Redigerer Tukydid (avsnitt)

== Forfatterskap ==
[[Fil:Thucydides-bust-cutout_ROM.jpg|thumb|Byste av Thukydid i ''Royal Ontario Museum'', [[Toronto]].]]

Tukydid skrev én bok. Dens moderne tittel er ''[[Historien om Peloponneskrigen]]''. En mer nøyaktig tittel som gjengir åpningssetningen i verket, ville være ''Krigen mellom peloponneserne og athenerne''. Hele hans arv fra [[historie]] og [[historiografi]] er å finne i denne tettpakkede historien om [[Peloponneserkrigen|den 27 år lange krigen]] mellom [[Athen]] og deres allierte og [[Sparta]] og deres allierte frem til krigens 21. år, 411 f.Kr.

[[Cicero]] på 100-tallet f.Kr. karakterisert [[Herodot]] (484–ca. 425 f.Kr.), som «historieskrivningens far»,<ref>Melve, Leidulf (2010), s. 21</ref> men Tukydid innførte politisk [[realisme]] som disiplin. Han holdt seg til fakta, i motsetning til den noe eldre Herodot som refererte til hva han hadde hørt, rykter og referanser til guder og [[myte]]r. Med Herodots og Tukydids verker ble muntlig fortellertradisjon med sitt mytiske syn på fortiden avløst av historie og litteratur. Tukydids mål var å presentere fortiden i en ramme av objektive fakta, slik at ettertidens lesere kunne få innsikt i det som faktisk var hendt. Han unngikk Herodots [[digresjon]]er, og konsentrerte seg om fakta og presisjon.<ref>Osborne, Robert (2006): ''Civilization'', forlaget Pimlico, London, {{ISBN|9780712691383}}; s. 65</ref>

Tukydid skrev om ett eneste emne: Den lange krigen han hadde deltatt i, og som Athen gikk tapende ut av. Det ser ut til at han var i ferd med å redigere og oppdatere den nyeste delen av manuskriptet sitt, da han brått døde – verket hans ble først utgitt [[posthum]]t.<ref name="Skard"/> Athens storhetstid var da over. Tukydids verk er den eneste bevarte kilden til opplysninger om peloponneserkrigen, og den første beretning som ble skrevet for individuell lesning, ikke fremført ved opplesing.<ref>Osborne, Robert (2006), s. 62</ref>

Han konsulterte skrevne dokumenter og [[intervju]]et deltakere i hendelsene han beskrev. Han hadde forutinntatte meninger, han ser for eksempel ut til å undervurdere viktigheten av den persiske intervensjonen, men han var den første historikeren som forsøkte å være objektiv. Ved sin anerkjennelse av historisk forsiktighet skapte han den første vitenskapelige tilnærmingen til historie.

Han brydde seg ikke med overnaturlige eller [[eventyr]]aktige forklaringer, for eksempel avviste han [[sagn]]et om [[Helena|den skjønne Helenes]] beilere som støttet hennes utvalgte etter at de selv var blitt avvist. I stedet skrev Tukydid at heltene hadde støttet [[Agamemnon]] rett og slett fordi han hadde den største hærstyrken i Hellas, og heller ikke var en mann som tok nei for et svar. Han skrev blant annet:

<blockquote>«''Jeg har gjort det til et [[prinsipp]] ikke å skrive ned den første historien som kommer i min vei, og heller ikke la meg forlede av mitt eget inntrykk. Enten var jeg selv til stede, eller jeg hørte om hendelsen fra [[øyenvitne]]r, hvis beretninger jeg har undersøkt så grundig som mulig.''»<ref>Thucydides, [https://www.yorku.ca/pswarney/Texts/thuc-1-22.htm#:~:text=And%20with%20regard%20to%20my,them%20from%20eye-witnesses%20whose 1.21-22]</ref>
</blockquote>

Athenere med utdannelse hadde mistet en del av interessen for overnaturlige makter, nå foretrakk de mer pålitelig informasjon. I kontrast til Herodot tok ikke Tukydid med [[anekdote]]r som lå utenfor hans tema. Med lesekunstens utbredelse kunne han trygt droppe anekdotene, for han trengte ikke å deklamere sitt verk foran et publikum, slik [[Homer]] hadde gjort. Folk kunne selv lese det. Som han skrev:

<blockquote>«''Mitt verk er ikke et skrift, forfattet for å falle i smak hos publikum, men er skrevet for å vare evig.''»<ref>Thucydides, [https://wwnorton.com/college/polisci/lenses/protect/cs_pw_thucydides.htm I.22]</ref>
</blockquote>

Athenerne visste godt at skrift bevarer hendelser for ettertiden, og de likte tanken på at verden skulle få vite hvor storartet de var, og at deres gjerninger skulle bli husket for alltid. Etter hvert kom de til å interessere seg mer for sitt ettermæle enn for sin samtid.<ref>Osborne, Robert (2006), s. 64</ref>

