Redigerer Trost i taklampa (avsnitt)

== Personene ==
=== Gunvor ===
Hovedpersonen '''Gunvor Smikkstugun''' har en blandet, tvetydig agenda. Torbjørnsen<ref name="KMT" /> mener at Gunvor «skal hemne seg. Ho er ute etter stadfesting på at ho er komen fri frå underklassestatusen sin i bygda. Og stadfestinga på det er det hennar eigne klassefellar som skal gi henne.» Torhild Viken, som har skrevet om Gunvor med tolkningsalternativene «opprørsk oppsanger eller hevngjerrig tullhøne?» mener at det finnes to dominerende dimensjoner som står i motsetning til hverandre i Gunvors mål for ferieoppholdet: «Hun viser seg som talskvinne for plassfolk og tjenere. Derav betegnelsen 'opprørsk oppsanger' […] Den andre dimensjonen er at Gunvor er styrt av ønsket om revansj for gammel urett. Hun er ute etter hevn gjennom å markere seg med en vertikal avstand: bystas og jåleri og filtersigaretter og reisegrammofon. Vi kan m.a.o. kalle denne Gunvor 'ei hevngjerrig tullhøne'.»<ref name="TV95">Torhild Viken. «Gapatrosten - opprørsk oppsanger eller hevngjerrig tullhøne? : litt om Gunvors viser i musikkspillet Trost i taklampa». I: ''Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap''. 1995</ref> 

{{Sitatboks|
|sitat=<poem>
Bære vent!
Når je blir vaksin, slår je att!
Bære vent!
Je gret i puta mang ei natt.
Dom flire åt meg, je var lite tel svars,
nå sitt je i lampa og flire telbars!</poem>
|kilde=Gunvor synger «Bære vent»;<br /> sangen er laget til musikalen}}
[[Magne Lindholm (førsteamanuensis)|Magne Lindholm]] mener at Gunvor «er en uforbederlig intrigemaker som spiller alle sine klassefeller ut mot hverandre: n'Hjalmar, handelsbetjenten, Arne Barnehjemmet, Elise Stugujinte. Når hun omsider taper alt, får hun som fortjent. Men det hun klarer, er å markere seg på det symbolske plan. […] Hun har brutt et tabu. Hun har vist at det er mulig å ha en annen tenkemåte enn den konvensjonelle og løgnaktige.»<ref>Magne Lindholm. «Eplekarten og samfunnets tvang». I: ''Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap''. Redigert av Knut Imerslund. Oplandske bokforlag, 1995. ISBN 82-7518-053-8 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060408029 ebok fra bokhylla.no])</ref> Vidar Bergset beskriver Gunvor som «både storkjefta, hemngjerrig og ikkje så lite vondskapsfull. Det store ved henne er at ho er ekte.»<ref name="VB72" />

Nils Johan Rud mener at Gunvor først og fremst er en opprører mot sine egne, mot husmannsånden og mot «de svakes inntuktede age for forandring».<ref name="NJR76" /> Knut Imerslund mener at Gunvors opprør ikke først og fremst er rettet mot gårdsarbeidet, men mot romantiseringen av dette livet; Gunvor reagerer mot «bokpraten til de huguskakke og deres dobbeltmoral i forhold til utvandringen fra landsbygda til byene. Hun reagerer på det at de forsvarer at de selv har forlatt landsbygda, men anklager arbeidsfolk for det samme.»<ref name="KI05" />

=== De hugguskakke ===
Prøysens ironi rammer en bredt sammensatt gruppe som sammen er bærere av ideologien om troskap til jorda: dikter Lundjordet, redaktør Gregersen, lærer Brekkestøl og folket på Smikkstad, særlig dattera Ingebjørg. I tillegg kommer han med ironiske spark til turister og nostalgikere som søker etter den ekte, gamle bygda: «dom som klappe den salrygge skigarden mens dom skakke på hugu og blir gråtsprengte når dom ser et nytt piggtrådgjerde som itte hører med i stemningen,» heter det i romanen. Disse dyrker et idealbilde av bygda som et sted med harmoni<ref name="KMT" />. Deres uttalte ideologi om troskap til jorda gjelder bare for den som ikke har evner i boklig retning. Misforholdet mellom idé og praksis er også nedfelt i språket: når tjenestefolket ikke lever opp til troskapsidealet, kalles det «å flykte», men når evnerik ungdom reiser ut av bygda, heter det «å komme seg fram».<ref name="KMT" />

Disse personene omtales i ettertid som «de huguskakke», selv om ordet bare brukes to ganger i romanen. Flere steder snakkes det imidlertid om å ''skakke på hugu''. Både Gunvor og forfatterstemmen karakteriserer deres budskap som «bokprat». Imerslund beskriver bokpraten som «romantikk, dobbeltmoralisme og ringeakt for lavkulturen. Men bokpraten er også en måte å uttrykke seg på […] den høystemte, patosfylte måten som de huguskakke låner fra den romantiske litteraturen de særlig er opptatt av.»<ref name="KI08">Knut Imerslund. «Fra naturalisme til karnevalisme : et paradigmeskifte i Alf Prøysens prosadiktning». I: ''Norsk litterær årbok'' 2008. Om Dørstokken heme og Trost i taklampa</ref>

Romanen nevner særlig ett tilfelle av idyllisering av armod; det foregår 10 år før handlingen i romanen, og omfatter Gunvor, mora og søsknene<ref>Møtet mellom Smikkstugu-ungene og maleren står på side 105-111 i romanen</ref>. En kunstmaler som besøker bygda ønsker å skildre dem i skitne filler mens de renser turnips i åkeren. Da han kommer tilbake dagen etter er barna vasket og pyntet, og er ikke lenger i tråd med hans ideal: «det var alminnelige trufaste jordens tenerer han ville male, itte noen utspjåke byunger.» Mora svarer at «i dag har je pynte dem så godt det let seg gjøra for ei husmæinnskjærring.»

