende statsminister Erdoğan ba i 2011 den kurdiske befolkningen om unnskyldning for massakrene i Dersim.<ref>http://www.todayszaman.com/national_pm-erdogan-apologizes-over-dersim-massacre-on-behalf-of-turkish-state_263658.html</ref>

Mellom 1924 og 1935 gjennomførte Atatürk omfattende reformer i en skala aldri tidligere sett i den muslimske verden. Han opphevet [[kalifatet]] og [[islamsk lov]]giving, og erstattet dem med [[Privatrett|privatrettslig lovgivning]] etter mønster av [[Sveits]] en [[strafferett]] importert fra [[Italia]]. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, kalenderen ble gjort om til å følge vestlig standard med søndag som hviledag, [[Fess (hodeplagg)|tyrkerluen]] ble forbudt, bruken av [[det metriske målesystem]]et ble gjort obligatorisk, og kvinners stilling ble betydelig forbedret.<ref name="Elhadj-99"/><ref name="metric"/>

=== Etter andre verdenskrig ===
Tyrkia holdt seg nøytrale under størstedelen av [[andre verdenskrig]]. I perioden 1941–1943 var regjeringen tyskvennlig, men Tyrkia gikk stadig mer i [[De allierte (andre verdenskrig)|alliert]] retning fra 1943. I februar 1945 erklærte landet krig mot [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]], et trekk som kun var motivert av ønsket om å bli med i [[de forente nasjoner]] etter krigens slutt.<ref name="andre-verdenskrig"/> Etter krigen ble Tyrkia knyttet til [[USA]] i forbindelse med den såkalte [[Truman-doktrinen]], og landet mottok omfattende økonomisk og militær hjelp av amerikanerne.<ref name="Truman"/>

Tyrkia var i praksis en autoritær ettpartistat frem til 1946. Det var først med [[Adnan Menderes]] i 1950 at landet fikk en statsminister som ikke kom fra Atatürks [[Det republikanske folkepartiet|republikanske folkeparti]], og Tyrkia har i prinsippet vært et demokratisk land siden. Likevel har landets militære ledelse grepet inn i politikken ved en rekke anledninger, og både i 1960, 1971 og 1980 ble de folkevalgte kastet av de militære og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.<ref name="Özbudun"/>

Helt siden 1920-tallet har det vært uroligheter i de kurdisk-dominerte områdene sørøst i landet, og fra slutten av 1970-tallet tiltok urolighetene da den militante organisasjonen [[Kurdistans arbeiderparti]] (PKK) under [[Abdullah Öcalan]] begynte å kjempe for et uavhengig [[Kurdistan]]. En væpnet konflikt brøt ut i 1984, og siden den gang har titusenvis av menneskeliv gått tapt. Tyrkiske myndigheter har forsøkt å forby [[kurdisk|det kurdiske språket]] og kurdiske folkedrakter, og anerkjenner ikke kurderne som en nasjonal minoritetsgruppe.<ref name="kurderne"/>

Den 15. juli 2016 ble et [[militærkupp]] forsøkt. [[Unntakstilstand]] og [[portforbud]] ble erklært av kuppmakerne, en gruppe som kalte seg ''[[Yurtta Sulh Konseyi]]''.
<ref name="Basaran">{{cite web|last=Basaran |first=Ezgi |url=http://www.bbc.com/news/world-europe-36815476 |title=Turkey coup: Who was behind Turkey coup attempt? |publisher=[[BBC News]] |date=16. juli 2016 |accessdate=2016-07-18}}</ref><ref>Aaser, Kristian (18. juli 2016). «Folket stanset kuppet». Klassekampen, s. 12</ref> Kuppforsøket var over neste dag, seint på formiddagen. The Economist meldte at 230 ble drept, blant dem 145 sivile som konfronterte soldater på kuppmakernes side. General Hulusi Akar skal ha blitt presset til å signere en erklæring om unntaktstilstand. Akar nektet og kuppmakerne strammet da et belte rundt halsen på ham, men Akar ga seg ikke og han overlevde. Erdoğan erklærte tre måneder unntakstilstand og arresterte flere tusen soldater blant dem over 100 generaler. Få dager etter kuppforsøket ble 8000 politimenn og 3000 dommere avskjediget eller internert.<ref>After the coup, the counter-coup. ''The Economist'', 23. juli 2016, s. 14</ref>