Redigerer Thranebevegelsen (avsnitt)

=== Rekruttering ===
Thrane og hans likesinnende var godt orientert om hendelsene i Europa. Thranebevegelsen og februarrevolten hadde samme mål med den økonomiske kampen.

Thranes ideer om et parti går tilbake til 1849. Den tids arbeiderforreninger ble godtatt av embetsverket, fordi thranebevegelsen var bondefiendtlig. Bevegelsen spredte seg raskt. I september 1849 var det stiftet 49 lag, og få måneder senere 100 lag. Ifølge historikeren [[Edvard Bull d.y.]] var medlemstallet trolig nærmere 30 000 i 1851. Thranebevegelsen ble med dette den første organiserte politiske bevegelsen i Norge.

I februar 1851 støtte fattigfolk og borgerskap sammen i [[Levanger]], og hendelsene kalles [[Levangeropprøret]]. Dette opprøret ble drevet frem av arrestasjonen av den gjennomreisende Thrane-agitatoren Christian Michelsen – en tidlig leder for bevegelsen. De tre dagene med opprør førte til at militære krefter fra [[Rinnleiret]] ble kalt inn for å slå ned arbeiderklassens motstand. Hendelsene førte også til omtale i britiske ''[[The Times]]'' og i franske ''[[Le Figaro]]''.

Geografisk lå bevegelsens tyngdepunkt på [[Østlandet]]. [[Amtmann|Amtmennene]] fikk i 1851 i oppgave å utarbeide en oversikt over thranebevegelsen. [[Hedmark]], [[Oppland]] og [[Christiania]] sto for mer enn halvparten av medlemmene. Thranittene hadde størst oppslutning på de brede østlandsbygdene, der skillet mellom bønder og [[husmenn]] var størst. De fleste medlemmene var husmenn og småbønder. En av det sterkeste lokale bastionene i landet fant man på [[Hønefoss]], der den radikale [[hattemaker]]en [[Halsten Knudsen]] ledet bevegelsen. Knudsen, som sammen med flere andre [[Ringerike|ringerikinger]] og agiterte rundt om i resten av landet, tilhørte de som mente det var riktig å bruke makt for å nå målene, noe som etter hvert førte til den såkalte [[hattemakerfeiden]].

Bevegelsen fikk flest medlemmer der det sosiale skillet var størst. Flesteparten av medlemmene var under 20 år og hver tiende mann var organisert i en arbeiderforening, ifølge Bull. I det organisasjonsløse Norge skapte dette ofte intern krangel. Drammens arbeiderforening stilte krav om at innførselstoll på korn måtte fjernes, siden fattigfolk hadde det hardt. Handelsfrihet på bygdene ble krevd, bedring av allmueskolen var et annet krav, et tredje var innføring av allmenn militærplikt, og et fjerde krav var [[allmenn stemmerett]] for menn. Disse kravene samlet 13 000 underskrifter. Sosial og politisk demokratisering og utdanning var viktig for thranebevegelsen. Den største enkeltaksjonen var da de skrev en [[petisjon]] til kongen ([[Oscar I]]), hvor de beskrev de dårlige forholdene husmenn og arbeidere levde under, og bad ham vurdere å gå med på bevegelsens krav. Myndighetene var redde for Thranebevegelsen og fryktet [[revolusjon]], selv om bevegelsen var klare på at de arbeidet for [[reform]]er og ikke revolusjon. Både Marcus Thrane og flere fremstående medlemmer ble i 1855 dømt i [[Høyesterett]] for å ha oppfordret til revolusjon. Slik ble arbeiderbevegelsens kamp for stemmerett stanset, og ikke før i 1898 ble det innført allmenn stemmerett for menn i Norge, femti år senere enn i for eksempel [[Danmark]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Mona Ringvej]]: [http://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/artikler/1415-da-hoyesterett-stoppet-kampen-for-stemmerett.html «Da Høyesterett stoppet kampen for stemmerett»]. Hentet 19. des. 2016.</ref>

Bevegelsen gav også ut avisen [[Arbeider-Foreningernes Blad]].