=== Even og Matja ===
[[Fil:Trost i taklampa Det Norske Teatret 2014 Gunvor og Arne.jpg|thumb|320px|Fra [[Det norske teatret]]s oppsetning i 2014. [[Charlotte Frogner]] som Gunvor Smikkstugun,  Eivin Nilsen Salthe som Arne Barnehjemmet.{{Byline|Erik Berg/Det norske teatret}}]]
To personer som verken utsettes for ironi<ref name="KI05" /> eller deltar i intriger er odelsgutten '''Even Smikkstad''' og den gamle gårdsarbeiderkona '''Matja Bærjom'''. Even presenteres i romanen som «så ærlig og bra en gutt», mens Matja har fellestrekk med navnesøstera i novella [[Matja Madonna]] og mange andre med samme navn andre steder i forfatterskapet; de er inspirert av Alf Prøysens mormor Mathea Kristiansdatter.<ref name="NJR76" /><ref name="EP" /><ref>Helge Hagen og Dag Solberg. ''Med en fiol bak øret : en bok om Alf Prøysen''. Tiden forlag, 1984. ISBN 82-10-02580-5 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011606000 ebok fra bokhylla.no])</ref> I romanens dramatiske sluttkapittel med samlinger både i parken og på dansesletta, møtes disse to i fjøset på Smikkstad for å hjelpe kua Blomros, som skal kalve. Vidar Bergset<ref name="VB72" /> kaller det kapittelets «stille sentrum»; disse to «representerer varmen, omtanken, freden, det stillferdige og gode ord, hjelpsemda og dei mjuke og vare hendene.» Både Torbjørnsen<ref name="KMT" /> og Imerslund<ref name="KI05" /> peker på at møtet mellom disse to viser at romanen ikke er et angrep på bygda og livet der i og for seg; arbeidet med jorda og dyra kan oppleves som meningsfylt. Imerslund tilføyer at scenene med disse to viser at konflikten mellom gårdeier og tjenestefolk ikke er altovergripende i romanen; for Even og Matja er det det å gjøre et ærlig arbeid som teller. 

De to utgjør sammen med fru Brekkestøl, spillemannen Sagbågån og Arne en særlig gruppe i romanen. Deres «gode handlinger ligger tilsynelatende ikke på romanens handlingsplan, men det er disse gode handlingene som utgjør bokas norm.»<ref name="AH95B">Ane Hoel. «Usynliggjøring som litterært virkemiddel i romanen Trost i taklampa». I: ''Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap''. Redigert av Knut Imerslund. Oplandske bokforlag, 1995. ISBN 82-7518-053-8 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060408029 ebok fra bokhylla.no])</ref>

=== Andre ===
'''Arne Barnehjemmet''' er den mest rotløse av alle i romanen.<ref name="VB72" /><ref name="TH" /> Han har vært griskokk på Smikkstad, men han var «fremmed for omgangsformen i drengestua»<ref name="TH">{{Kilde bok| forfatter = Torunn Helgesen | utgivelsesår = 1993 | tittel = Outsideren og den sosiale kontrollen i Alf Prøysens prosa | utgivelsessted = Oslo | forlag = Statens bibliotek- og informasjonshøgskole | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009090701082 | side = }} </ref> og ble ledd ut. Han forlot gården og bygda, arbeider nå på verksted i byen og er også hjemme på ferie. Arne demonstrerer ikke, men han oppsøker sin etterfølger som griskokk og gir ham bysjokolade som gave. Arne «fremstår som Gunvors temperamentsmessige motstykke. Begge har flyktet fra ydmykelsen, men mens Gunvor velger å ta kampen opp, velger Arne å gå i dekning»; han blir en taus og usynlig observatør.<ref name="AH95B" />
 
'''Krestine Krokengen''' er tilkallingshjelp både på Smikkstad og på flere gårder i bygda, som selskapskokke. Hun beskrives som «klassesvikar» og «lydig tenar»<ref name="KMT" />; ho «er så innstilt på å sjå verda frå same synsstad som dei som har makta, at ho er fullt villig til å oversjå at ho er og blir arbeidskraft.»<ref name="KMT" /> Røsbak kaller henne en «overløper […] hu er sjølve den uskrevne lov i husmannssamfunnet, den som holder alle nede.»<ref>Ove Røsbak. «Den farlige latteren, om Alf Prøysens narrerolle». I: ''Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen''. Redigert av Knut Imerslund. Utgitt av [[Landslaget for norskundervisning|LNU]] og Fagbokforlaget, 2002. ISBN 82-7674-912-7</ref>

'''Snekkersvekara''' er fire brødre, kjent som slåsskjemper og bråkmakere. De er brødrene til Eva, som er kjæreste med handelsbetjenten Roy; og de er ute etter å ta Gunvor fordi hun har flørtet med Roy og fått ham til å glemme Eva. Deres rolle er framhevet i musikalversjonen, hvor de har et kjent sangnummer.<ref name="Snekkersve" />