Redigerer Togo (avsnitt)

== Historie ==
[[Portugal|Portugiserne]] var de første europeerne som kom til Togo på [[1400-tallet]]. Landet hadde sammen med [[Benin]] en sentral plass i slavehandelen i flere hundre år, men ble ikke kolonialisert av europeere før på slutten av [[1800-tallet]]. I 1884 ble deler av dagens Togo et [[Tyskland|tysk]] [[protektorat]]. Flere overenskomster forhandlet frem de neste årene med [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] definerte det eksakte grenseforløpet i den eneste tyske kolonien i Nordvest-Afrika. Kolonien omfattet også et større område som i dag ligger i Ghana.

I begynnelsen av [[første verdenskrig]] (1914) invaderte britiske tropper landet fra vest, franske tropper fra øst. Den delen som ble holdt av britene ble til [[British Togoland]] og ble en del av Ghana etter en folkeavstemning i 1954. Den østlige delen, holdt av franskmennene, ble i 1918 et fransk mandatområde (fransk: Togoland français) og til dagens Togo. Etter [[annen verdenskrig]] skiftet mandatet for de to områdene fra [[Folkeforbundet|Folkeforbundsmandat]] til [[FN]]-mandat, men Frankrike og Storbritannia forble mandatholdere. Togo oppnådde sin selvstendighet gradvis fra 1955 og til full uavhengighet 27.&nbsp;april 1960. [[Sylvanus Olympio]] vant presidentvalget i 1958 og ble landets første president.

Olympio prøvde etter hvert å undertrykke sine politiske motstandere og forby konkurrerende partier. Det førte til et [[kupp]] 13. januar 1963 der Olympio ble drept. Opposisjonspolitikeren [[Nicolas Grunitzky]] returnerte fra sitt eksil og overtok regjeringsansvaret som statsminister (et verv som han hadde også fra 1956 til 1958); han ble valgt til president i mai 1963. Han støttet seg på militæret, men hans maktbasis ble svakere etter hvert, og et nytt kupp 13.&nbsp;januar 1967 førte til at [[Gnassingbé Eyadéma|oberstløytnant Étienne Eyadéma (senere Gen. Gnassingbé Eyadéma)]] ble president. Han etablerte et [[militærdiktatur]] og forble president de neste 38 år.

I en periode mellom 1990 og 1993 måtte Eyadéma gå med på at en «nasjonalkonferanse» skulle lage en overgangsgrunnlov som kunne ha ført til en demokratisk stat. I maktspillet som foregikk i denne perioden greide Eyadéma etter hvert å få overtaket. I de neste årene måtte han gi opposisjonen noen rettigheter, men klarte å holde makten til sin død 5.&nbsp;februar [[2005]]. Militæret utnevnte hans sønn [[Faure Gnassingbé]] til ny president. Dette ble bekreftet i et svært omstridt valg i april 2005.