Tukydid synes å ha vært informert om og inspirert av gresk legevitenskap, særlig [[Den hippokratiske ed|den hippokratiske]], og innførte tanken om menneskets ''fysis'' (φύσις), natur, det vil si tanken om å se det konstante i menneskets natur vil føre til at framtiige hendelser vi gjenta seg fra tid til annen. Denne formelle rammen, i henhold til Leidulf Melve, professor i historie ved Universitetet i Bergen, ble deretter knyttet to to oppfatninger av menneskelige handlinger inspirert av [[Sofistene|sofistisk]] tenkning. En oppfatning er at individer og grupper vil handle ut fra interesser, kunnskap og status, mens en annen fremmer at mennesker handler ut fra egeninteresse og ikke etter moralske prinsipp. Således analyserer Tukydid den uløste faktoren bak krigen, som var bruddet på våpenhvilen, og den underliggende årsaken, som var framveksten av Athens makt femti år tidligere.<ref>Melve, Leidulf (2010), s. 27-28</ref>

En betydelig forskjell mellom Tukydids historie og moderne historieskrivning er at Tukydid inkluderte lange taler, ut fra det han husket av det som ble sagt, eller det han mente burde vært sagt. Disse talene er sammensatt på litterært vis. [[Perikles]]’ begravelsestale omfatter blant annet et lidenskapelig moralsk forsvar av demokratiet som ærer den døde:

{{Sitat|''«Hele verden er berømte menns steingraver, æret ikke bare av søyler og inskripsjoner i sitt eget land, men i fremmede nasjoner av minnesmerker ikke av stein, men i menneskers hjerter og tanker.»''<ref>Thucydides, [https://www.bristol.ac.uk/classics/research/thucydides/ttt/issues/ 2:43]</ref>}}

Selv om det er tillagt Perikles, ser dette avsnittet ut til å ha blitt skrevet av Tukydid i overlagt kontrast til beretningen om pesten i Athen som umiddelbart fulgte:

{{Sitat|''«Selv om mange lå ubegravd, ville ikke fugler og dyr røre dem, eller de døde etter å ha smakt på dem (...) Døende menn lå oppå hverandre, og halvdøde skapninger vaklet gjennom gatene og samlet seg rundt alle [[fontene]]ne i sin lengsel etter vann. De hellige stedene som de hadde innkvartert seg i, var også fulle av døde, akkurat slik de falt om. For ettersom [[katastrofe]]n sprengte alle grenser, ble menn som ikke visste hva som skulle bli av dem, svært uforsiktige med alt, enten det var hellig eller verdslig. Alle begravelsesriter som før var i bruk, ble oppgitt, og de gravla likene så godt de kunne. Mange hadde ønsker om riktig fremgangsmåte, men la sine egne døde på fremmedes brensel og tente på, noen ganger la de likene på toppen av et allerede brennende likbål og gikk sin vei.»''<ref>Thucydides, [https://en.wikisource.org/wiki/History_of_the_Peloponnesian_War/Book_2#2:52 2:52]</ref>}}

Mange forskere etter Jacqueline de Romilly har studert maktpolitikken, det vil si [[realpolitikk]]en, i Tukydids historie. Noen har gått bort fra oppfattelsen av ham som en ren realpolitiker, og hevder at aktører på verdensbasis som hadde lest hans verk, ville foretrukket at noen gjennomgikk deres gjerninger med nøytrale følelser, fremfor [[mytoman|mytemakerens]] og [[poet]]ens medfølelse og dermed, bevisst eller ubevisst, var deltakende i beskrivelsen.<ref> Romilly, Jacqueline de (2017): [https://www.cornellpress.cornell.edu/book/9781501714825/the-mind-of-thucydides/#bookTabs=1 ''The Mind of Thucydides''], Cornell University Press, ISBN 9781501714825</ref><ref> Garst, Daniel (mars 1989): [https://www.jstor.org/stable/2600491 Thucydides and Neorealism], ''International Studies Quarterly'', '''33'''(1), s. 3-27</ref>  Hans «melierdialog» er en rettledning for reportere og alle som tror at ledere alltid handler med fullkommen integritet. Den kan også tolkes som bevis på Athens moralske forfall, fra den strålende [[bystat]]en Perikles beskrev i begravelsestalen, til en maktglad [[tyrann]] over andre byer.

Tukydid tok seg ikke tid til å diskutere kunsten, litteraturen eller samfunnet som boken har sitt grunnlag i og som han vokste opp med. Han skrev om en hendelse, ikke en periode, og tok seg derfor ikke tid til å diskutere noe han regnet som uvesentlig.

[[Leo Strauss]] hevdet i sin klassiske studie ''The City and Man'' at Tukydid hadde en dyp ambivalent forståelse av athensk demokrati. På den ene siden «ble hans visdom muliggjort» av det perikleanske demokratiet på grunnlag av dens frigjøring av den enkeltes mot, tiltak og vurderingsevne. Men samtidig førte friheten til grenseløs politisk ambisjon og dermed [[imperialisme]] og til slutt til samfunnsstrid. Dette er essensen i Athens og demokratiets [[tragedie]], at lederskap kan være en fare for demokratiet. Denne tragiske visdommen formidler Tukydid som det han lærte av athensk demokratiet. Mer konvensjonelle forskere mener han anerkjente og førte lærdommene videre, om at demokratier trenger lederskap.