Redigerer Tre-selv-kirken (avsnitt)

==Gjenopprettelse etter kulturrevolusjonen==
Etter kulturrevolusjonen kunne de kristne igjen samles i egne gudshus, underlagt kontroll fra myndighetene. Tre-selv-kirken gjenoppstod helt på tampen av [[1970-årene]]. Det ble da [[K. H. Ting]] som fikk overta ledervervet; han hadde allerede i [[1973]], da de uroligste år under kulturrevolusjonen var over, fått anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.<ref name="Alan Hunter 2004"/> Da var det etter sigende flere kristne i Kina enn da kommunistene kom til makt. (Tallene er meget usikre, myndighetenes offisielle tall var vesentlig lavere men åpenbart for lave, de forskjellige metoder for å beregne det reelle antallet var svært anekdotiske og «impresjonistiske».) Husmenigheten forble et stort og voksende nettverk av undergrunnsmenigheter i Kina. Tre-selv-kirken, som selv allerede på 1950-tallet hadde berøvet seg selv for å gi høyere teologisk utdannelse til sine religiøse ledere, klarte etter sin gjenopprettelse ikke å gjenvinne sin stilling. Det kom også rapporter fra ledere for husmenighetene som fortalte om fortsatt motstand og forfølgelse fra Tre-selv-kirken.
 
De protestantiske undergrunnsmenigheter oppfatter i regelen Tre-selv-kirken som ubibelsk, og at lederne kun er tjenere for myndighetene. 
Tre-selv-kirkens svekkede stilling og huskirkenes vekst har gitt det resultat at man rundt år 2000 kunne hevde at de aller fleste protestantiske kristne i Kina kunne innordnes som evangelikale eller (i tradisjonell forstand) bibelfundamentalistiske.<ref>Yihua Xu: ''"Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church'', s. 120</ref> Noen teologisk liberal protestantisme parallelt med den man kan finne i Vesten er det neppe noe særlig av inne i Fastlands-Kina i dag (2007).